Alle lyver

Du lyver. Du er moralsk forkastelig.

Men gjør det noe da?

Ekspert i vitnepsykologi, og en av mine helter, psykolog Svein Magnussen, studerer løgn og løgnavsløring. Til tross for at temaet er ekstremt interessant, tok det meg noen evigheter å komme meg gjennom boken hans «Vitnepsykologi». Det er et ekstremt omfattende tema.

Begrepet omhandler i utgangspunktet hvordan vitner til ulike hendelser husker hva de har sett, hvordan de påvirkes av spørsmålsstilling og hvordan personen selv bearbeider og skaper minner som ikke nødvendigvis eksisterer. Dette betyr at vi kan «huske» ting som ikke har skjedd – dermed lyver vi ikke når vi gjenskaper de. Eller?

Dette kalles falske minner, og er i aller høyeste grad en realitet, og et tema jeg skal utbrodere senere.

Utfra dette studiet har det dukket opp mange interessante oppdagelser.

Alle lyver. Og vi gjør det ofte.

Jeg stjal tittelen fra min fiksjonelle helt Dr.House.

Sosialpsykologisk forskning viser at vi lyver 1-2 ganger i løpet av samtaler som varer omkring 5 minutter hver dag. Men disse løgnene dreier seg sjelden om alvorlige usannheter. Vi begynner å fortelle bevisste løgner allerede i 4 års-alderen. Vi er gode på å skjule løgner, men enda dårligere til å avsløre dem, sier Magnussen til forskning.no.

Å lyve er moralsk slått ned på, og vi lærer fra tidlig alder å holde sannhetens fane høyt. Å bli tatt i løgn vil i mange sammenhenger føre til sosial fordømmelse. Samfunnets normer gir oss klar beskjed om at løgn er moralsk forkastelig, og vi må jo si oss enig, må vi ikke?

Så hvorfor lyver vi? Hvorfor lyver vi om den stygge lua til Per, eller om kjærestens nye bukse?

PYNTER PÅ DET

Magnussen kaller det «smøremekanismer». Vi har alle hørt om såkalte hvite løgner; det er definert som en nødløgn, eller et tvetydig utsagn som ikke tar sikte på å skade. Vi lyver for behageligheten skyld. Vi lyver fordi vi er feige. En hvit løgn kan gjøre en situasjon enklere og bedre for andre og en selv.

En enkel utvei. På den ene siden anser jeg dette som en svakhet – kan man ikke stå for det man mener? Hva med å takle at en situasjon er litt ubehagelig? På den andre, som et tegn på ydmykhet. For hvem er jeg til å uttrykke mine meninger om andre, til å påpeke andres mangler eller til å muligens forårsake at en annen føler seg dårlig?

Hvis en person som i mine øyne er egoistisk og ikke særlig positiv, spør meg om hun er en god person, så sier jeg ja. Jeg gjør det. Jeg lyver. Jeg kunne vært ærlig, jeg kunne sagt nøyaktig det jeg tenkte – «jeg liker deg ikke, du er egoistisk og en kjip person». Jeg har en følelse av at vedkommende hadde følt seg rimelig nedstemt, og ikke minst hadde dette vært noe hun hadde tenkt på lenge. Jeg hadde hvertfall reagert på den måten. Min mening skal ikke ha noen innvirkning på andres selvfølelse, men ord har en effekt. Man skal dermed respektere ordene.

Så oppe i alle disse løgnene, som er moralsk forkastelige, er det ikke mer forkastelig å tenke at min mening må ut – hva jeg mener er sant?
Selv om ærlighet absolutt er noe vi bør strekke oss mot, syns jeg narsissisme er radikalt verre. Jeg minner dere om at jeg snakker om hvite løgner som jeg har definert ovenfor.

Ærlighet er bra fordi det er moralsk, men konsekvensene er ikke nødvendigvis gode. Vi er sårbare, og vi spiller på lag. Vi lyver til hverandre.

ORD SÅRER

For en stund tilbake dro jeg fortvilet til min særskilt opplyste tante og sa «tante, jeg føler meg skikkelig dårlig. Er jeg en dårlig person?» Tante begynte å le, hun er på team-Ann Cathrin og er av den oppfattelsen at jeg er 100% god (sier hun?). Det er en grunn til at jeg gikk til tante med dette. Hun lurte på hvorfor jeg i alle dager stilte dette spørsmålet. Årsaken var at en gammel venninne sa til meg at jeg hadde «dårlige indre verdier». Jeg har alltid ansett meg selv som en person med «gode verdier», i mangel på bedre ord.
Jeg hører av familie og venner at jeg er for snill mot andre, og mine handlinger kan som oftest bevise det faktum at jeg gjør mer for andre enn for meg selv. Jeg studerer et fag med mål om å hjelpe mennesker. Holder en finger på «gode verdier»!
Tante sa:

«Du sitter i et rom med 100 mennesker som alle skal si noe om deg. 99 av menneskene sier noe positivt, èn sier noe negativt. Hva tenker du på når du går ut av rommet?»

Den negative kommentaren. Dessverre. Vi er sårbare.

Å pynte på det som kommer ut av munner tar ingen skade av, og vi gjør det hele tiden. Jeg syns det er OK. For vi vet jo dette, det er ingen nyhet, vi gjør det alle mann. Men hva skal vi da tro om det mennesker sier? Neste gang min signifikante andre svarer «ja» på spørsmålet om den nye hårsveisen er fin, tar jeg det for god fisk eller begynner jeg å se etter tegn på løgn? Nei, evnen til å oppdage løgn er svært underutviklet hos mennesket – vi leter som oftest etter det som bekrefter våre teorier, eller det vi ønsker å høre. Jeg vil at han skal syns jeg er fin, jeg tror han syns jeg er fin, jeg syns selv håret er fint, han sier ja, det føles bra, jeg tror på det.  Prosessen går i den duren.

Når det kommer til løgnavsløring er det en myte at måten en snakker på, gestikulering og bevegelser kan avsløre deg. Selv profesjonelle løgnavslørere er dårlig rustet til å oppdage løgn.

TYPER LØGNER

Løgner tar ulik form. Direkte løgner kalles det da folk forteller ting som overhode ikke er sant. Overdrivelser svekker eller forsterker en historie. Subtile løgner er det du skyter inn under en annen forklaring, her kan du ikke oppdages.

Hva angår kjønn, menn og kvinner lyver like mye. Men visse tendenser har vist seg; kvinners løgner er mer sosiale, og mer påvirket av normer og krav. Generelt lyver kvinner om: kroppsvekten, hvor ofte vi trener, alderen, klesstørrelsen, vår seksuelle historie, vårt nåværende sexliv, hvor mye vi betaler for ting vi kjøper, hvor lykkelige vi er. Les et tidligere innlegg «Nøkkelen til lykke?» dersom du er en av de som sier du er lykkelig, men ikke er det.

Menn har en tendens til å framstille seg selv i et heldigere lys. De lyver oftest om seg selv, eller for å tilfredsstille partneren «du ser ikke tykk ut», «Jeg liker romantiske komedier», «jeg tenker aldri på andre kvinner», «jeg liker ikke porno». Dette er som oftest løgner.

Til sammenligning, når kvinner sier «Joda, bare gå på strippeklubb med gutta» – løgn.

Jeg skal innrømme at dersom min kjære hadde sagt rett ut «jeg tenker på andre kvinner noen ganger», eller «du ser skikkelig feit ut i den shortsen» – jeg hadde ikke blitt glad. Jeg hadde antakeligvis ikke brukt shortsen, og viten om at han tenker på andre kvinner hadde gjort noe med stemningen på soverommet. Så mitt råd er, fortsett å lyve så lenge du har gode intensjoner, og løgnene er bittesmå.

Løgnen spiller en nøkkelrolle i menneskets utvikling – det gjør mennesker menneskelige. Løgn er en av de mest sofistikerte og avanserte kognitive egenskapene mennesket har. Og enda godt er det at vi er så dårlige på å oppdage de.

Les flere psykologisaker:

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s