Den vonde ventetiden

Jeg våknet opp en morgen med et smil om munnen, jeg hadde ikke smilt på lenge. Jeg oppdaget at jeg hadde sovet gjennom hele natten for første gang på ett år. Jeg lå på ryggen i senga og så i taket, og den første tanken som slo meg var; 

«Alt kommer til å ordne seg, det vil gå bra. Jeg er sikker på at det vil bli bra». 

Viktige holdepunkter i livet må man aldri gi slipp på.

Viktige holdepunkter i livet må man aldri gi slipp på. Dette er meg og søsteren min Linn.

I ethvert liv, hos ethvert menneske – de du kjenner godt, de du passerer på gaten, skuespillerne du glorifiserer, toppolitikerne du beundrer eller hater – venter på noe, eller har ventet.
Da jeg mistet moren min som 16-åring trodde jeg alt var over. Det tok meg ett år med dyp sorg, søvnløse netter, håpløshet og ingen livsglede før jeg våknet en morgen og oppdaget det som skulle hjelpe meg videre. Sorgen fortsatte, søvnløse netter kom og gikk – håpløsheten også. Men det var på en måte annerledes etter jeg våknet den morgenen etter ett år hadde gått…

Jeg måtte bare vente. Kunne det være så enkelt? Jeg oppdaget Ventetiden.

Tiden leger alle sår heter det, jeg tror ikke på det. Tiden leger ikke alle sår. Men den kan lege noen.
I psykologien bruker vi begrepet «sorgarbeid». Det innebærer at dette krever krefter og tar tid. Vi klarer ikke å omstille oss til en ny virkelighet over natten.

IDENTIFISER

Når noe har skjedd som gjør at du står fast i sorgen – om du har mistet noen for godt, om du er blitt separert, om det skjer et vendepunkt i livet som gjør at du blir skuffet over hva du har oppnådd, om du ikke klarer å fullføre et livsmål.. Alt fra dødsfall til mangel på håp. Identifiser problemet først og mestre det etterpå.

Grav inne i deg selv om du vil eller ikke – still deg selv spørsmålene; HVA har skjedd? HVA betyr det for meg? HVORDAN reagerer jeg nå? HVILKE konsekvenser får det for året som kommer? HVORDAN kan jeg leve med det?

Du trenger ikke ha svarene. Noen av spørsmålene er det allerede svar på – jeg vil ikke at du skal reagere annerledes, derfor formulerer jeg spørsmålet «Hvordan reagerer jeg?», ikke «Hvordan skal jeg reagere?». Se på hva som egentlig skjer, uten formening om hva som bør skje.

Jeg kan ta meg selv som eksempel (Dette er på det tidspunktet det har skjedd): Hva skjedde: Mamma døde. Hva betyr det for meg: Jeg er uten foreldre, livet vil forandre seg plutselig, og jeg har ingen kontroll over det. Hvordan reagerer jeg nå: Jeg er forvirret, sint, trist, apatisk, gråter og klarer ikke slutte. Hvilken konsekvenser får dette for det kommende år: Jeg vil fortsette å reagere som jeg gjør nå – uten å føle noe glede. Hvordan kan jeg leve med det? Vet ikke.

Det er OK å ha disse svarene. Du skal ikke vite hvordan du kan leve med det, du trenger ikke fokusere på det positive i «det kommende året» – ta det for det det er, men kjenn på følelsene og legg en årsplan, og forvent å ha et vondt år.

HA DET VONDT og ta litt og litt tak

Høres kanskje litt hardt ut. Jeg er av den formening at man til en viss grad skaper sitt eget liv, og kan gjøre små tiltak for å få et lykkeligere liv. Men om noe traumatisk har skjedd, forvent å ha det vondt. Det er lov, det er normalt og det vil passere. Det kan virke umulig å forestille seg at en skal slutte å sørge, derfor er det lov å ha denne forestillingen en stund. Jeg var som sagt i dyp, ufravikelig sorg i ett år i strekk.

Selv om tiden er på parti med den sørgende betyr det ikke det at tiden i seg selv kan løse problemene. Det kreves innsats. Gråt, vær sint, sov lange dager, snakk om det hvis du vil (anbefales selvsagt), et tips er å skrive ned alle følelser og utviklingen underveis. Det vil gå opp og ned som en berg-og dalbane. Selv gikk det så rutinert opp og ned at jeg visste at «neste uke er en vond uke, og det vil vare i to uker før det føles bedre igjen». Man blir godt kjent med seg selv og egne reaksjoner.

Bruk menneskene rundt deg! Jeg og lillesøster Linn gikk gjennom dette sammen, selvom vi mestret det som skjedde på ulike måter. Hold fast i det som fortsatt er der, som familie. Selvom jeg og Linn takler ting litt ulikt, har vi alltid hverandre. Linn og min 10 år yngre lillesøster Ida er de viktigste holdepunktene i mitt liv.

To rampete søstre som til tross for krangling, ulikhet og uenighet holder sammen uansett.

To rampete søstre som til tross for krangling, ulikhet og uenighet holder sammen uansett.

VENTETIDEN

Ventetiden er vond. Men om du har kjent på sorgen, forstått konsekvensene og underveis i denne tiden har følt, kjent, gitt deg selv tid og skrevet om det – vil det ofte løsne litt og litt, med tiden.

I mitt tilfelle fikk jeg en oppvåkning. Det skjer ikke alle. Men det er viktig å dele det, for det kan absolutt skje – hvis man bare venter, og tar så godt vare på seg selv man kan i denne ventetiden.

Selv om jeg snakker om et «sørgeår», innebærer ikke det at vi kan fastsette et år som den tid det er naturlig å sørge. Noen som må skyve egen reaksjoner til side i den første tiden, og kan for gi rom for disse når andre i familien eller den ytre situasjonen har roet seg.

Etter ventetide kan du stille deg de tre siste spørsmålene igjen; i. HVORDAN reagerer jeg nå? ii. HVILKE konsekvenser får det for året som kommer? iii. HVORDAN kan jeg leve med det?
i. Etter et år reagerte jeg med lettelse over viten om at livet går videre, jeg gråt fortsatt og savnet mamma hver dag, men klumpen i magen var borte. ii. Året som kommer nå (etter et år med ventetid) vil være lettere enn året som har vært, jeg vil ha håp og jobbe mot å få det bedre og bedre selvom det vil være vonde tider. iii. Jeg kan leve med det gjennom å gjøre ting som gjør meg glad, forsøke å tenke tilbake på mamma og både smile og gråte, gjennom viten om at etterhvert, så vil det gå bra.

Det er håp, det er alltid håp. Men om du føler du sitter fast i sorgen alt for lenge, oppsøk hjelp. Jeg skrev om sorgens effekt tidligere: Les innlegget her.

Relaterte innlegg:

Reklamer

2 kommentarer om “Den vonde ventetiden

  1. Tilbaketråkk: Å miste noen for alltid | Ann Cathrin og psykologi

  2. Tilbaketråkk: Slik merker du forskjell på sorg og depresjon | Ann Cathrin og psykologi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s