Tinder burde komme med en advarsel

Jeg skrev en kronikk for Kvinneguiden. Da er det bare på sin plass at jeg deler den her også. Tinder burde komme med en advarsel.

_DSC0773

Karl Marx brukte ordet «utbytting» når han kritiserte hvordan effektivisering førte til at arbeidere ble utbyttbare. De fikk mindre verdi og ble lett å si opp. Er det det som skjer i dagens datingmiljø?

Jeg føler meg hvertfall jævlig utbyttbar.

Jeg lastet ned Tinder i fjor i håp om å finne kjærlighet. Ja, jeg sier det høyt! Til og med i store bokstaver: KJÆRLIGHET.Hvorfor ellers? Sex er en naturlig følge av å bli forelsket, og kombinasjonen er uslåbar.

Dating med Tinder

Jeg var naiv for et år siden. Jeg hadde nettopp kommet over kjærlighetssorg og startet denne overfladiske reisen gjennom å sveipe til venstre. Ny søndagsaktivitet. Noen ganger sveipet jeg til høyre, du vet: Hvis han var påkledd, søt og ikke hadde bilder av at han var på fjellet.

Jeg var på noen dates. Færre enn planlagt. Plutselig ble jeg skikkelig betatt av, la oss kalle han Ole, og da trengte jeg ikke Tinder. Jeg slo av varsler og lukket appen.

– Møter du andre enn meg?

Ole og jeg møttes hyppig, det var gøy og alt det skal være. Han gjorde fine ting for meg, og best av alt – han gav meg tiden sin. Det var ikke noe tvil om at det var gjensidig. Etter en stund økte følelsene mine i takt med behovet for bekreftelser.

«Ole, møter du andre enn meg?» spurte jeg med min mest feminine stemme en sen kveld etter sex. Selv møtte jeg –naturlig nok tenkte jeg- ingen andre. Det gjorde han. Etter at vi møttes hadde han møtt «omkring» 10 andre damer. Han husket ikke en gang. Der jeg lå, naken med hånden hans på den svette ryggen min, var jeg en av fire han møtte jevnlig. Hva faen?

«Jeg er jo ikke her for å finne den store kjærligheten» lo han. Jeg smilte kleint tilbake.

Jeg hadde ikke noen dating historikk, jeg kom fra seriøse forhold som utartet seg ved at vi møttes, likte hverandre bedre enn vi likte andre, og fortsatte å møtes til en av oss ikke klarte å ikke være kjæreste. Dette var nytt for meg.Hvorfor henge så mye med meg, uten å være forelsket?

Lett å bytte ut

Jeg rakk å tenke, «jaja, min feil, jeg misforstod, jeg suger». Så gikk det opp for meg at om jeg ikke hadde sagt ja til å møtes den kvelden, hadde han bare spurt «Mari».

Da hadde det vært hun som hadde kledd av seg, avslørt arrene på kroppen, og lydene når hun forhåpentligvis fikk orgasme. Jeg følte meg som dritt. Så lett å bytte ut. Jeg fjernet hånden hans fra ryggen min og avsluttet relasjonen. Det betød sikkert ikke noe for han. Han kan jo bare velge en annen, en med like preferanser som han i sengen, og med finere pupper.

Jeg ble lei meg. Så gikk det over. Og så møtte jeg en ny! Det er jo så enkelt.

Tinder to the rescue!

Glad jeg ikke slettet arkivet med gamle matcher.

Klar tale

Etter noen fine og håpefulle uker sammen, ringte han meg, du vet – for å være helt sikker på at ingenting misforstås: «Du vet når du møter noen som er helt fantastisk, så tenker du bare – hun her vil jeg gifte meg med!?» sa han med masse engasjement,

«Ja» svarte jeg forvirret med mat i munnen,

«Sånn føler jeg det ikke for deg» understreket han. Jeg satt kebaben i halsen.

«Jeg er ikke forelsket i deg».

Når sluttet vi å bli forelsket?

Senere, da jeg gråt på skulderen til en venn, spurte han meg hvordan jeg hadde møtt denne fyren. Jeg svarte «Tinder». Han sa «Er ikke det en sex-app a?». Tydeligvis.

Greit nok. (Selv om app-en burde komme med en advarsel). Men jeg lurer på når vi sluttet å bli forelsket, og begynte å ha meningsløs sex som dårlig erstatter?

I Tinder-tida har vi sex helt til vi avslutter relasjonen, fordi noen fikk, vel, følelser. Følelser. Det skumle ordet. For abstrakt og usikkert. Får du følelser for noen du ikke vil miste, for all del – ikke fortell dem det.

Det skjer en objektivisering og seksualisering av folk, mest kvinner. Jeg føler meg som et objekt som gjerne taes med til sengs, men ikke gå ut og spise sammen, – for det ville vært en date. Og OM vi gjør det, vit at «jeg er ikke forelsket i deg».

En ny standard

Vi har tillatt applikasjoner som Tinder å sette standarden for kjærlighetslivet vårt og kaller det evolusjon. Vi har så mange valg, og ikke faen om vi skal risikere å velge noen som kan være et litt dårligere valg enn neste profil.

Er det blitt så lett å bla mellom objektene på Tinder at vi har overført det til virkelige mennesker? Vi er blitt vandrende tinder profiler som enkelt kan erstattes av en annen. En mer passende profil, kanskje en som liker å diskutere fransk situasjonisme, eller som liker å bli bundet til sengen.

Det er på et vis forståelig. Om vi holder forhold til det seksuelle er det eneste vi risikererkjønnssykdommer – og heller det enn kjærlighetssorg. Sorg suger, men det gjør kjønnssykdommer også.

Etter en rekke mislykkede forsøk i jakten på «kjærlighet», fant jeg ut at jeg lette på feil sted. Jeg byttet ut tinder-sveipingen med dokumentarer på søndager. Men appen ligger fortsatt der, godt gjemt inni en mappe på telefonen som heter «verktøy». Du vet, sånn i tilfelle.

Følg Kvinneguiden på Facebook.

Reklamer

Hvorfor er vi ikke heroinavhengige?

love1

Jeg lurer på om alt vi har lært om narkotikaavhengighet er feil. Hva om dopet ikke er driveren i avhengighet?

Er det motsatte av avhengighet å være nykter, eller er det menneskelig tilknytning?

Jeg leste en artikkel i Huffington Post på oppfordring fra en venn, en artikkel om avhengighet. Spørsmålet var «hva er årsaken til at mennesker blir fiksert på et stoff eller en atferd helt til de ikke klarer å slutte med det? Og hvordan får vi disse menneskene tilbake til oss?». Jeg diskuterte dette temaet med en venn forrige uke, og hadde egentlig ikke noe klart svar, annet enn fysiologisk avhengighet. Men det er ikke nok. Jeg hadde noen psykologiske teorier såklart, men ingen som gav meg ro nok til å snakke høyt om det. De sosiologiske teoriene står mye sterkere. Og endelig leser jeg en artikkel som kunne vært skrevet av meg.

Hvorfor blir vi avhengig, og hvorfor slutter vi ikke? spør vi. Uten å få svar. Jeg vil heller snu spørsmålet: Hvorfor er vi ikke heroinavhengige?

Eksperimentet

De fleste kjenner til rotte-eksperimentet hvor en rotte er alene i et bur, med to flasker, en med vann, en med heroin/kokain. I hvert eksperiment ble rotten hektet på vannet med dop i, og fortsatte å drikke det til den døde. Lærdommen:

«Only one drug is so addictive, nine out of ten laboratory rats will use it. And use it. And use it. Until dead. It’s called cocaine. And it can do the same thing to you.»

Professor og psykolog Bruce Alexander mente at dette ikke kunne generaliseres – rotten var alene og hadde ikke noe annet å gjøre enn å dope seg. Han gjenskapte eksperimentet, bare at han lagde en rottepark hvor det var flere rotter sammen, i en stor park med leketøy og god rottemat. Alle rottene testet begge vannflaskene – men de likte ikke dopvannet. Bare en liten del av dopvannet ble drukket, og ingen av rottene døde.

De som var alene og ensomme ble misbrukere, de som hadde et liv preget av sunn tilknytning ble ikke det.

Som forfatteren av artikkelen jeg leste påpeker; vi har et eksempel med mennesker! Det heter Vietnam krigen. En rekke soldater ble heroinavhengige, «heroin har blitt like vanlig som tyggegummi» meldte Time magazine. 95% av de avhengige soldatene som vendte hjem, sluttet når de var hjemme igjen. De bare sluttet. Skiftet fra det skremmende fangenskapet de opplevde å være i, til mer harmoniske fredfulle omgivelser ledet til at de ikke lenger hadde lyst på heroin.

Svært syke pasienter på sykehus med store smerter får den medisinske formen for heroin over lenger tid. Så lang tid at kroppen blir avhengig. Basert på dagens teori om avhengighet burde disse menneskene stikke rett på gata og kjøpe seg heroin når de er hjemme fra sykehuset. Men de gjør ikke det. De drar hjem til familien og jobben sin. Til tross for måneder med dop. Uaffektert.

Bruce Alexander gjenskapte rotteeksperimentet igjen, ved å gjøre en rotte avhengig av dop, for deretter å plassere den avhengige rotten i rotteparken. Rotten sluttet – selvom dopet var tilgjengelig. Samme som soldatene i Vietnamkrigen opplevde.

Jeg har sett flere enn 50 ganger at mennesker som har et støtteapparat fortsetter å ruse seg på medisinen sin. Det er definitivt en fysiologisk avhengighet her som ikke skal overses. Men dette andre aspektet, dette menneskelige, oversette aspektet – skal ikke undervurderes. Og det er det jeg snakker om i dag.

Mennesket

imagesGate-narkomane er som rottene i det første eksperimentet – isolert og alene, uten et fristed. Pasienten på sykehuset er som rottene i det andre buret. De kommer tilbake til et liv omringet av menneskene de elsker. Dopet er det samme, miljøet er ulikt.

Så hvorfor blir da mennesker med familie, en mor, en far, narkomane?

Har du noengang tenkt på at de avhengige menneskene her hjemme, mange med gode utgangspunkt, også er fanget og redde? De er fanget inne i seg selv. Det verste fengselet. Bruce Alexander sier at avhengighet er tilpasning – det er ikke deg, det er buret ditt. Jeg mener at buret kan være deg selv.

Alt tyder på at ved å ta alle ressursene vi bruker på å arrestere og inkarserere narkomane i dag, og heller benytte de til å få menneskene tilbake til samfunnet gjennom tilknytning til andre og ikke minst seg selv – deres egne følelser, vil utgjøre en stor, stor forskjell.

Portugal

Portugal er et eksempel på et land som tok drastiske endringer i krigen mot narkotika. De sluttet å krige.

En studie British journal of criminology viste til fant at siden avkriminaliseringen av dop i Portugal, hadde avhengighet minket drastisk, og injisert narkotika hadde gått ned med 50%. Femti prosent.

Dette har vi såvidt vært innom i politikken, gang på gang kommer temaet opp, men vi er redde. Redde for at dette skal føre til en økning av narkotikaavhengige mennesker, redde for at folk skal ta overdose på statens regning. Og ikke faen om noen vil stå bak det, dersom det skulle skje. Gjett hva, det skjer allerede! I aller høyeste grad. Det er ingenting å frykte annet enn «krigen mot narkotika» som, om vi fortsetter i samme spor som vi har gjort de siste tiårene, aldri kommer til å ende. Det er på tide med noe nytt, og det er på tide at folk får opp øynene for hva som skjer med menneskene bak avhengigheten. Om vi kan ha et mikro, fremfor et makro-blikk på problemet, blir det hele så mye lettere å forstå. Vi må ned på bakkenivå.

En ting er at dette vil utgjøre en stor forskjell i livene til de narkomane, en annen ting er at det er relevant for oss, for måten vi tenker på. Mennesker er tilknytningsvesen – vi trenger andre mennesker. Vi trenger bånd og kjærlighet og tilhørelse.

E.M Foster sa «Only connect». Men vi har skapt, og lever i et samfunn og en kultur som minker tilknytning, eller tilbyr den parodiske versjonen av tilknytning gjennom internett. Hvis vi ikke kan knytte oss til hverandre, finner vi noe annet – hva som helst annet, å knytte oss til.

Økning av avhengighet er et symptom på en mer dyptgående sykdom i måten vi lever på. Når la du sist merke til menneskene rundt deg?

Forfatter George Monbiot har kalt dette «the age of loneliness».

Mening med livet

76d5c10b6f87ef6163e61d41b6f518e4
Hva skal vi gjøre så?

Det må finnes en mening for alle som våkner opp for at de skal ha lyst til å våkne hver dag. Den meningen kan være jobb, familie, venner, et spesifikt mål. Først og fremst må folk ut i jobb. De må oppleve at noen forventer noe av de, at de har et sted å møte opp. Så må folk føle en tilknytning, et bånd til andre, klinisk hjelp hvor de får mulighet til å snakke til noen som lytter, etter flere år med traumer og bind for både øyne og munn gjennom heroinavhengigheten. De trenger kjærlighet. De trenger å bli sett.

Jeg kunne byttet ut «de» med «jeg» gjennom hele denne artikkelen. Oss.

Jeg har elsket avhengige mennesker og gjør det enda. Det er ekstremt smertefulllt. Å elske min egen mor var smertefullt. Å elske min egen tante er smertefullt. Jeg er oppvokst med heroin-avhengige omsorgsgivere. Jeg har sett innsiden og utsiden, det harde og det myke, det vonde og det fine. Jeg har studert psykologi på grunn av mamma, for allerede som 12-åring skjønte jeg at dette ikke bare handler om den intense fysiologiske avhengigheten. Det er på tide at flere skjønner det.

Folk sier at man må kjøre hardt mot hardt – enten skjerper du deg eller så er du ute. Det er ekstremt kaldt, og feil – det vil være å kjøre hardt mot svakt. Og det vil ikke være å hjelpe den avhengige. Jeg klarte aldri gjennomføre «tough love» regimet med noen av de avhengige jeg har elsket. Det er det som er logikken i krigen mot narkotika, og hvordan fungerer det syns du? I likhet med forfatteren av artikkelen, bestemte jeg meg for å elske disse menneskene ubetinget. Om de klarer å slutte, om de ikke klarer å slutte.

Så, hvorfor er vi ikke heroinavhengige? Fordi vi har mulighet til å føle tilhørlighet, fordi vi ikke er fanget i et bur hvor mulighetene oppleves som svært få, fordi vi har kjærlighet til oss selv og andre, fordi vi lever i et felleskap med forventninger og fordi noen trenger oss.

Vi er svært heldige.

Jeg siterer Johann Hari, forfatter av «Chasing the scream: the first and last days of the war on drugs»:

«When I returned from my long journey, I looked at my ex-boyfriend, in withdrawal, trembling on my spare bed, and I thought about him differently. For a century now, we have been singing war songs about addicts. It occurred to me as I wiped his brow, we should have been singing love songs to them all along»

«Alle menn er voldtektsmenn»

The main difference between men and women is that men are lunatics and women are idiots
– Rebecca West

WOMEN-EQUALITY-MODEL

Mannen har hatt sin storhetstid. Det er over for mannen. Det er ikke tvil om at det er kvinnens tid til å skinne. Jeg er kvinne, og liker at det er plass til meg i samfunnet – eller at jeg faktisk kan TA plass og rope «se meg!» uten at menn svetter av forvirring bak manneklærne sine. Men jeg er også glad i menn. Ikke bare tenner jeg på menn, respekterer menn, og deres måte å gjøre ting på som en gang iblant kan skille seg fra kvinnens måte – jeg skal nå slå et slag for mannen!

La meg utdype før jeg går videre; jeg respekterer mannen som ikke får økt puls av at kvinner utnytter sin plass og rom i samfunnet (om ikke den økte pulsen er et resultat av seksuell opphisselse). De gutta som ikke fikk med seg overgangen fra tiden da kvinnen ikke kunne stemme, til nå – krysser jeg fingrene for at aldri får reprodusert seg. Vi tenger flere intellektuelle mennesker. Så om du er en av disse mannssjåvinistiske typene – bruk kondom.

Født med dårlig samvittighet

Å være mann i dag er ikke nødvendigvis så enkelt. En venn som er mann sa nylig dette i en diskusjon om kjønn; «jeg er født med dårlig samvittighet». Menn som er født på 80-tallet fikk dårlig samvittighet i morsmelken – og lider av den «primitive mannens» forhistorie. Dagens feminisme angriper menn. Det vi kaller likestilling handler plutselig om å fremme kvinnen i det uendelige. Så jævlig unike er vi ikke. Så, da spør jeg, som ung, engasjert kvinne – hva med mannen?

Det er ikke fruktbart at vi forsøker å jevne ut ulikheter ved å kjønnskvotere. Få kvinner inn i det vi enda kaller «manne-arbeid», og mannen inn i det vi aldri kommer til å slutte å kalle «kvinne-yrker» (eller «omsorgsyrker»). Ved å kjønnskvotere setter vi bare enda større fokus på ulikheter, skjønner ikke at dette gir mening for så mange. Det er en enkeltstående diskusjon som må taes alene, men allikevel et poeng her. Det er på tide at vi holder kjønn utenfor merittdiskusjonen en gang for alle. Virker naturlig og sunt om individer får velge basert på hva de vil og kan, fremfor at kjønn er med som en faktor i det hele tatt.

e8eebe548b0803b4e0cbe8f6102c7117

Voldtektstokt

Det virker som den mannlige naturen blir mindre og mindre godtatt i kjølevannet av kvinnekamp. Kjipt at et i utgangspunktet positivt kvinnevennlig/likestillings-fokus har så negative konsekvenser for de fleste menn. Ikke alle menn er voldtektsmenn.

Jeg tvitret for 3-4 år siden – under voldtektsbølgen i Oslo; «Alle menn er voldtektsmenn». Hver gang en mann gikk bak meg, ved siden av meg, eller på andre siden av gaten, holdt jeg telefonen klar i den ene hånden og nøklene i den andre. Hver gang en mann var hyggelig mot meg, tenkte jeg «hah, menn as. Bare ute etter en ting». Jeg gjorde det dritvanskelig for menn å bare være menn.

Mange av dagens menn føler seg skyldige for det andre menn har gjort. Jeg kjenner flere som har sagt de føler på det når de går ute på kvelden, de gjør en sak av å passere en kvinne slik at de slipper å være redde når HAN går bak de. En av kompisene mine sier han smiler vennlig og nikker bare for å vise at «jeg er ikke voldtektsmann, bare mann, jeg beklager».

Andre menn har sluttet å holde opp døren for kvinner, fordi de klarer det selv og til og med kan respondere «jeg klarer å åpne døren selv» om mannen skulle være så uheldig og automatisk holde opp døren.

Mister gentlemannen

Vi skremmer ikke bare menns natur som ofte består av å være av kjønnet mann – men også den flotte tilbøyeligheten til å være en gentleman.
Selvom jeg klarer meg utmerket på egenhånd syntes jeg det er fantastisk om en mann 1) holder opp døren for meg, 2) bærer den tunge posen, 3) syntes det er sexy med kvinner i kjoler, 4) lar kvinnen entre et rom før han. Jeg vil gjerne få det samme igjen for det samme stykke arbeid som en mann, bortsett fra det har jeg ikke noe behov for å være lik mannen. Vil heller ikke ha en mann som likner meg selv.

Biologisk legitimering

Til slutt, ja – kjønn er en sosial konstruksjon i en viss grad (gutter får blå biler, jenter får rosa dukker osv), men vi er også biologisk ulike. Uansett hvordan vi vrir og vender på det er menn og kvinner forskjellige hva angår drifter og instikter som driver oss. Ellers er vi mennesker, og like som sådann.

Biologi har blitt (feil)tolket på en måte som har gitt vitenskapelig legitimitet til samtidens kvinneundertrykkelse. Jeg har ikke lyst til å skape passivitet ved å unnskylde menns aggresjon med at det er genetisk. Selvom det er det. Det er enda produksjon og reproduksjon av kjønnsforskjeller i Norge, og jeg legitimerer ikke kjønnsdiskriminering. Sliter bare med ordets konnotasjoner. «Kjønnsdiskriminering» assosieres enda med «kvinnediskriminering» – vi glemmer mannen helt.

Det trenger ikke være kald front mellom kjønnsforskning og biologi. De to er en fusjon, og kampen for likestilling er ikke tjent med å utelukke de biologiske forskjellene på menn og kvinner.

Selvom det er inkorporert at kvinner ikke er det svake kjønn (for de som henger med i samfunnet), betyr ikke det at det andre kjønnet, mann, er det. Vi er like svake alle sammen. Vi kvinner må slutte å hevde oss over mannen og gni den medfødte dårlige samvittigheten inn ytterligere.

Likestilling betyr at alle personer skal ha like rettigheter og muligheter i samfunnet, uavhengig av blant annet kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, alder, etnisitet og religion. Ergo; menn også.

Er du trendy eller svak?

No matter how old and glorious the models, sad indeed is the woman who sees fashion as a means of self-expression rather than an agent of social control
– Julie Burchill

No One is perfect, that why pencils have erasers.

Vi lever i et fråtse-samfunn omringet av overflod: fristelser, fett og fyll. Det er lett å omfavne dette, og gli inn i et liv som fører til at du dør 7 år tidligere enn om du levde sunnere. Enten blir folk feitere og feitere, eller tynnere og tynnere. Begge deler like usunt, og av samme årsak; overfloden.

Feite og usunne og svake pga mangel på selvkontroll. Samfunnet rundt oss, fristelsene, gjør det vanskelig å opprettholde denne kontrollen, viljestyrken eller bare viljen om du vil. Det er lett å spise potetgull fremfor avokadosalat, enda enklere å drikke gin når man føler seg nede enn å komme seg på trening.

Tynne og usunne og trendy blir vi av samme årsak – og konsekvensene er de samme; forskjellen er bare utseende og hva andre forbinder med det.

I et tidligere, og mye omdiskutert innlegg (Flink pike, fin kropp?) skrev jeg:

«Kropp er et statussymbol (…) En slank kropp er en måte å vise frem at vi mestrer overfloden av mat, og behersker tidens største dyd:Selvkontroll.
Folk bruker mer og mer penger på helsekost og slankepreparater, og stadig flere er villige til å bruke kosmetisk kirurgi for å få en slankere kropp eller bli penere. Matvalgene styres mer og mer av angst og frykt. Du kan jo tross alt både spise deg 10 år yngre OG unngå Alzheimers ved å kutte ut de riktige tingene og erstatte det med kokosolje. Kjenner meg igjen her. Jeg var ikke på Elixia hver dag for å holde meg sunn, og jeg syns hvetegress smoothie toppet med kokos smaker dritt.»

Å være tynn/»sunn» viser nettopp dette; vi mestrer overfloden. Vi utviser selvkontroll. Selvkontroll er trendy.

Trendy pining

Selvkontroll er nært forbundet med selvpining, å være oppofrende, pietisme. Selvkontroll og pietisme har tradisjoner i protestantisk etikk,  og er verdier som står sterkt i vår kultur fra før av. Dette leder igjen til kategorisering; er du en del av gruppen, hvilken boks kan vi putte deg i?

Å pine seg selv, å holde ut, å leve uten karbohydrater og sukker i 30 dager samtidig som man bruker hashtagen #30daychallenge viser omverdenen at «jeg er en av de som er flink, sunn og mestrer overfloden». Det er en konkurranse i selvpining. Jo lenger du holder ut, desto bedre menneske er du. I det minste mer trendy.

Drite i selvkontroll, eller være god på å leve?

KK.no skrev en helt OK artikkel om dette som jeg lot meg inspirere – men ikke overbevise, av. De nevner den kjente Marshmallow-studien til Walter Mischel på 60-tallet, som prøver å vise at evnen til å motstå fristelser er avgjørende for om du vil lykkes i livet. Kort oppsummert testet han barns viljestyrke ved å gi de en marshmallow hver og forlate rommet. Han informerte om at de kunne spise den når de ville, men at de som ikke spiste den, fikk en ekstra når han kom tilbake. Konklusjonen ble at barna som holdt ut lengst i testen, gjorde det bedre på skolen og var bedre til å takle motgang senere i livet – rett og slett mer suksessfulle mennesker, enn de som ikke klarte å vente med å spise den.

Selvkontroll blir selvsagt oppmuntret her. Vel, jeg hadde spist den første marshmallowen idet Walter gikk ut døren, kanskje til og med før, og allerede som 6-åring håpet at jeg kunne sjarmere han til å gi meg en til. Og jeg har klart meg ganske bra.

Hvor gode skal vi egentlig være på å leve?

Jeg tror på at man gjennom valgene man tar skaper sitt eget liv.

Jeg tror på at man gjennom valgene man tar skaper sitt eget liv, og at vi gjennom en form for selvkontroll har mye mer makt enn vi føler. Jeg tror bare ikke på at vi skal være gode på det hele tiden.

Om du finner fristelsene rundt deg uimotståelige, og svømmer i skam til det går på helsa løs, så er jeg helt enig i at du burde ta tak i det. Antakeligvis ligger det noe annet til grunn enn bare samfunnets overflod. Finn ut hva kryptonitten din er, og gjør noen livsstilsendringer. Å ha en sterk vilje kan du komme langt med, om du vil «komme langt» – og jeg unner alle et flott liv.

Ergo; jeg tror på å ta vare på seg selv, tommel opp for trening og grønnsaker. Men jeg holder også tomlene opp for en livsstil hvor du i tillegg til joggeturen koser deg med rødvin og sukker, uten å føle deg mindre enn #30daychallenge gjengen. Ikke vær så jævla trendy!

Selvkontroll kommer til å bestå som et statussymbol uansett hva jeg skriver – men du som leser, hadde det ikke vært deilig å gi faen i status? Og ikke føre denne trenden videre? I kjølevannet av å drive med trendy selvkontroll dømmer vi de som ikke er så trendy, og putter de i svake-boksen. Stopp opp og tenk på hvor sinnsykt dette egentlig er.

Selv er jeg ganske svak, og fornøyd med det. De 7 årene kan du få billig av meg.

(PS, alt med måte)

People who follow all the rules and chase every trend tend to get forgotten – they look great, but they’re not as memorable
– Dita Von Teese

En avtale med døden

While I thought that I was learning how to live, I have been learning how to die
– Leonardo da Vinci

 c892461747c863333c9817ad15d184961

Er du redd for å dø? Kanskje så redd at du ikke har noe imot å dø tidlig, ta igjen døden før den kan ta deg? Få det unnagjort?

Vi er i et kjærlighetsforhold med livet. Og vi er redde for å bli avvist. Noen ganger kan man bruke en kjent strategi mange bruker for å unngå å bli såret.. Gå først.

Dødsangst er helt normalt, men ikke la den ta deg steder som gjør at det blir vondere å separeres fra livet enn nødvendig.

Mange pasienter med symptomer på angst har problemer med å akseptere livets alminnelige usikkerhet.

Lære å dø?

Sigmund Freud sa (depressivt nok); The goal of all life is death.

Døden er en bitter realitet som vi må forholde oss til. Å ha et uavklart forhold til det faktum at vi, eller andre skal dø, kan gi næring til katastrofetenkning, dødsangst og unngåelsesatferd.

Jeg kjenner mennesker som lever etter enhver helseregel, de lever sunt og i balanse. Litt alhohol i helgen, ikke-røykere, rutinert trening, nok søvn – de tar vare på seg selv på en måte som tilsier at de kommer til å leve lenge hvis vi ser bort fra ikke-livsstilsrelaterte sykdommer. De lever forsiktig og sunt, og tar få sjanser.

Jeg kjenner mennesker som ikke tar vare på seg selv i det hele tatt. De driver med ekstremsport for å føle at det skjer noe i livet, sover et par timer om natten, lurer hjernen sin med kokain og mdma i helgene, jobber mot seg selv, og sjonglerer med livet. Noen sier de leker med det.

Man kan anta at de i den siste gruppen ikke er så redd for å dø – i motsetning til den første gruppen. Men det er ikke sant. Denne siste gruppen mennesker leker, ja – men syns ikke nødvendigvis det er noe morsomt.

Etter å ha snakket med disse menneskene, er det tydelig at de som ikke tar egen helse så seriøst – er de som er mest redde. Redde for å bli syke, redde for konsekvensene av valgene sine. Redde for å dø. Om du går og frykter døden har du alt tapt. For den kommer, om du vil eller ikke.

Skal vi danse?

Danser vi med døden? Per Fugelli gjør det. Han mener vi må bruke døden som kilde til liv. Memento mori – husk at du skal dø. Jeg tror det kan være viktig å minne seg selv på det – og at det i mange tilfeller kan føre til at vi finner glede i ting vi ellers ikke hadde merket. Men det er en fin grense fra når dødens faktum er en påminnelse om at vi lever – til når den blir truende og årsak til angst. Og da leder det ofte til unngående atferd.

Noen danser, andre unngår. De som stadig må medisinere seg selv med det ene og det andre, om det er lite søvn, høye fjellvegger, mye kokain eller usunne relasjoner, forsøker på den ene siden å leke med døden samtidig som det egentlig er unngåelse de driver med.

Jeg tror angsten har tatt noen av disse menneskene, angsten for livet – forholdet de er redd skal ta slutt. Da hjelper det å sette forholdet på pause litt. Det er lett å pause.. Finnes mange typer medisin som fungerer som en (svært) midlertidig pauseknapp.

Den andre gjengen av disse menneskene er adrenalin-junkies, spenningssøkende – de trenger mer stimuli for å føle glede. De trenger vanligvis ikke narkotika, men får sin rus gjennom jævlig høy fart på motorsykkelen. Det er en fin grense mellom disse to gruppene.

Medisin

Jeg kalte det noe annet i et eldre innlegg; Medisin mot livet, som jeg kalte «Hva er din medisin?». Har nå skjønt at det er medisin mot døden vi søker.

Dette forholdet har med-og motgang som alle andre forhold. Når livet går mot oss, eller står stille, er det noen som danser. Noen få har skjønt greia med å danse i regnet. De andre tar medisinen sin, og håper den fungerer.

IMG_7759-edit

De fleste avgjørelser i livet må vi ta under tvil. Uansett hva vi velger kan vi aldri være helt sikre på at vi gjør et valg som fører til lykke. Dette angår valg av samboer, bosted, jobb. Livets usikkerheter er mange, og for noen føles de vanskeligere enn for andre. Når livets usikkerheter oppfattes som problematiske på de fleste områder, kan det føre til angst.

Å virkelig akseptere livets usikkerhet er en god beskyttelse i mange situasjoner, mens det motsatte gjør en svært sårbar for livet.

Avtale

Inngå en avtale med døden da vel?

En fin avtale er jo at døden skal ta deg når det passer. Og at om du er god mot andre og deg selv, så blir kanskje ikke døden så ille. Jeg tror du er klar når tiden er inne. Men at det er opp til deg underveis. Jo mer fornøyd du er med livet, og forholdet deres, desto lettere blir det å si adjø. Om du separer deg uten å ha noe usagt, uten løgner og vonde minner og anger – blir separasjonen langt enklere å slå seg til ro med.

1713

Visse ting går igjen hos mennesker på dødsleiet. De angrer på de samme tingene, og forteller at de skulle ønske de var klar over det tidligere. Her er de tingene vi angrer på når døden kommer:

  • Jeg skulle ønske jeg hadde mot til å leve et liv tro mot meg selv, ikke det livet andre forventet
    • Når folk ser tilbake på livet, er det lett å se de drømmene man aldri fulgte. Gjør noe med dette i dag, når du kan!
  • Jeg skulle ønske jeg jobbet mindre, og brukte mer tid på familien
    • Alle de mannlige pasientene sa dette, noen kvinnelige – at de skulle brukt med tid på partneren og barna. Valget bør ikke være så vanskelig når du vet dette.
  • Jeg skulle ønske jeg hadde mer mot til å uttrykke følelsene mine
    • Mange holder tanker og følelser inne, enten fordi de er redde eller konfliktsky. Om du føler noe – del det! Hva er det verste som kan skje?
  • Jeg skulle ønske jeg holdt kontakten med vennene mine
    • De fleste mistet kontakten med gamle venner med alderen, hold på de gode så godt du kan. Å pleie vennskap er uvurderlig.
  • Jeg skulle ønske jeg hadde latt meg selv være lykkeligere
    • Mange innser ikke før slutten at lykke er et valg. De fleste innså på slutten at de hadde gått gjennom livet og lengtet etter latter og moro, og at alle bekymringene var helt unødvendig.

Når man ser på disse punktene er det kanskje fint å minne seg selv på at en skal dø. Da tipper jeg det blir lettere å si det man mener, tørre å dele følelser, ta sjanser for å komme nærmere drømmen og se viktigheten av å tilbringe livet med de som betyr noe.

Ikke vær redd. Det hjelper ikke å frykte noe du ikke kan kontrollere – det gjør din tilstand i dag bare verre, og sjansen for at du tar dumme valg større. Blås i å være for sunn, ha det litt gøy! Gi faen i å ruse deg bakfull i flere dager, når disse dagene kunne blitt brukt med de gode menneskene i livet ditt. Finn en balanse.

Fremtiden er like usikker som dødens faktum er sikkert – gjør det beste ut av det her og nå.

Selvrealisering og tilfeldig sex

«What a man can be, he must be. This need we call self-actualization»

– Abraham Maslow

Hva menneskets høyeste mål i livet?

I dag snakker vi om selvrealisering – og dømmer begrepet samtidig som om det er noe som har blitt kastet opp av det vestlige indivudialistiske samfunnet. Når en kvinne sier hun vil «realisere» seg selv, fniser folk og hører «jeg vil ikke ha barn og familie, jeg er så sykt en kvinne av tiden».

SELVrealisering; skikkelig egoistisk, en trendgreie og kun mulig å ha som «livsmål» om man lever i et samfunn som godtar det. Hva med de mer kollektivistiske samfunnene, som vi både misunner for deres gjensidige, rene kollektivisme og dømmer for deres mindre heldige status globalt?

Vel, selvrealisering er ikke noe nytt. Eller vel, kanskje for kvinnen i manges øyne.

ARISTOTELES

Aristoteles (født 384 f.v.t) sa at menneskets høyeste eller beste muligheter er knyttet til bruken og utviklingen av dets form, av fornuftsjelen i erkjennelsesvirksomhet. Med andre ord, vi har et mål om selvrealisering (selvaktualisering); virkeliggjøring av de positive muligheter eller potensiale som vi er utstyrt med. Om vi klarer å aktualisere det gode/positive/beste skaper dette velvære og lykke.

Psykologen Maslow presenterte det han kalte «behovspyramiden» i 1943, med «selvrealisering» like over primærbehovene våre:

 

img_maslows

 

La folk få realisere seg selv uten at du forteller dem hva du syns passer best.

SELVREALISTER

Kaller oss det, vi som kjører på med egne planer og gjør det vi kan for å komme opp og frem og kanskje tilbake igjen. Vi forsøker å realisere oss selv, vårt potensiale. Dette begrepet springer ikke ut fra dagens vestlige samfunn, men fra en helt annen tid hvor samfunnsutviklingen ikke hadde påvirkning på normer på samme måte. Det er et menneskelig behov som gjør oss lykkeligere og som bør respekteres.

Jeg kjenner mange som dømmer oss kvinnelige selvrealister. Vi som jobber litt for mye og er på fester i helgene (noen ganger ukedager) og har tilfeldig sex.

«Har du kjøpt leilighet enda?» «Har du kjæreste?» «Når har du lyst på barn da?» «Du blir ikke noe yngre.

Give us a break!

Selvom du er lykkelig med en miniversjon av deg selv og en overarbeidet ektemann, betyr ikke det at vi andre kvinner ikke er det. Enten er du sjalu eller så mener du det «for vårt beste». Det er på tide at folk tar innover seg at de ikke aner hva som er best for en annen selvstendig person.

GIFT OG HUS OG BARN

Nå skal ikke jeg gjøre det samme tilbake, og anta at de som ikke har tatt høyere utdanning eller vil ta ego-sjanser, ikke realiserer seg selv. Man kan realisere seg selv gjennom å få barn for eksempel, gjennom å være en god forelder. Og jeg tror på ingen måte at om du er gift og har hus og barn så er det det eneste du har. Jeg har like mye respekt for de som stifter familie som de som ikke gjør det, jeg syns det er en vakker ting og gleder meg til den dagen selv.

Vi selvrealister vil også ha familie. Selvrealiseringen går ikke på bekostning av det. Ok, jeg kunne kanskje brukt mer tid på dating enn bak PC-skjermen, men føler ikke jeg realiserer mitt potensiale over en øl med en fremmed fyr som mest sannsynlig bare vil ha seg et ligg den kvelden. Så det kommer vel an på hva man har å by på.

Vi er alle forskjellige. Det er det folk må forstå. Selvom samfunnet legger opp en normativ vei for oss før vi engang har utviklet kognitive evner, betyr ikke det at alle har samme behov – samme utgangspunkt eller samme potensiale.

1639781-11-1365924776683

«DU BURDE…»

Selvom det lønner seg økonomisk å eie en leilighet i dag, betyr ikke det at alle har lyst til å sitte fast på ett sted. Selvom vi bør ha et stabilt liv for å klare å tilpasse oss 8-16 arbeidsmiljøet, og ha en jobb som sørger for at du passer inn økonomisk, sosialt og statusmessig – er det ikke nødvendigvis best for personen dette angår. Og selvom det er «på tide» for kvinner på 28 å få barn oppe i alle disse kravene om bosted og arbeidsliv – betyr ikke det at man må eller burde ha lyst.

Jeg kjenner flere som er stresset over at de ikke har «mann og barn» – de føler de ikke kommer noen vei i livet på grunn av det. Da er det noe som er skjevt i samfunnet. Aldri har jeg hørt en mann si han føler han ikke kommer noen vei fordi han ikke har kone og barn.

Jeg prøver å si til dere som har det stabile familielivet at dere må forstå oss andre som ikke har samme behov. Og til alle oss andre prøver jeg å si; Slutt å stress! Alle disse «du burde..»-normene kan brenne i helvete, gjør din egen greie og ikke skam deg fordi du ikke er der «du burde». Disse som forteller deg hva du bør, både enkeltpersoner og samfunnet, vet ikke hva de snakker om. La oss ikke ta det for gitt, bare fordi så få stiller spørsmålstegn ved det.

dontbeliveeverythingyouthink

SELVREALISERING OG TILFELDIG SEX

Hvis noen hadde plassert meg i et hus på landet, gitt meg noen millioner i gjeld, gjort meg gravid og sagt «nå skal du først gå sånn i 9 måneder, før du skal være hjemme i 1 år med hemoroider, våkenetter og sprengte pupper, før du kan karre deg tilbake til jobben din som egentlig ikke vil ha deg lenger» hadde jeg anmeldt de.

En dag vil jeg ha både det ene og det andre, i mellomtiden klarer jeg meg utmerket med selvrealisering og tilfeldig sex.

«Housework is work directly opposed to the possibility of human self-actualization», sier sosiologen Ann Oakley.. Sier ikke at jeg nødvendigvis er enig. Men at Oakley er en 70 år gammel veldig smart dame.

Selvrealisering er like stort i de kollektivistiske samfunnene, eneste forskjellen er mulighetene og potensialet og hva vi velger å realisere.

Dere som har det trygge kjærlighetsbåndet midt i A4-stabilitet, kudos! Bra for dere. Virkelig. Dere andre som føler dere kanskje er i andre enden, hva så? Gå på noen eventyr og husk at det ikke er noe i veien med deg eller livet ditt :)

Ekte kvinner har en vagina

Er du en av de som kommenterer andre menneskers utseende?

Hvis du syns noen er mindre pene, ville du sagt det til de? NEI. Fordi du ikke ønsker å ta sosialt selvmord. Vel, i såfall bør du også slutte å påpeke hvor tynne mennesker er. Om du ikke er forelder eller lege, er det ikke din sak. Og kommentaren din kan faktisk gjøre vondt.

realwomen

FEIL FOKUS

Det har vært mye fokus på tynnhet som trend, og overvekt som helsespørsmål. Vi tror overvekt er forbundet med mer skam og dårligere selvbilde enn undervekt. Om man påpeker at noen er overvektige er man en drittsekk, men hva om man påkeker noens tynnhet? Er det da et kompliment?

Om du har gått opp i vekt sier ikke vennene dine, «Fy faen så feit du er». Fordi det sosialt sett ikke er ok. Vi forbinder overvekt med skam og sier heller til folk; «du er jo ikke tjukk, du har bare lagt på deg litt, ikke tenk på det». Vi er redde for overvekt. Vi sier ingenting. Og om noen føler seg nede fordi de har lagt på seg, demper vi det ved å forsøke å få vedkommende til å føle seg bedre.

Derimot om noen er veldig tynne holdes det ikke tilbake: «NÅ er du tynn altså», «Herregud så tynn du er», «Har du slutta å spise eller?». Folk føler de kan kommentere i huet og ræva fordi å være tynn er sosialt akseptabelt.

Det kan være et kompliment å høre at man er veldig tynn. Det er aldri et kompliment å høre at man er feit. Hva er egentlig forskjellen? 

VONDT Å HØRE

Selv hadde jeg en periode hvor jeg var veldig tynn. Jeg selv brydde meg ikke noe særlig om det, jeg hadde hatt mye å tenke på og stresset en del – som førte til at jeg gikk ned i vekt. Klærne var litt løsere enn før, bortsett fra det tenkte jeg ikke over det. Men alle andre tenkte veldig mye på det.

Jeg lå naken i sengen med min daværende elsker, han strøk på ryggen min og utbrøt; «du er så tynn ass» – jeg har aldri følt meg mindre attraktiv.

Uansett hvor jeg var fikk jeg høre at jeg måtte spise mer, eller at de kunne se ribbena mine, eller at jeg var «finere før». Fordi vi forbinder det å være tynn med noe positivt tror mennesker at de kan si dette med god samvittighet. Det syns jeg er rart.

Etter jeg gikk opp i vekt igjen, holdes det heller ikke tilbake; «Så fin du er nå!», «Så bra du har lagt på deg!» – alt dette er ment positivt, og det er godt at folk syns det er finere med en normalvektig kropp en enn undervektig kropp. Problemet er fokuset, og at de plager MEG med det.

Hva om jeg går ned i vekt igjen? Det kan fort skje. Er jeg da ikke fin lenger? Hva er fin? Må det virkelig påpekes?

En venn av meg tør ikke kle av seg på sommeren, fordi hun skammer seg over at ribben og krageben er så synlig. En kompis trener og spiser så mye han kan for å gå opp i vekt og få en «mannekropp» men får det ikke til.

Dere må tenke dere om. Mange er tynne uten at de har gått på slankekur, mange er tynne av natur, mange er tynne fordi de sliter psykisk – mange forsøker også å gå opp vekt. Ikke ta deg friheten til å kommentere det bare fordi DU syns at tynn er ok nok til å kommentere men at tjukk er for feil.

Real-Women-Have-Vaginas

EKTE KVINNER HAR EN VAGINA

Det er nok fokus på ideal-utseende fra før av, om ikke venner og bekjente også skal kaste seg på dette motbydelige fokuset. La folk få se ut som de gjør. Og jeg VET at mange av dere jenter misunner de som er veldig tynne. Det er greit nok det, men det er ditt problem. Jeg vet også at mange som ble så glad når jeg la på meg 10 kg – ikke lenger er misunnelig, og at det er mye av årsaken til at de er så fornøyd.

Slutt å si at folk ser syke ut, for er de så tynne at de ser oppriktig syke ut, så er de antakeligvis nettopp det. Da lover jeg deg at de ikke føler seg så innmari bra fra før av. Du hjelper ingen ved å kommentere og vedlikeholde fokuset.

Vi kjører på med kampanjer som dette som et forsøk på å skyve tynnhetsidealet bort:

f8b79cd7514ee72c39827aaf0bb093e1

Jeg er enig i at det er forferdelig at unge jenter tror de må være supertynne for å være fine. Jeg misliker sterkt hvordan motebransjen fremhever kvinner som bare har hud og ben og hvordan dette har manifestert seg som et ideal som for noen fører til sykdom. Men hva med å roe ned «dette er en ekte kvinne»-opplegget? Det gjør vondt for veldig mange jenter.

Ekte kvinner er tjukke, tynne, rette, formfulle, flatbrystede, brede og store. 

BEKYMRET?

Er du oppriktig bekymret – gjør det på en ordentlig måte. La meg også påpeke, vekt i seg selv er ikke en god nok indikator på psykisk sykdom. Det du skal se etter om du er en bekymret venn er endring i atferd. Er vennen din mindre sosial enn før? Drikker mye mer enn vanlig? Isolerer seg selv? Oppfører seg annerledes?

Sett deg ned med vennen din, spør om han eller hun har det bra om dagen. Fortell hvorfor du spør. Fordi vedkommende oppfører seg annerledes.

Dersom det er åpenbart at det er spiseforstyrrelser – selvsagt har du lov til å bry deg. Men trå varsomt. Tenk litt lenger. Dersom du oppriktig bryr deg slenger du heller ikke ekle kommentarer rundt deg, som «Ta den kaken her, den trenger du!». Ingen vil høre det.

Så mange mennesker sliter med selvfølelsen, hjelp heller til ved å la kropp være ute av bildet.

Flink pike, fin kropp? Jeg tar et oppgjør!

«You can’t always be nice. That’s how people take advantage of you. Sometimes you have to set boundaries.»
– Ritu Gahtourey

Jeg har noe å si om kroppen vår. Og Flink Pike syndromet. I en og samme tekst. Og det har sammenheng med grensesetting.

Jeg er en ung kvinne med langt hår, skinny jeans og 8 års utdannelse fra Universitetet i Oslo, egen blogg om faget jeg studerer, egen bok på vei, og fulltidsjobb ved siden av. Jeg er et aktivt medlem på Elixia, har øyevippeextensions og kjøper hvetegress smoothies på Smoothie Xchange (du vet, der hvor Tone Damli kjøper sin). Jeg smiler hele tiden – du kan tross alt lure hjernen til å tro du er lykkelig om du smiler (ironisk nok har jeg skrevet om dette i et seriøst innlegg om «lykke» tidligere).  Jeg er et produkt av samfunnet jeg lever i. Og jeg er dritt lei.

Hvordan havnet jeg her? Jeg trodde jeg var en av de som ved å tviholde på min fascinasjon av Dylan og ved å tatovere Jimi Hendrix låter på kroppen klarte å snike meg unna det stereotypiske resultatet av kapitalistsamfunnets press. Men den gang ei.

Jeg gjetter at om du tenker deg om, har du sikkert en del til felles med meg. Du er helt lik vennene dine på utsiden, egne meninger minker i takt med lengden på håret, og du gjør «det du burde gjøre» fordi.. vel, det er det man burde gjøre?

FLINK PIKE og flink gutt

Er det flinke vi er? Er det derfor vi finner oss selv sittende i sofaen på søndager, selvfølgelig etter en time yoga, og skriver blogg mens vi lar ansiktsmasken trekke inn i huden som er sliten etter en helg med for lite søvn, gjestfrihet og oversosialisering?

Flink pike syndromet kalles det. Syndrom. Psykiatrisk sykepleier Bjørg Krogstad forklarer syndromet slik:

«Felles for flinke piker er at de ubevisst eller bevisst stiller urealistiske krav til seg selv. Hun sliter ut seg selv, og bruker mye tid og energi på det. Mønsteret kan styre hele livet for den enkelte. Hun er ofte redd for ikke å være flink nok. Derfor må hun jobbe intens for hele tiden å være på høyden. Flink pike er sjelden i ro, hun er opptatt med å legge til rette for andre, og hun er ofte lite til stede når hun er sammen med andre. Det er slitsomt å være i dette mønsteret, over tid kan det gi belastning som utmattelse, kroppssmerter, angst, tiltaksløshet, energiløshet, tristhet, nedstemthet, dårlig selvtillit osv.”

Ok. Jeg kan kjenne meg igjen. Kanskje jeg stiller urealistiske krav til meg selv. Vel, tiden er inne for et oppgjør!

KROPP som symbol

De fleste vil ha en sunn kropp – noe som er positivt. De fleste vil også ha en tynn kropp, sånn som Kate Moss. Eller en trent kropp, som Brad Pitt.

Kropp er et statussymbol. Dette er ingen hemmelighet. En slank kropp er en måte å vise frem at vi mestrer overfloden av mat, og behersker tidens største dyd: Selvkontroll.
Folk bruker mer og mer penger på helsekost og slankepreparater, og stadig flere er villige til å bruke kosmetisk kirurgi for å få en slankere kropp eller bli penere.

Matvalgene styres mer og mer av angst og frykt. Du kan jo tross alt både spise deg 10 år yngre OG unngå Alzheimers ved å kutte ut de riktige tingene og erstatte det med kokosolje.

Kjenner meg igjen her og. Jeg var ikke på Elixia hver dag for å holde meg sunn, og jeg syns hvetegress smoothie toppet med kokos smaker dritt.

SETT GRENSER for hvor mye selvkontroll du skal ha!

Så, hva nå? Har offisielt etablert at jeg både er Flink pike, et produkt og har vært uhordelig forfengelig. Jeg kan slutte å trene, begynne å forsove meg, bytte ut smoothien med pizza og slutte å være hyggelig mot alle. Men hadde det vært bedre? Skal jeg slutte å være flink? Hvor langt kommer jeg da?

Nei.

Det gjelder å få ting i perspektiv. Det gjelder å sette grenser. Balanse er et fint ord.

Det er ikke noe i veien med å være flink! Å få anerkjennelse, å bli sett og det å føle seg godtatt er helt naturlige menneskelige behov. Spørsmålet er hva man tror man må gjøre for å få dette.

Jeg lever for å være god mot andre, med det innebærer gjestfrihet, vennlighet og å gjøre ting for andre uten å forvente noe tilbake. Jeg smiler mye – det har jeg alltid gjort. Jeg liker å få anerkjennelse for jobben jeg gjør. Dette er det ikke noe i veien med.

Men, jeg har også urealistiske krav og skuffer meg selv ved å ikke prestere «godt nok». Jeg får dårlig samvittighet når jeg sier «nei» til noen, når jeg ikke får trent, eller ikke besøkt familien hyppig nok, og det føles ikke godt når klærne er for små. Det er DISSE tingene som må endres.

Jeg må ikke være superkvinnen for å være «bra nok». Jeg skal begynne å si nei, jeg skal sette grenser og jeg skal prestere på et langt mer nøkternt nivå.

GI LITT FAEN

Med fare for å generalisere; Menn er generelt flinkere til å gi faen

Med fare for å generalisere; Menn er generelt flinkere til å gi faen

Kvinne (og noen menn)! Du MÅ ikke jobbe konstant, se bra ut hele tiden, passe inn i str 36 og alltid ha noe produktivt å gjøre for å være bra nok.
Prøv å gi litt faen. Det er lettere sagt enn gjort for en «flink pike».

Sist gang jeg bestemte meg for stolt å «gi faen» gikk jeg i olabukse på jobb fremfor dressbukse… Veldig pinglete forsøk.

Så nå tar jeg et oppgjør med meg selv, og om du kjenner deg igjen i noe av dette – bli med å snu trenden! Hva er det verste som kan skje? Er du redd for hva de tenker om deg? Blås i det. Gjør noe med holdningen din, vær litt ego og stress ned :)

Hvordan gi mer faen?

  • Slå av telefonen og ikke vær konstant tilgjengelig – kan ikke alle nå deg til enhver tid? Så synd. Gi faen.
  • Gå i akkurat det du føler for – ser du ut som en dass? Javel, gi faen.
  • Har du ikke lyst til å dra på festen du sa ja til. Ikke dra da vel! Gi faen.
  • Lyst på den sjokoladebollen? Spis den da! Gi faen.
  • Orker du egentlig ikke trene i dag? Bli liggende på sofaen – gi faen.
  • Har du lyst til å gå bort til den personen du liker så godt og kline? Bare gjør det! Gi faen.
  • Lyst til å gå med den åletrange kjolen, men du føler deg «litt for stor» for den? Hva så? Gi faen.
  • Legg ut et usminket bilde av deg selv på instagram! Dritskummelt? Kan folk se hvordan du egentlig ser ut? Gi faen.
  • Jobb en dag med narkomane i Oslo og se om de bryr seg om alt som tærer på deg: Sjekk ut Hjelp oss å hjelpe på Facebook – det er en veldig fin opplevelse og det kan gi deg en oppvekker.

Disse tingene er små og totalt ubetydelige ting i det store og det hele. Men det kan ha noe å si for den enkelte i hverdagen – hvertfall for en «flink pike». Mitt råd er at du kan fortsette å være flink og snill så mye du vil. Det vil antakeligvis slå potitivt tilbake på deg. Men dropp det som gir deg dårlig samvittighet. Ikke gå på akkord med deg selv, og minst like viktig: Du trenger ikke tilfredstille alle! Slutt å se på kroppen som et symbol – selvom den har blitt det. Du kan endre dette for deg selv slik at DU får det bedre.

Se hva som skjer når du begynner å gi faen i de riktige tingene.

Har du noen tips for hvordan man kan gi mer faen på en produktiv måte? :)

Flink pike som gir faen, det er greit det.

Piller mot psykisk sykdom?

Mange opplever ulike grader av angst, depresjoner, panikk eller generell nedstemthet i løpet av livet. Eller en plutselig følelse av mangel på kontroll over ting som skjer. Det kan komme snikende, eller det kan komme som et slag. Uansett kan det bli så ille at man må søke hjelp – men hva slags hjelp kan man få? Hva fungerer egentlig? Er piller redningen?

prettypills

Psykiske lidelser er svært vanlige. I løpet av et år vil omtrent en tredjedel av den voksne befolkningen tilfredsstille diagnostiske kriterier for minst én psykisk lidelse, mens cirka halvparten vil rammes av en slik lidelse i løpet av livet. De fleste venter en stund i håp om at det går over – hos noen gjør det det, hos andre vil det vedvare. Det er de mildere psykiske lidelsene, som angst og depresjon, som er mest utbredt, og vil ramme rundt en av fire i løpet av livet.

Mennesker med milde psykiske lidelser oppsøker sjelden hjelp, de får bare en sykemelding av legen sin. Legene har også manglende ressurser i forhold til hva de kan gjøre.

Spørsmålet er hva slags medisin man trenger, om man trenger den og i så fall hvordan?

NÅR ALT RASER

En venn av meg fortalte meg sin historie. Hvordan livet hadde gått opp og ned mellom glede og skuffelse – sånn som det er for oss alle fra tid til annen. Alt var tilsynelatende bra, og endelig virket det som alt i livet var på plass, hjem, barn, jobb, kjærlighet, giftemål – og det føltes godt.

Omtrent i samme øyeblikk som bitene falt på plass – falt alt det andre fra hverandre. Angst for å bli syk, angst for å dø, mangel på kontroll – og det slo seg ut fysisk. Vondt for å puste, en følelse av å bli kvalt – hun mistet kontroll på både hode og kropp. Alt raste..

Hun har vært en typisk sterk person hele livet – vært gjennom mye, men klatret opp igjen, og igjen. Hun har vært den som har rådgitt andre. Da hun slapp ned stålveggene og lot seg selv være sårbar for første gang i livet, kom det! Hun ble sykemeldt og var redd for hvor lenge dette skulle vedvare. Det store spørsmålet var- hva skal jeg gjøre? Hva slags behandling? Medisiner?

Det er en jungel av behandlingsmuligheter der ute – og det kan være umulig å vite hvor man skal starte, og hva man skal gjøre. Er det greit å ta pillene man får av psykiateren? Eller er alternativ medisin svaret? Psykolog?

FINN SVARET DITT

Det er overraskende vanskelig å finne ut hva slags behandlingsvei man skal gå. Det første du må gjøre er å teste, rett og slett. Finne ut hva som fungerer for deg. Mange starter hos fastlegen sin, da kan man bli henvist til psykolog hvis man ber om det. Så er man nødt til å finne en psykolog man trives med – alle mennesker er forskjellige, og psykologer er også mennesker.

Foto:  George Doyle/Stockbyte

Samtale med en psykolog redder veldig mange mennesker. Foto: George Doyle/Stockbyte

Kanskje du ikke får den hjelpen du trenger av psykologen? Da kan du bli henvist videre til psykiater som har kapasitet til å gi deg medikamenter dersom det er behov for det.

Eller du kan gå en annen vei – mot alternativ behandling som er en motsats til medisinering. Det er en mengde alternative metoder – de mest populære er tankefeltteknikker, gestalt-terapi, lysterapi, og akupunktur – du kan lese mer om alternative behandlingsmetoder her. Tankefeltteknikker har fått mange gode tilbakemeldinger, og du kan lære mer her.

MEDIKAMENTFRI BEHANDLING

Det jeg, som snart psykolog, syns er flott med alternativ behandling er formålet – å hjelpe mennesker på en naturlig, sunn og bivirkningsfri måte. Målet er å unngå medikamenter. Så vidt det er mulig bør man alltid undersøke mulighetene for en medikamentfri behandling. Psykologi ligger også under denne kategorien.

«Dagens medisin» skriver at åtte av ti psykofarmaka (nervemedisiner mot psykiske lidelser) blir faktisk skrevet ut av fastlegen – altså i steg 1 av en potensiell behandling. Dette er både for tidlig og forhastet. En behandling må tilrettelegges, hos en psykolog tar det flere timer over gjentatte dager. Mennesker med milde psykiske lidelser trenger ikke medisiner – det som ofte skjer er at bivirkningene er verre enn problemet var i utgangspunktet.pills

Medikamentell behandling av psykiske lidelser lindrer symptomene uten å kurere lidelsen. Medisinene må derfor ofte brukes kontinuerlig i lang tid. Kontinuerlig bruk av medisiner gir økt fare for skadevirkninger og noen av disse kan bli permanente. Visste du for eksempel at langvarig bruk av benzodiazepiner kan forårsake depresjon, angst, panikkanfall, lærevansker, dårlig hukommelse, hodepine, trøtthet og svimmelhet?

Men det er et stort MEN her. I noen tilfeller er medikamenter rett og slett nødvendig. Psykiatriske medisiner kan redde liv.

NÅR BRUKES MEDISINER?

Noen ganger er medikamentell behandling nødvendig. Ved for eksempel sterk angst og dype og kroniske depresjoner som ødelegger livskvalitet og kommer i veien for hverdagsaktiviteter. Hva angår de mest vanlige lidelsene brukes disse medisinene:

  • Benzodiazepiner (som Valium, Stesolid og Sobril) brukes i behandling av angst, epilepsi og muskelkramper
  • SSRI antidepressiva (Cyprexa, Cipralex, Zoloft) brukes i behandling av depresjon, angst og visse typer kroniske smerter

Når det er en kjemisk ubalanse i hjernen som forårsaker for eksempel depresjon hender det medikamenter må til for å gjenopprette hormonbalansen. Hvis en person er suicidal, er det helt naturlig at vedkommende får utskrevet medisiner.

Det er forøvrig mange ting i livet som kan forebygge både angst og depresjoner – både «mindfulness», trening, og det å skrive har vist å ha en direkte positiv effekt på psyken. Det kommer mer om dette.

I mellomtiden, dersom du er en av de som sliter og ikke har funnet din måte å takle det på – oppsøk legen din og be om en psykolog. Det er et fint sted å starte. Du kan også ta en titt på Psykiskhelse.no.

Les også: