13 ting mentalt sterke mennesker ikke gjør

You have power over you mind, not outside events. Realize this, and you will find strength
– Marcus Aurelius

Om du skal ha et nyttårsforsett, bør det være av denne typen: Bli mentalt sterkere.

Mental styrke blir reflektert i kontrollen du har over tanker, atferd og følelser. Du kan sjelden måle mental styrke i hva folk gjør – du ser det helst i det folk ikke gjør.

Jeg ble inspirert av Amy Morin som har skrevet en bok som heter «13 things mentally strong people dont do». Her skal jeg fortelle om punktene hennes og hva de betyr. Generelt handler mental styrke om evnen til å kontrollere dine tanker, din atferd og dine følelser, og det utspiller seg i handlinger – de tingene du unngår å gjøre.

1. De bruker ikke tid på å syntes synd på seg selv

Å syntes synd på seg selv er selv-destruktivt. Det er ikke noe mer synd på den enn noen andre. Selvmedlidenhet bare hindrer deg. Det kaster bort tid, skaper negative følelser og skader relasjonene dine. Det er viktig å lete etter, og å bekrefte det gode i verden – da vil du se hva du har og lære deg å bli takknemlig. Takknemlighet er nøkkelen.

Jeg skrev en mer sosiologisk rettet kronikk i Kvinneguiden om nettopp dette: Skjerp deg! Nå er det nok.

2. De unngår ikke forandring

Forandring har fem stadier.
Morin skriver; pre-contemplation, contemplation, preparation, action og maintenance. Å gå gjennom alle disse stadiene kan være avgjørende for utfallet. Å gjøre endringer kan være skummelt, men å unngå endring hindrer vekst og utvikling. Jo lenger du venter, desto vanskeligere blir det å gjøre en endring. «Other people will outgrow you» skriver Morin.

3. De gir ikke fra seg makten sin

Denne er viktig. Når mennesker mangler fysiske og følelsesmessige grenser, gir de bort makten sin. Du må ta ansvar og sette en strek når det er nødvendig. Om andre mennesker har kontroll over dine handlinger, er det de som definerer DIN suksess og selvverd. Altså, når du handler etter hvordan noen vil du skal handle, eller lar deg påvirke så mye at det blir opp til en annen person hvilke valg du tar – gir du bort makt og ansvar. Sett dine egne mål og jobb mot de.

4. De fokuserer ikke på ting de ikke kan kontrollere

Å forsøke å ha kontroll på alt er sannsynligvis en respons på angst. Det føles så trygt å ha alt under kontroll, men å tro at vi har makt til å dra i tråder og kontrollere alt er problematisk. Det er et tegn på at du er redd. Og det trenger du ikke være.

Fremfor å fokusere på å kontrollere angsten din, prøv å heller kontrollere omgivelsene – miljøet ditt. For det kan du faktisk. Hvor du er, med hvem og hva du gjør er opp til deg. Om du kan fjerne fokus fra det du ikke kan kontrollere, vil du oppleve mer glede, mindre stress, sunnere relasjoner og nye muligheter. Det er også et fint mantra når du ikke har det bra på grunn av en annen persons handlinger, eller når et problem som er utenfor din kontroll oppstår (ref sykdom, kjærlighetssorg, sjalusi, dødsfall, kjipe kollegaer) – ta det for det det er, med smerten og alt, men si til deg selv; «jeg slipper det jeg ikke kan kontrollere».

5. De bryr seg ikke om å tilfredstille alle

Vi dømmer ofte oss selv gjennom hva andre mennesker syntes om oss – som er det motsatte av mental styrke. Da lar vi jo andres oppfatning forme vår egen. Og vi pleaser folk til krampa tar oss. Å være en people-pleaser er ikke bra. Det er bortkastet tid; people-pleasers er lett å manipulere. Lær deg at det er ok om andre å bli sinte eller skuffet, og du kan ikke tilfredstille alle.

Å forsøke å droppe den delen av deg vil gjøre deg sterkere. Det er en øvelse. «Det er ok at ikke alle liker meg».

6. De er ikke redde for å ta kalkulert risiko

Mennesker er ofte redde for å ta en risiko, om det er finansielt, fysisk, følelsesmessig, sosialt eller jobbmessig. Dette handler litt om kunnskap, og litt om trygghet. Mangel på kunnskap om hvordan man kalkulerer risiko leder til frykt, som da fører til at vi ikke tør å ta sjanser. Også må du stole på deg selv.

For å bli flinkere til å analysere risiko, spør deg selv disse spørsmålene:
– Hva er de potensielle kostnadene?
– Hva er de potensielle fordelene?
– Hvordan vil dette hjelpe med å nå målene mine?
– Hva er alternativene?
– Hvor bra hadde det vært om beste mulig utfall skjedde?
– Hvor dårlig hadde det vært om verst mulig utfall skjedde?
– Hvor mye vil denne avgjørelsen ha å si om fem år?

7. De henger seg ikke opp i fortiden

Fortid er fortid. Det er ingen måte vi kan endre hva som alt har skjedd. Å dvele kan være selv-destruktivt, og blir bare et hinder for å nyte nåtiden. Det løser ingenting, og kan heller lede til at du blir deprimert. Ta det fra en gammel dveler. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men ikke lev tilbake i tid.

PS. Det kan være noen fordeler ved å tenke på fortiden, for eksempel å reflektere over det du har lært, å se på fakta fremfor følelser,  og å kunne se en situasjon fra et nytt perspektiv. Å lære av fortid er ikke dumt, men å ikke gi slipp hjelper deg ikke.

8. De gjør ikke de samme feilene igjen og igjen

Å reflektere tilbake kan hjelpe deg til å ikke repetere feil. Det er viktig å se tilbake for finne ut hvor det gikk galt, hva du kunne gjort bedre og hvordan du kan gjøre det annerledes neste gang. Men dette er også den eneste grunnen.

Mentalt sterke mennesker tar ansvar for sine feil, og passer på å ikke gjøre samme feilen i fremtiden. Prøver hvertfall. Jeg heier på å gjøre feil, også revurdere og prøve igjen.

9. De har ikke noe imot andre menneskers suksess

Å ikke unne andre glede er som sinne som samler seg opp inne i deg. Å fokusere på og misunne andre menneskers suksess holder deg bare igjen fra din egen. Du vil aldri bli fornøyd om du ikke unner andre suksess og glede. Se heller på andre som lykkes som inspirasjon, og gled deg over det. Vi må heie på hverandre.

10. De gir ikke opp om de har feilet

Som nevnt over i punkt 8 – å gjøre feil, å drite seg ut, er en del av spillet. Hvertfall om du har store mål du jobber deg mot. Å tenke at å feile er uakseptabelt, og at det betyr at du ikke er god nok – reflekterer ikke mental styrke.  Å komme seg på beina igjen etter man har falt gir deg mestringsfølelse og kan gjøre deg tøffere.

11. De frykter ikke alenetid

Å ha litt tid for deg selv, med dine egne tanker, kan ha veldig positiv effekt. Å ta en timeout fra alt som skjer i hverdagen og bare fokusere innover blir som en liten ferie. Om tankene som kommer når du er alene er vonde, kan du trene på å overkomme de. Følelsen av å mestre å ha det bra alene er fantastisk. Jeg brukte to år på å bli komfortabel.

Noen fordeler ved alenetid:
– Alenetid kan øke empati
– Alenetid kan øke kreativitet
– Å takle å være alene er sunt for din mentale helse
– Alenetid gir deg total hvile

12. De føler ikke at verden skylder de noe

Det er lett å bli sint på verden for dine feil, eller mangel på suksess. Men sannheten er at ingen har krav på noenting – det må bli fortjent. Livet er ikke ment å være rettferdig bare fordi vi blir født. Hvis noen mennesker opplever mer glede eller suksess enn andre, så er det bare sånn. Det betyr ikke at noen skylder deg noe selvom du ikke sitter på så gode kort.

Nøkkelen er å fokusere på det du kan kan, å ta kritikk, akseptere dine svakheter og ikke sammenligne deg med andre. Dette handler ikke om at noen er bedre enn noen andre, men om aksept og vekst.

13. De forventer ikke umiddelbare resultater

Viljen til å utvikle realistiske forventninger og en forståelse av at suksess ikke kommer over natten er nødvendig. Det er lett å overestimere sine egenskaper, og underestimere hvor lang tid endring tar – da forventer man for mye og ender opp med å bli skuffet.

Jobb mot det du vil, bruk tiden det tar, ikke ta øynene bort fra målet underveis. Du vil feile nå og da, men se på det store bildet.

PS, du trenger ikke være mentalt sterk hele tiden. Det burde stått på denne listen.

(Kilde: The Independent UK, Amy Morin)

Reklamer

5 fordeler ved å ikke ha forventninger til andre

It’s a good place when all you have is hope and not expectations
– Danny Boyle

20130520-104050

En følelse av glede handler ikke om hvor bra ting går, men hvorvidt ting går bedre eller verre enn forventet. Det kan jo få en til å lure, er optimister glade fordi de har høye forventninger eller lave?

Som vi lærte av Caterpillar i Alice in Wonderland; Ha høye forventninger hvis du vil ha forbedring, og lave forventninger om du vil ha tilfredsstillelse. Høye forventninger leder ofte til vekst og skuffelse, mens du kan være fornøyd med det du har om du har lavere forventninger.

Det gjelder å mestre gapet mellom det som er og det som kan være, det du har og det du forventer. 

Forventninger til andre

En forventning er en subjektiv forestilling om fremtiden. Før en forandring er det en forventning om forandringen. Sånn sett er forventning som sagt en viktig nøkkel til personlig utvikling. Men forventninger til andre er ikke det samme. Det som er helt sikkert er at vi enklere aksepterer menneskers vanskelige atferd når vi forventer mindre fra de.

Skuffelse, irritasjon, sinne og tristhet har gjerne opphav i forventninger. Ofte fordi andre ikke responderte slik vi trodde eller ville at de skulle. At sjefen skulle komplimentere innsatsen den siste måneden, eller at kjæresten skulle verdsette hvor flink du var til å vaske badet. Fremfor å se innover og fokusere på oss selv, ser vi frem og på andre. Og det kan få oss i følelsesmessig trøbbel.

Her er fem fordeler ved å ikke ha forventninger til andre

  1. Du tar fullt ansvar for egne valg. Det handler om å gjøre ting fordi man selv vil, eller selv har en årsak – ikke fordi andre «får deg til å gjøre det» eller forventer at du skal. Du gjør det du syns er viktig å gjøre. Du styrer livet ditt og tar dermed også ansvar for vaglene.
  2. Du klarer å separere det du vil fra det du burde. Flokkmentaliteten og auto-piloten er gjerne knyttet til «bør». Disse kommer fra hodene våre, stemmen til våre foreldre. «Du burde» er per definisjon basert på forventninger fra andre. Når vi ikke får det til, skammer vi oss. Når vi følger «reglene» og gjør disse tingene, føler vi ofte at det skal lønne seg, at vi kan forvente å få noe igjen. «Fordi jeg gjør dette som jeg egentlig ikke vil, forventer jeg at andre skal verdsette det, gi meg en belønning, klappe meg på hodet». Når den forventede belønningen ikke kommer blir vi skuffet. Veien ut er å fokusere på det du ønsker, det du vil gjøre. Føl på verdiene dine, integriteten. Fjern forventningene og du faller tilbake på «jeg vil».
  3. Du unngår å føle deg skuffet, sint og så videre.
  4. Du unngår å bli en martyr. All denne skuffelsen og irritasjonen kan over tid lede til at du blir en martyr – en dødelig kombinasjon av dominerende «jeg burde» og ikke oppfylte forventninger. Til slutt vil martyrer kollapse av utmattethet, eller få nok av urettferdigheten og bli sint, deprimert, og overreagere. En martyr mentalitet leder gjerne til passiv aggresjon. Mennesker hater generelt martyrer, de er vanskelig å være rundt.
  5. Du lever litt mer i nuet. Avgjørelsene og valgene i livet skjer jo i nuet. Forventninger dytter deg fremover og fanger deg i fremtiden. Du tenker alltid på hva du burde gjøre, hvordan andre vi reagere, hvordan du skal respondere, og hvordan du kan få dem til å reagere slik du vil. Prøv å gjøre det enkelt – hva vil jeg ha akkurat nå? Ferdig. Gjør. Se hva som skjer.

Om du har en tendens til å tenke på denne måten, begynn sakte og gå sakte. Det handler om å rekonstruere hjernen, og det krever konsentrasjon. Vær proaktiv – lytt til deg selv. Uansett hva slags avgjørelse du tar og handlinger du gjør, ei det, det er DINE valg. Kutt ut auto-piloten. Legg det du burde til side, legg fremtiden til side. Bli i øyeblikket, se på valget du tar nå som ditt valg, og se det som det beste valget nå. Hva som skjer etterpå, hvordan det ender, hvordan andre vil reagere, betyr ingen ting akkurat nå.

Ingen forventninger. Test det.

Selvbedrag og sårbarhet

Du smiler hele tiden. Jeg tror folk som smiler så mye må være veldig triste.
– Gammel flamme

vulnerable-woman

Her kommer et jævlig sårbart innlegg. Jeg har snakket om dette i mange år til vennene mine, bare ikke til meg selv. Dette er til deg og meg.

Du hører igjen og igjen at du må reise deg etter et fall. Eller hvordan du kan bruke motstand som styrke, hvis det ikke dreper deg så gjør det deg sterkere.. og så videre. Enkelt ikke sant? Livet spiller deg så mange puss at du blir jo bare sterkere og sterkere, og svakere…

Jeg er en av mange som motstand ikke tok knekken på. I tillegg er jeg en av de som ironisk nok tidvis proponerer nettopp hvor avgjørende «styrke» kan være. Jeg setter styrke i anførselstegn for en grunn. Jeg er lei av dette romantiske synet på motstand, som om motstand fremskynder suksess. Det er mange veier inn her, og det er lett å proklamere styrkens kraft, hvertfall på dager hvor du er stolt over dit du har kommet og har lyst til å inspirere andre. Så har du de andre dagene, når du ikke er så stolt, hvor du blir forbanna på deg selv for at du noen gang har sagt «du må bare reise deg igjen». Så enkelt er det ikke.

Resiliens er psykologisk motstandskraft. At man beholder psykisk styrke og helse til tross for stress og påkjenninger. Å være resilient er å være robust. Vi tror noen er resiliente, mens andre ikke er det. Vi kjenner alle de som ikke takler motstanden og blir dratt ned med den, og de som kjemper mot og holder seg oppe. Det koster å kjempe mot.

1db988bfc2e76066f27e54bb9be14f6b

Jeg har blitt fortalt mer enn hundre ganger; «du er så tøff», spesielt før, mindre nå. Og godt er det. Både at jeg ble fortalt det da, og at folk har sluttet med det nå. For jeg er ikke tøff, jeg er egentlig ganske feig. Men om folk ikke hadde oppmuntret styrke da, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært nå.

Dette med å være tøff og sterk ble viktig for meg. Og forventet. «Ann Cathrin tåler det». Jeg er oppvokst i et litt over gjennomsnittet ustabilt hjem, men kom meg gjennom det og blir fortsatt kalt «løvetannbarn» av foreldrene til vennene mine, enda jeg ikke er et barn lenger. Når man har vært gjennom mye vondt, og er såkalt resilient, får man tykk hud. For man har to valg, å reise seg eller å bli liggende. Det var hvertfall det de sa. Når man reiser seg, er man tøff og sterk og motstandsdyktig. Det blir et mantra. Uten plass for sårbarhet. Men mye plass for selvbedrag. Og de to henger sammen – den ene utelukker det andre. Så, hva skal man velge?

Selvbedrag

En ny person i livet mitt som ikke kjenner meg så godt hadde baller til å si; «Jeg kjøper det ikke. Den gleden der. Jeg tror du driver med høy grad av selvbedrag.» Med en gang han sa det ble jeg glad. Jeg tenkte – forfriskende med en person som ser gjennom meg, eller i det minste tør å si det han tenker! Samtidig ble jeg sint, og begynte å tenke. Jeg er jo glad. La meg få smile liksom. Jeg har jobbet jævlig hardt for dette «selvbedraget», denne tykke huden, styrken til å tro at jeg kan klare alt. Er det ikke bra å være tøff lenger?

Er det selvbedrag om man velger å holde skuffen med minnene lukket og må si til seg selv hver morgen; «det kommer til å gå bra» etterfulgt av et smil?

Jeg vet ikke. Jeg husker hvert eneste sekund av alt jeg har vært gjennom, om jeg vil kan jeg minne meg på det hver dag, eller jeg kan la den skuffen være lukket. Det er et rasjonelt og strategisk valg, og i mine øyne en styrke. Selvbedrag er et forsøk på skjule ubehagelige sannheter for seg selv. Å lyve til seg selv med vilje. Psykoanalytisk behandling er rettet mot å avsløre selvbedrag. Jeg tror ikke på psykoanalyse.

Selvbedrag er også et paradoks – på den ene siden undertrykker man traumer man har vært gjennom og gjør sårbarhet nesten umulig, på den andre siden kan det være eneste måte å leve med det på.

Som Jung sa, I am not what happened to me, I am what I choose to become. Carl Gustav Jung var resilient. Jeg syns ikke vi skal undervurdere denne typen styrke. Styrken til å stå opp, dusje, kle på seg og møte opp – uansett hvor vondt du har det. Evnen til å ta tak, ta ansvar og bestemme over ditt eget liv. For noen er det nødvendig å sette på en maske, et lag til med hud eller lyve litt for seg selv.

Jeg snakket med en venninne om dette. En jeg er veldig glad i, og som jeg vet har dette harde ytre og myke indre. Jeg spurte om hennes forhold til å være «sterk», og hvordan det fungerer å opprettholde denne styrken.

«Det varer til det ikke går mer. Jeg får jo breakdowns, og de er jævlig store når de kommer. Det er som en styrkeboks som fylles opp – og den blir fort full».

Slik føles det for meg også. Så det er klart denne metoden har sine baksider. De som kjenner meg godt vet når de ikke skal presse meg. De kan se på meg at styrkeboksen er full, og at den minste ting kan knekke meg. Jeg får rett og slett en sårbarhets-eksplosjon. Disse sammenbruddene kommer omkring to ganger i året. For 8 år siden var det en gang i uken. Så rent statistisk bør de avta.

Denne styrken, dette selvbedraget holder oss gående. Og ikke faen om vi skal være sårbare – for da brister det. Styrken undertrykker kapasiteten til å være sårbar, samtidig som det er nettopp det vi er. Mye skjørere enn vi selv tror. Vi hadde ikke trengt denne tykke huden om det ikke var noe vi var redd for. Det er kanskje her selvbedraget kommer inn. Evnen til å være sårbar er det som skiller de som vokser seg sterkere av motstand, og de som bare kommer seg gjennom.

Sårbarhet

vulnerability

En av mine favorittforskere, Brene Brown, har skrevet en bok som heter Rising Strong, hvor hun snakker om sårbarhet og hva resiliente mennesker har til felles. Hun snakker ikke bare om å komme seg gjennom noe vanskelig, men å komme seg sterkere ut av det.

«If we are brave enough, often enough, we will fall; this is the physics of vulnerability.»

Hun forkynner viktigheten av sårbarhet. Jeg hater sårbarhet. Allikevel fant jeg meg på mitt nest mest sårbare for noen år tilbake. Jeg var med i programmet Sporløs på TV2 for å finne faren min. Det satt mildt sagt langt inne å skulle gjøre dette på offentlig TV, fortelle denne historien som er så kjær og  godt gjemt i denne hemmelige skuffen jeg ikke fant nøkkelen til. Jeg bestemte meg for å holde hodet kaldt og forventningene lave. Og det klarte jeg. Jeg diskuterte min egen fortid med god objektiv distanse. Men plutselig knakk jeg sammen – jeg gråt på TV! Det var det verste som kunne skjedd meg. Men det skjedde, og TV2 elsket det. De la til og med på pianomusikk.

Jeg lot meg være sårbar. I det minste for noen minutter. Da fikk jeg høre at jeg var modig. Modig som viste følelsene mine, modig som turte å snakke høyt om noe som var stigmatisert. Jeg var forvirret. Jeg var ikke tøff når jeg gråt og var ærlig, jeg var modig.

Mot. Courage. Ordet kommer fra latinsk og den opprinnelige betydningen er;
to tell the story of who you are with your whole heart.

Det de vellykket resiliente menneskene Brene Brown studerte hadde til felles, var mot nok til å være imperfekte, medfølelse; først og fremst var de snille med seg selv, så andre. De hadde tilknytning som et resultat av autentisitet. De lot den de burde være gå til fordel for den de var, noe som er nødvendig for tilknytning.

Disse menneskene har skjønt at de er verdt tilknytning.

Det andre var sårbarhet. De trodde at det som gjorde de sårbare, var det som gjorde de vakre. De snakket om sårbarhet som noe nødvendig – viljen til å tørre å si «jeg elsker deg» først. Viljen til å tørre og gjøre noe selvom det ikke var noen garanti, å investere i et forhold uten å vite om det kom til å fungere. De lot seg bli sett. De var bra nok, verdt nok.

Her kommer skam inn. Vi har alle skam. Jeg er ikke bra nok, jeg er ikke smart nok, tynn nok, forfremmet nok. Om vi føler disse tingene er det klart vi ikke ønsker å bli sett, at vi ikke lar oss være sårbare. Vi føler oss ikke verdige.

Prisen å betale for å la oss selv være verdige er sårbarhet. Forferdelig, smertefull sårbarhet. Det er drit skummelt. Det betyr at vi må stå ansikt til ansikt med det vi er redde for.

Vi har et sårbarhetsproblem. Sårbarhet er begynnelsen på kjærlighet, glede, tilknytning og det å høre til. Vi nummer sårbarhet. Folk føler seg sårbare når de må be om hjelp, ta initiativ til sex, vente på den avgjørende telefonen fra legen, fortelle noen at de elsker de. Jo reddere vi er, jo mer sårbare er vi, desto mer behov har vi for å numme sårbarheten – nettopp fordi den er så smertefull.

Vi er avhengige, overvektige og sykemeldte som faen. «Jeg vil ikke føle det jeg føler nå så jeg spiser denne kaken», «Jeg orker ikke tenke på dette så jeg drikke meg full».

Du kan ikke selektivt numme følelser. Når du nummer sårbarhet, nummer du glede, kjærlighet, håp.. Så føler du deg miserabel og leter etter mening, og da kommer den sårbarheten igjen, så tar du en ny øl eller finner en ny sosial aktivitet å kaste bort tanker på. Dette resulterer i at vi skyver mening inn andre steder – vi gjør alt usikkert til sikkert. Plutselig er ikke gud en mytisk skikkelse, han finnes.
Vi skylder på andre. Skyld er en måte å gi utslipp for smerte. Vi perfeksjonerer – vi flytter fett fra rumpa og inn i kinnbena og legger ut perfekte bilder på instagram. Vi perfeksjonerer barna våre, kler de opp og tvinger de inn på tennislaget.

Vulnerable

Brene Brown får ikke sagt det nok; Du må la deg selv bli sett, akkurat sånn som du er. Du må elske med hele hjertet selvom det ikke finnes garantier. Du må tro på at du er bra nok – om du gjør det vil du være snillere mot deg selv og snillere mot andre.

Men det er altså ikke så enkelt. Jeg tror det er noe av det vanskeligste et sterkt menneske kan gjøre. Men jeg tror folk som meg har godt av å være litt mer sårbare. Jeg tror du har fler enn to valg når du ligger nede – du kan bli liggende, du kan reise deg og være tøff, sterk og motstandsdyktig, eller du kan reise deg og være modig.

Jeg har vært tøff, sterk, selvstendig, motstandsdyktig. Jeg nailer overlevelsespakken! Jeg er god på å beskytte meg selv, jeg er god på å takle motgang, jeg holder hodet kaldt når jeg må. Jeg er ikke modig. Jeg forteller ikke historien om hvem jeg er med hele hjertet. Jeg forteller den fra akkurat passe avstand.

Så på en måte hadde han litt rett, han som sa jeg drev med høy grad av selvbedrag. Men bare litt. Jeg lyver ikke aktivt til meg selv, men jeg kamuflerer sårbarhet med styrke. Og ja, noen dager setter jeg på meg et smil og mediterer til jeg føler takknemlighet. Etter alt som har skjedd har jeg blitt sterkere og sterkere, og dermed svakere. Når man har gått rundt og jobbet opp en «styrke» hele livet kommer denne upenetrerbare huden, som setter kjepper i hjulet for den vakre sårbarheten. Men den er der. Og jeg vet det er fler der ute som har samme begrensning. For det er det det er, noe som begrenser deg.

Steg en er å slutte og være «sterk» hele tiden, og prøve å være litt mer modig, så følger sårbarhet etterhvert. Vi må lære at det som gjør oss sårbare ikke er svakheter. Hvordan være mer modig? For meg starter det med å innse at det er greit å ikke beskytte seg, å stole på at man ikke trenger en mur rundt seg. At det er lov å gråte. At man skal ha forventninger til mennesker. Man kan venne seg til tanken om at sårbarhet er modig. Og at det kommer til å gjøre vondt igjen når man tar bort beskyttelsen. Den smerten tåler vi.

Tenk på de som tror at det som gjør de sårbare er det samme som gjør de vakre. Tenk på alle du har elsket, hva elsket du? Jeg er helt sikker på hva jeg elsket ved de, og elsker enda – det som gjorde de sårbare. Uten tvil.

21 ting du kan gjøre for å føle at du lever!

Hva får deg til å føle deg lidenskapelig og opprømt?

Vi har alle perioder hvor livet føles kjedelig, monotont, ensidig. Du føler kanskje at det går i ett og det samme.

Du har kanskje drømmer om ting du egentlig vil gjøre, men det passer ikke nå? Eller det lønner seg ikke? Du følger dine vaner, tar den samme banen hjem, snakker med de samme menneskene om de samme tingene, jobber i den samme jobben. Kanskje du har interesser du elsker, men som du ikke tar deg tid til fordi det ikke er en del av karrieren din, eller fordi du er for opptatt. Jeg sier ikke at det er noe i veien med det, så lenge du er glad og føler at du lever. Er du glad og føler at du lever?

Om du vil ha tilbake gnisten, eller lidenskapen, men ikke vet hvordan – kan du starte med disse små tingene:

Legg frykten til side og fortell hva du føler

tumblr_me1echEZTm1rhwvbro1_500

1. Fortell noen hva du egentlig føler for dem, hva er det verste som kan skje?
2. Fortell sjefen din hva du har å tilby og hva du vil, fremfor å vente på forfremmelse.
3. Eller fortell sjefen at du ikke lenger har noe å tilby og begynn å følge drømmene dine, om du ikke gjør det alt.
4. Introduser deg selv til en person du har hatt lyst til å møte.

Prøv noe du alltid har hatt lyst til å prøve

tumblr_leqhk5llyF1qd3ovwo1_500

5. Finn et kurs du har lyst til å være med på, og meld deg på nå!
6. Kjøp et instrument og lær deg å spille ved å se på instruksjonsvideoer på youtube.
7. Tenk på noe du hadde elsket å lage – finn ut hva du trenger for å lage det, og begynn i dag.
8. Lag en liste over ting du tror du hadde likt å gjøre, og velg en du aldri har prøvd nå til helgen!

Dra til et sted du alltid har hatt lyst til å dra

tumblr_natxg4bMFC1smtazbo1_500

9. Planlegg en ferie til et sted du har dømt om å dra til, ned til siste detalj.
10. Gi deg selv en «leve-regning». Vi får alltid råd til regningene våre, nettopp fordi vi MÅ betale de. Se på det å leve på samme måte, og gjør det du kan for å klare å «betale» den.
11. Ta en helgetur til et sted i nærheten du aldri har vært.
12. Skriv ned dine tre favoritthobbyer, og sett et sted ved siden av de – dra til stedet og gjør hobbyen din der. (For eksempel, «male – på en hytte på fjellet»).
13. Hvis du har unngått en fin restaurant eller utested fordi det er for dyrt, lag et «fun-jar» for å spare til nettopp det. Og dra når glasset er fullt!
14. Planlegg et kreativt prosjekt hvor du en gang i uken (eller måneden) tar bilder, tegner eller skriver på et nytt sted du har hatt lyst til å dra til.

Gjør noe du trodde du ikke kunne gjøre

tumblr_lmtmjlZo7c1qf12fzo1_400_large

15. Skriv ned tre egenskaper du kunne tenke deg å ha, deretter tre valg eller aktiviteter som passer til egenskapen. Og gjør den tingen! (For eksempel, «eventyrlig – rafting»)
16. Få en venn til å hjelpe deg overkomme en frykt, som å si opp jobben eller hoppe i fallskjerm.
17. Lag en positiv bekreftelse som skal erstatte en tanke som holder deg igjen; «Jeg føler meg selvsikker rundt nye mennesker» – fremfor «jeg er for nervøs til å møte nye mennesker» (kom deg ut av komfortsonen!)
18. Tenk på noen du beundrer, og skriv ned tre ting de kan som du tror du ikke kan. Så sett deg et mål om å klare det!
19. Lag en 30-dagers utfordring! Skriv 5 sider hver dag, uten å tenke på hvorvidt det er bra eller ikke. Om 30 dager har du et 150-siders utkast til en novelle!
20. Spør om en venn eller kjæreste kan planlegge en «motsatt-kveld» til dere, hvor dere gjør det motsatte av hva dere pleier å gjøre.

Siste punkt på listen:
21. DEL I KOMMENTARFELTET UNDER NOE DU HAR LYST TIL Å GJØRE, MEN TROR DU IKKE FÅR TIL. Å si det høyt (skrive det i dette tilfellet) er en god start :)

Dette er en lang liste, og meningen er ikke at du skal gjøre alt. Men kanskje du vil plukke ut en ting du liker, så kan du ta en annen ting neste uke. Poenget er å gjøre noe som får deg til å føle deg lidenskapelig, spent og opprømt!

Vi har alle ulike interesser som drar oss mot det vi ønsker å gjøre, og ulikt ansvar som kan begrense om vi har mulighet til å gjøre det vi vil. Men vi har alle muligheten til å gjøre en bitteliten forandring, eller ta en bitteliten risk.

Jeg har kastet meg ut i situasjoner hvor jeg har vært livredd, men jeg har følt meg så levende og gira! Hva ville gitt deg den følelsen?

Jeg har bestemt meg for å lære å stå på skateboard, og lære meg å snakke fransk. Wish me luck.

Follow my blog with Bloglovin

Hvorfor er vi ikke heroinavhengige?

love1

Jeg lurer på om alt vi har lært om narkotikaavhengighet er feil. Hva om dopet ikke er driveren i avhengighet?

Er det motsatte av avhengighet å være nykter, eller er det menneskelig tilknytning?

Jeg leste en artikkel i Huffington Post på oppfordring fra en venn, en artikkel om avhengighet. Spørsmålet var «hva er årsaken til at mennesker blir fiksert på et stoff eller en atferd helt til de ikke klarer å slutte med det? Og hvordan får vi disse menneskene tilbake til oss?». Jeg diskuterte dette temaet med en venn forrige uke, og hadde egentlig ikke noe klart svar, annet enn fysiologisk avhengighet. Men det er ikke nok. Jeg hadde noen psykologiske teorier såklart, men ingen som gav meg ro nok til å snakke høyt om det. De sosiologiske teoriene står mye sterkere. Og endelig leser jeg en artikkel som kunne vært skrevet av meg.

Hvorfor blir vi avhengig, og hvorfor slutter vi ikke? spør vi. Uten å få svar. Jeg vil heller snu spørsmålet: Hvorfor er vi ikke heroinavhengige?

Eksperimentet

De fleste kjenner til rotte-eksperimentet hvor en rotte er alene i et bur, med to flasker, en med vann, en med heroin/kokain. I hvert eksperiment ble rotten hektet på vannet med dop i, og fortsatte å drikke det til den døde. Lærdommen:

«Only one drug is so addictive, nine out of ten laboratory rats will use it. And use it. And use it. Until dead. It’s called cocaine. And it can do the same thing to you.»

Professor og psykolog Bruce Alexander mente at dette ikke kunne generaliseres – rotten var alene og hadde ikke noe annet å gjøre enn å dope seg. Han gjenskapte eksperimentet, bare at han lagde en rottepark hvor det var flere rotter sammen, i en stor park med leketøy og god rottemat. Alle rottene testet begge vannflaskene – men de likte ikke dopvannet. Bare en liten del av dopvannet ble drukket, og ingen av rottene døde.

De som var alene og ensomme ble misbrukere, de som hadde et liv preget av sunn tilknytning ble ikke det.

Som forfatteren av artikkelen jeg leste påpeker; vi har et eksempel med mennesker! Det heter Vietnam krigen. En rekke soldater ble heroinavhengige, «heroin har blitt like vanlig som tyggegummi» meldte Time magazine. 95% av de avhengige soldatene som vendte hjem, sluttet når de var hjemme igjen. De bare sluttet. Skiftet fra det skremmende fangenskapet de opplevde å være i, til mer harmoniske fredfulle omgivelser ledet til at de ikke lenger hadde lyst på heroin.

Svært syke pasienter på sykehus med store smerter får den medisinske formen for heroin over lenger tid. Så lang tid at kroppen blir avhengig. Basert på dagens teori om avhengighet burde disse menneskene stikke rett på gata og kjøpe seg heroin når de er hjemme fra sykehuset. Men de gjør ikke det. De drar hjem til familien og jobben sin. Til tross for måneder med dop. Uaffektert.

Bruce Alexander gjenskapte rotteeksperimentet igjen, ved å gjøre en rotte avhengig av dop, for deretter å plassere den avhengige rotten i rotteparken. Rotten sluttet – selvom dopet var tilgjengelig. Samme som soldatene i Vietnamkrigen opplevde.

Jeg har sett flere enn 50 ganger at mennesker som har et støtteapparat fortsetter å ruse seg på medisinen sin. Det er definitivt en fysiologisk avhengighet her som ikke skal overses. Men dette andre aspektet, dette menneskelige, oversette aspektet – skal ikke undervurderes. Og det er det jeg snakker om i dag.

Mennesket

imagesGate-narkomane er som rottene i det første eksperimentet – isolert og alene, uten et fristed. Pasienten på sykehuset er som rottene i det andre buret. De kommer tilbake til et liv omringet av menneskene de elsker. Dopet er det samme, miljøet er ulikt.

Så hvorfor blir da mennesker med familie, en mor, en far, narkomane?

Har du noengang tenkt på at de avhengige menneskene her hjemme, mange med gode utgangspunkt, også er fanget og redde? De er fanget inne i seg selv. Det verste fengselet. Bruce Alexander sier at avhengighet er tilpasning – det er ikke deg, det er buret ditt. Jeg mener at buret kan være deg selv.

Alt tyder på at ved å ta alle ressursene vi bruker på å arrestere og inkarserere narkomane i dag, og heller benytte de til å få menneskene tilbake til samfunnet gjennom tilknytning til andre og ikke minst seg selv – deres egne følelser, vil utgjøre en stor, stor forskjell.

Portugal

Portugal er et eksempel på et land som tok drastiske endringer i krigen mot narkotika. De sluttet å krige.

En studie British journal of criminology viste til fant at siden avkriminaliseringen av dop i Portugal, hadde avhengighet minket drastisk, og injisert narkotika hadde gått ned med 50%. Femti prosent.

Dette har vi såvidt vært innom i politikken, gang på gang kommer temaet opp, men vi er redde. Redde for at dette skal føre til en økning av narkotikaavhengige mennesker, redde for at folk skal ta overdose på statens regning. Og ikke faen om noen vil stå bak det, dersom det skulle skje. Gjett hva, det skjer allerede! I aller høyeste grad. Det er ingenting å frykte annet enn «krigen mot narkotika» som, om vi fortsetter i samme spor som vi har gjort de siste tiårene, aldri kommer til å ende. Det er på tide med noe nytt, og det er på tide at folk får opp øynene for hva som skjer med menneskene bak avhengigheten. Om vi kan ha et mikro, fremfor et makro-blikk på problemet, blir det hele så mye lettere å forstå. Vi må ned på bakkenivå.

En ting er at dette vil utgjøre en stor forskjell i livene til de narkomane, en annen ting er at det er relevant for oss, for måten vi tenker på. Mennesker er tilknytningsvesen – vi trenger andre mennesker. Vi trenger bånd og kjærlighet og tilhørelse.

E.M Foster sa «Only connect». Men vi har skapt, og lever i et samfunn og en kultur som minker tilknytning, eller tilbyr den parodiske versjonen av tilknytning gjennom internett. Hvis vi ikke kan knytte oss til hverandre, finner vi noe annet – hva som helst annet, å knytte oss til.

Økning av avhengighet er et symptom på en mer dyptgående sykdom i måten vi lever på. Når la du sist merke til menneskene rundt deg?

Forfatter George Monbiot har kalt dette «the age of loneliness».

Mening med livet

76d5c10b6f87ef6163e61d41b6f518e4
Hva skal vi gjøre så?

Det må finnes en mening for alle som våkner opp for at de skal ha lyst til å våkne hver dag. Den meningen kan være jobb, familie, venner, et spesifikt mål. Først og fremst må folk ut i jobb. De må oppleve at noen forventer noe av de, at de har et sted å møte opp. Så må folk føle en tilknytning, et bånd til andre, klinisk hjelp hvor de får mulighet til å snakke til noen som lytter, etter flere år med traumer og bind for både øyne og munn gjennom heroinavhengigheten. De trenger kjærlighet. De trenger å bli sett.

Jeg kunne byttet ut «de» med «jeg» gjennom hele denne artikkelen. Oss.

Jeg har elsket avhengige mennesker og gjør det enda. Det er ekstremt smertefulllt. Å elske min egen mor var smertefullt. Å elske min egen tante er smertefullt. Jeg er oppvokst med heroin-avhengige omsorgsgivere. Jeg har sett innsiden og utsiden, det harde og det myke, det vonde og det fine. Jeg har studert psykologi på grunn av mamma, for allerede som 12-åring skjønte jeg at dette ikke bare handler om den intense fysiologiske avhengigheten. Det er på tide at flere skjønner det.

Folk sier at man må kjøre hardt mot hardt – enten skjerper du deg eller så er du ute. Det er ekstremt kaldt, og feil – det vil være å kjøre hardt mot svakt. Og det vil ikke være å hjelpe den avhengige. Jeg klarte aldri gjennomføre «tough love» regimet med noen av de avhengige jeg har elsket. Det er det som er logikken i krigen mot narkotika, og hvordan fungerer det syns du? I likhet med forfatteren av artikkelen, bestemte jeg meg for å elske disse menneskene ubetinget. Om de klarer å slutte, om de ikke klarer å slutte.

Så, hvorfor er vi ikke heroinavhengige? Fordi vi har mulighet til å føle tilhørlighet, fordi vi ikke er fanget i et bur hvor mulighetene oppleves som svært få, fordi vi har kjærlighet til oss selv og andre, fordi vi lever i et felleskap med forventninger og fordi noen trenger oss.

Vi er svært heldige.

Jeg siterer Johann Hari, forfatter av «Chasing the scream: the first and last days of the war on drugs»:

«When I returned from my long journey, I looked at my ex-boyfriend, in withdrawal, trembling on my spare bed, and I thought about him differently. For a century now, we have been singing war songs about addicts. It occurred to me as I wiped his brow, we should have been singing love songs to them all along»

Er du trendy eller svak?

No matter how old and glorious the models, sad indeed is the woman who sees fashion as a means of self-expression rather than an agent of social control
– Julie Burchill

No One is perfect, that why pencils have erasers.

Vi lever i et fråtse-samfunn omringet av overflod: fristelser, fett og fyll. Det er lett å omfavne dette, og gli inn i et liv som fører til at du dør 7 år tidligere enn om du levde sunnere. Enten blir folk feitere og feitere, eller tynnere og tynnere. Begge deler like usunt, og av samme årsak; overfloden.

Feite og usunne og svake pga mangel på selvkontroll. Samfunnet rundt oss, fristelsene, gjør det vanskelig å opprettholde denne kontrollen, viljestyrken eller bare viljen om du vil. Det er lett å spise potetgull fremfor avokadosalat, enda enklere å drikke gin når man føler seg nede enn å komme seg på trening.

Tynne og usunne og trendy blir vi av samme årsak – og konsekvensene er de samme; forskjellen er bare utseende og hva andre forbinder med det.

I et tidligere, og mye omdiskutert innlegg (Flink pike, fin kropp?) skrev jeg:

«Kropp er et statussymbol (…) En slank kropp er en måte å vise frem at vi mestrer overfloden av mat, og behersker tidens største dyd:Selvkontroll.
Folk bruker mer og mer penger på helsekost og slankepreparater, og stadig flere er villige til å bruke kosmetisk kirurgi for å få en slankere kropp eller bli penere. Matvalgene styres mer og mer av angst og frykt. Du kan jo tross alt både spise deg 10 år yngre OG unngå Alzheimers ved å kutte ut de riktige tingene og erstatte det med kokosolje. Kjenner meg igjen her. Jeg var ikke på Elixia hver dag for å holde meg sunn, og jeg syns hvetegress smoothie toppet med kokos smaker dritt.»

Å være tynn/»sunn» viser nettopp dette; vi mestrer overfloden. Vi utviser selvkontroll. Selvkontroll er trendy.

Trendy pining

Selvkontroll er nært forbundet med selvpining, å være oppofrende, pietisme. Selvkontroll og pietisme har tradisjoner i protestantisk etikk,  og er verdier som står sterkt i vår kultur fra før av. Dette leder igjen til kategorisering; er du en del av gruppen, hvilken boks kan vi putte deg i?

Å pine seg selv, å holde ut, å leve uten karbohydrater og sukker i 30 dager samtidig som man bruker hashtagen #30daychallenge viser omverdenen at «jeg er en av de som er flink, sunn og mestrer overfloden». Det er en konkurranse i selvpining. Jo lenger du holder ut, desto bedre menneske er du. I det minste mer trendy.

Drite i selvkontroll, eller være god på å leve?

KK.no skrev en helt OK artikkel om dette som jeg lot meg inspirere – men ikke overbevise, av. De nevner den kjente Marshmallow-studien til Walter Mischel på 60-tallet, som prøver å vise at evnen til å motstå fristelser er avgjørende for om du vil lykkes i livet. Kort oppsummert testet han barns viljestyrke ved å gi de en marshmallow hver og forlate rommet. Han informerte om at de kunne spise den når de ville, men at de som ikke spiste den, fikk en ekstra når han kom tilbake. Konklusjonen ble at barna som holdt ut lengst i testen, gjorde det bedre på skolen og var bedre til å takle motgang senere i livet – rett og slett mer suksessfulle mennesker, enn de som ikke klarte å vente med å spise den.

Selvkontroll blir selvsagt oppmuntret her. Vel, jeg hadde spist den første marshmallowen idet Walter gikk ut døren, kanskje til og med før, og allerede som 6-åring håpet at jeg kunne sjarmere han til å gi meg en til. Og jeg har klart meg ganske bra.

Hvor gode skal vi egentlig være på å leve?

Jeg tror på at man gjennom valgene man tar skaper sitt eget liv.

Jeg tror på at man gjennom valgene man tar skaper sitt eget liv, og at vi gjennom en form for selvkontroll har mye mer makt enn vi føler. Jeg tror bare ikke på at vi skal være gode på det hele tiden.

Om du finner fristelsene rundt deg uimotståelige, og svømmer i skam til det går på helsa løs, så er jeg helt enig i at du burde ta tak i det. Antakeligvis ligger det noe annet til grunn enn bare samfunnets overflod. Finn ut hva kryptonitten din er, og gjør noen livsstilsendringer. Å ha en sterk vilje kan du komme langt med, om du vil «komme langt» – og jeg unner alle et flott liv.

Ergo; jeg tror på å ta vare på seg selv, tommel opp for trening og grønnsaker. Men jeg holder også tomlene opp for en livsstil hvor du i tillegg til joggeturen koser deg med rødvin og sukker, uten å føle deg mindre enn #30daychallenge gjengen. Ikke vær så jævla trendy!

Selvkontroll kommer til å bestå som et statussymbol uansett hva jeg skriver – men du som leser, hadde det ikke vært deilig å gi faen i status? Og ikke føre denne trenden videre? I kjølevannet av å drive med trendy selvkontroll dømmer vi de som ikke er så trendy, og putter de i svake-boksen. Stopp opp og tenk på hvor sinnsykt dette egentlig er.

Selv er jeg ganske svak, og fornøyd med det. De 7 årene kan du få billig av meg.

(PS, alt med måte)

People who follow all the rules and chase every trend tend to get forgotten – they look great, but they’re not as memorable
– Dita Von Teese

13 ting du må slutte å gjøre mot andre

The greatest day in your life and mine is when we take total responsibility for our attitudes. That’s the day we truly grow up.
– John C. Maxwell

800blueskyjpg

Det er en ting, en faktor, som kan ha enorm betydning for alle dine relasjoner – til deg selv, dine venner og fremmede. Og du har kontroll over denne faktoren. Nemlig din holdning.

Som Winston Churchill sa, Attitude is a little thing that makes a big difference. Under er 13 ting du kan endre ved holdningen din.

1. Slutt å klage – bruk heller tiden din på å gjøre noe med det. Det meste kan løses, men definitvt ikke ved å fortsette å dyrke det du klager over.

2. Slutt å mene det du ikke sier – folk kan ikke lese tankene dine! Kommuniser det du føler og ønsker

3. Slutt å få alt til å handle om deg – Jorden sirkulerer rundt solen, ikke deg. Minn deg selv på dette fra tid til annen, ydmyket er en dyd.

4. Slutt å skylde på andre – uansett hva som har skjedd, å skylde på noen er svært lite kontruktivt. Enten eier du dine problemer, ellers så eier problemene deg. Når du skylder på andre for hva du går gjennom, tar du ikke ansvar, men gir fra deg makten over situasjonen. Det er lov å gjøre feil, ta ansvar.

5. Slutt å tvile på andre (og deg selv) – om du ikke tror du kan oppnå noe i livet, har du antakeligvis rett. Men ikke la din egen tvil gå utover andre menneskers drømmer. Den som ikke tror noe er mulig, kan ikke stå i veien for den som faktisk får noe til å skje. (PS, om du tror på deg selv skal du se at du faktisk kommer til å oppnå en hel del).

6. Slutt å avbryte – tenk deg om før du avbryter andre mennesker. Og alltid skyte inn dine meninger mens noen andre prater er ikke bare irriterende, men også et dårlig karaktertrekk. Begynn å lytte før du prater.

7. Slutt å dømme – Alle mennesker har sin egen historie, og sin egen krig. Du aner ikke hva de går gjennom, akkurat som de ikke vet hva du går gjennom.

8. Slutt å snakke bak ryggen til folk – å baksnakke andre er en tap-tap situasjon. Det skader de du snakker om, og det skader ditt rykte. Alle kjenner vi den personen som snakker om andre så fort de har forlatt rommet. Ikke vær den personen.

9. Slutt å gi løfter du ikke kan holde – det er lett å love noe, fordi man innerst inne ønsker å gjøre det man lover. Men oftere enn ikke er det vanskelig å holde disse løftene. Slutt å love for mye, det går utover deg selv om du ikke kan levere. Bruk heller energi på å levere uten å love.

10. Slutt å sammenligne mennesker med hverandre – ingen er like. Ingen! Det er ganske kult. Alle har sine styrker, alle har sine svakheter. Det er det eneste vi har til felles. Så ikke sammenligne deg selv eller andre, men godta at alle er forskjellige.

11. Slutt å prøve å være alt for alle – tro meg, det er umulig. Tenk heller på at om du får en person til å smile, så kan det forandre verden. Kanskje ikke hele verden, men deres verden. Minimer fokuset ditt.

tumblr_kznc7t654i1qzr04eo1_500_large

Å ha muligheten til å være noens inspirasjon, bare for en dag, er helt fantastisk. Ha som mål å få en person til å smile hver dag.

12. Slutt å overdrive effekten av negative ting – jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men det gjør det ikke mindre viktig. Folk gjør feil, noen ganger driter man seg skikkelig ut. Men det er ingen grunn til å stresse opp deg selv eller andre på grunn av disse tingene. Spør deg selv; «Om ett år, vil dette ha noe å si?» – om svaret er nei, så er det ikke verdt å bekymre seg over. Når jeg blir superstressa over dusteting, spør jeg ofte meg selv «Hva er det verste som kan skje nå?», ofte er ikke utfallet så ille som det føles.

13. Slutt å ta mine og andres tips for god fisk – stopp opp en gang iblant og tenk deg om. Hva er viktig for DEG?

Og husk, forholdet til deg selv er det viktigste forholdet du noen gang kommer til å ha. Så ta det seriøst, se deg selv utenfra, utvikle forholdet ditt, gi det næring og aldri glem hvor viktig du er :)

10 gode grunner til å komme deg på trening!

Take care of your body. It’s the only place you have to live.
– Jim Rohn

one-workout-away-from-a-good-mood

 

Jeg tror mange har glemt hvorfor vi egentlig trener. Mange forbinder det med utseende, og har i tillegg dette som eneste årsak til at de er i aktivitet. At det er godt for helsen er bare en bonus.

Om du tenker sånn, må du omprioritere litt.

Det er en grunn til at treningssentrene dobler salg av medlemskap i januar og mai. Om utseende er eneste drivkraft for å trene, kommer det ofte til kort. Noen er så opptatt av hvordan de ser ut at det holder som motivasjon – men det gjelder svært få.

Uansett hvor tynne, sterke, faste eller store vi ønsker å bli på utsiden – er sjelden dette grunn nok til at vi gidder å trene rutinert. Det har du sikkert erfart, selvom det nærmer seg bikinisesong er det mye deiligere å sitte i solen med en øl enn å svette i en for liten treningstights. Selvom du oppriktig tror at du blir lykkeligere av å bli tynnere eller se mer trent ut, er ikke dette nok for å få deg i aktivitet. Dette syns du kanskje er litt rart, men når du tenker deg om – kanskje ikke? Du vet innerst inne at det ikke er så avgjørende for livet ditt.

Nå skal jeg gi deg litt ordentlig motivasjon! Gode årsaker til å trene som ikke er forbundet med utseende, men med faktorer som faktisk har noe å si for livskvaliteten (og lengden på livet ditt).

1. Trening øker søvnkvaliteten: Og søvn er viktig for forbrenning, hva du velger å spise, og ikke minst for hukommelsessenteret i hjernen – som igjen har en stor påvirkning på konsentrasjon og prestasjon.

2. Trening kan bekjempe depresjon: Fysisk aktivtitet aktiverer nevrotransmittere i hjernen. Er man deprimert, eller føler seg nede, kan trening gjenopprette balansen. Serotonin og norepinephrine som spiller en viktig rolle i depresjon, blir mer balansert når man trener. Det skilles også ut endorfiner – som gir oss en følelse av glede og ro.

3. Trening forebygger diabetes: Når du trener bruker musklene glukose (blodsukker) som energi, som senker blodsukkernivået ditt. Trening forbedrer også insulinfølsomheten.

4. Trening styrker hjerte-og karsystemet: Regelmessig trening styrker hjerte og lunger, blodstrømmen går mer effektivt som gir bedre oksygen-og næringstransport til cellene i kroppen. Det farlige kolesterolet LDL reduseres, mens det gode, HDL, øker.

5. Trening tar ikke tid: Du trenger ikke å trene en hel time, en intensiv halvtime er supert! Til og med 20 min har store helsefordeler.

6. Trening forebygger kreft: Spesielt tykktarmskreft, brystkreft, prostatakreft og lungekreft forebygges. Forskning viser sammenheng mellom utvikling av disse kreftformene og inaktivitet.

7. Trening reduserer stress: Når vi trener skilles det ut serotonin, noradrenalin og dopamin – som har en beroligende effekt og gjør at du føler deg gladere. Disse stoffene er med på å redusere hverdagsstress som for mange er årsak til «klump i magen»-følelse og problemer med søvn. God fysisk form har også en positiv effekt på å mestre stress.

8. Trening påvirker angst og problemer med selvbildet: Trening bygger opp din indre styrke! Troen på deg selv og mestringsfølelse øker når du trener. Fysisk aktivitet er ofte en del av rehabiliteringsprogrammer og behandling av angst.

9. Trening har god effekt på vektkontroll: Trening hjelper deg med å opprettholde en sunn vekt, og en helsemessig fordeling av muskler og fett. En sunn kroppsvekt letter belastningen på ben og ledd, i tillegg kommer du til å føle deg full av energi!

10. Trening gir uten tvil økt livskvalitet! Du får mer energi – føler deg bedre og gladere, i tillegg orker du mer! Du får mindre generelle plager. Kroppen holder lenger om du underholder den!

IMG_6758

Her er jeg på trening med en venninne. Alltid moro (og svett)!

Så, les denne listen hver gang du vurderer å utsette treningen enda en dag. Om det bare er en kort joggetur har det effekt på psyken din. Fysisk form og psyken henger tett sammen – ta vare på deg selv og ha det gøy!

Å miste noen for alltid

The life of the dead is placed in the memory of the living
– Marcus T. Cicero

7a8656f8ac73f7f0ec83a507873dce83

Nå skal jeg gå langt ut av komfortsonen. Jeg har vært ute av den hundrevis av ganger, men for meg er dette den vanskeligste. Dette kommer fra hjertet, uten psykologifaget i bakhodet. For en god sak.

I løpet av de siste månedene har flere kjære venner mistet noen de stod svært nære. En god venn mistet sin storesøster og bestevenn, to gode barndomsvenner mistet moren sin, en annen kompis mistet også moren sin, en venninne mistet faren sin, og en bekjent mistet kjæresten sin, en bloggleser mistet konen sin. Alle til døden. Dette er til dere.

De dere har mistet er mistet for godt, nå lever de bare i minnene deres, og jeg er så lei for det.

For alltid

Det er noe svært skremmende med «for alltid». Uansett om vi snakker om jobb, ekteskap, sykdom, hverdag, sorg, død. Dersom noe skal vare «for alltid» blir vi litt redde. Vi har ikke konsept om «for alltid». Når en skal gifte seg kaller vi det «kalde føtter». Når det er sykdom kaller vi det «kronisk».

Alt som er for alltid er skummelt.

Nå er du i en situasjon hvor den du har mistet er borte for alltid. Det eneste du kan gjøre er å holde ut. Å holde ut for alltid.

De kommer aldri tilbake. Det er absolutt ingenting du kan gjøre for å få de tilbake. Du er hjelpesløs. Men du kan få deg selv tilbake.

Hvor er de?

Shakespeare sa Alt går over når vi dør.

Noen tror de som plutselig blir borte er i himmelen, noen trøster seg med at de kan hvile (til og med Shakespeare), noen mener de ikke er helt borte, andre trøster seg ikke med noe som helst. Alt er ok å tro på. Mamma døde i 2003. Jeg skrev et brev til mamma, som ble lagt sammen med henne i kisten. Der stod det blant annet:

Dypt inne i mørket mellom stjernene, midt i den ytterste ensomhet, vil hjertene våre alltid være sammen.

Jeg tror enda at mamma ikke er helt borte. At hun er her når jeg trenger henne. Logikeren i meg forstår at hun er borte for alltid. Romantikeren i meg lengter etter en annen forklaring.

Vi reagerer så ulikt når vi opplever sjokket av et dødsfall. Selv når det ikke er et sjokk i seg selv, dersom vedkommende har vært syk lenge for eksempel – er det et sjokk når noen forlater oss for godt.

Det er lov å reagere ulikt. Det er lov å bli sint, lei seg, å snakke, å holde det inne.. Selv er jeg en gråter. Jeg knekker sammen – spesielt av andres sorg. Jeg gråter akkurat nå, når jeg skriver dette. Fordi jeg tenker på dere som nylig har mistet noen som var så viktig, som fortsatt er viktig. Jeg vet hvor vondt det gjør, og på hvor mange rare steder.

Jeg forsøkte å beskrive dette i boken jeg skriver, jeg vet ikke om dere kan kjenne dere igjen, men her kommer et lite utdrag:

..Smerten du føler når en person som er så nær plutselig ikke kan være nær i det hele tatt er uforklarlig. Når den eneste livet ditt handler om, ditt livs største kjærlighet, det absolutt viktigste og det eneste som gir mening blir revet fra deg. Det er som om noen tar tak innvollene dine og river de ut, sakte. Smerten stopper ikke. Det gjør vondt på steder du ikke visste fantes. Alt er knust. Så går du rundt resten av livet uten hjerte – med bare et tomrom som du febrilsk forsøker å fylle med noe, eller noen. Men du får det ikke til! Det er et umulig prosjekt som du aldri gir opp. Du forsøker med alt du har å gi opp, slutte å føle, gjøre deg selv til et objekt for andre bare så du selv slipper å føle deg som et menneske. Men innerst inne vet du at dette er enda et feigt forsøk på å fylle noe. Det noe som du ikke lenger en gang kan sette ord på. 

Jeg husker følelsen, som om hjertet veier mer enn kroppen, at det når som helst kan sprette ut av brystet ditt og sprute ut over hele veggen. Jeg tror det kalles ensomhet…

Sårbarhet og Styrke

Vær forberedt på å savne og sørge. To svært vonde følelser som du kommer til å takle utmerket.

Vi er så sårbare, men aller mest sterke. Det er en fin kombinasjon. Du er sårbar når du kan, og sterk når du må. Nå har du ikke noe valg. Hvis du har mer av den ene enn den andre, og bruker den sterke delen av deg som overlevelsesmekanisme; sett tøffheten på pause littegrann en gang iblant og gjør plass til sorg og tårer og fortvilelse.

Kombinasjonen av sårbar og sterk har du i deg – og den gjør at du kan komme gjennom alt som kommer din vei.

Jeg vet det gjør vondt, noen ganger så vondt at du ikke tør å kjenne på følelsene dine. Det tar tid. Bare sørg for å tillate deg å være svak oppe i alt dette sterke. Tiden leger ikke alle sår, men den leger noen.

Når man mister mennesker i livet, innser man at uansett hvor mye tid du tilbragte med de, eller hvor mye du satt pris på de, og fortalte de hvor glad du var i de – kommer det aldri til å føles som om det var nok. Den følelsen kommer til å bestå.

Den smerten du føler i dag vitner om et stort hjerte med evne til å elske noen mer enn deg selv. Den smerten vil gå bort, og erstattes av minner og savn. Dagen kommer hvor du ikke lenger gråter når du tenker på din kjære som døde fra deg, men smiler. Tro meg.

Minn deg selv på hvordan det var å ta på de, lukte de og kjenne de. Du kommer aldri til å glemme det.

Minn deg selv på hvordan det var å ta på de, lukte de og kjenne de. Du kommer aldri til å glemme det.

 

Til slutt vil jeg legge til en uredigert tekst jeg skrev til mamma for en stund tilbake. Dette viser jeg ikke til noen. Aldri. Hun gikk bort for 11 år siden, jeg er ferdig med å sørge for lenge siden. Allikevel får jeg behov for å skrive ting som dette fra tid til annen. Tenkte kanskje det er betryggende for deg som er midt i sorgprosessen og se hvor naturlig det er å savne, selv etter mange år. Og ikke minst at du ikke er alene om det.

Hei mamma, 

Hvordan går det? Jeg har det bra. Livet byr på så mange vakre ting, selvom plassen din fortsatt står tom.

Jeg satt her hvor jeg sitter nå for et par timer siden og tenkte, hvem kan jeg ringe? Jeg føler at jeg endelig vil snakke om alt som har skjedd, og kjente at det var en eller annen person jeg hadde behov for å snakke med, men kom ikke på hvem. Så jeg lot være.. Helt til jeg kom på at den personen var deg. Det er DEG jeg trenger nå. Det er DEG jeg må snakke med mamma.

Kan du ikke bare komme ned? En liten tur.. Så mye har skjedd siden sist, det har gått 11 år, og jeg trenger å se deg og ta på deg. Jeg kan føle deg hele tiden– men nå trenger jeg mer. Jeg trenger råd, trøst, og kjærlighet. Du vet, den typen råd og kjærlighet bare mammaer kan gi.

Jeg skjønner at det er umulig. Jeg ble aldri gal. Husker du ikke hvor redd jeg var for det? Hehe.. Jeg var redd for ALT. Det meste har gått over. Jeg har fortsatt dager hvor jeg er redd for mørket, men de fleste fryktene mine børster jeg lett av meg.

Herregud, nå spiser jeg min favorittmiddag– frokostblanding (og det er din fortjeneste), til Damien Rice (som jeg konsekvent sluttet å høre på når jeg var 18) og griner. Bare for å tegne et bilde for deg. Nå ler jeg og.. Kan ikke se bra ut. Godt det er bare du som ser meg.

Jeg savner deg. Hver dag. Jeg er ikke trist. Minnet om deg får meg bare til å smile (og gråte litt noenganger). Tiden har den effekten på vonde ting.

Men noen ganger skulle jeg ønske du var her.. Selv om jeg smiler når jeg tenker på deg, og det betyr at jeg takler sorgen og savnet på en ”riktig måte”, betyr ikke det at jeg ikke er litt forbanna.

Du skal jo være her? Er det ikke det som er greia med foreldre? Man har de uansett.. Det er tryggheten, ankeret i livet. Helt til man er ordentlig voksen, har egen familie og gir slipp på de eldre – vel, fordi det er naturens gang. Du var 37 år. 10 år eldre enn jeg er i dag. Og selv om jeg er voksen er ikke det ensbetydende med at jeg ikke trenger deg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, annet enn at du var den eneste som ga meg en klem uten at jeg ba om det.. 

Uansett, elsker deg, sov godt.

Det hender jeg får behov for å skrive til henne, og det føles ganske fint. Men det er en grunn til at jeg ikke lar noen lese det, man føler seg litt sprø når man snakker til noen som er borte. Ikke gjør det – ikke føl deg teit! Bruk den du har mistet for alt det er verdt, de kan nemlig leve videre i hjertet ditt.

Jeg skrev om sorgprosess og hvordan tiden kan brukes konstruktivt etter man har mistet noen; Den vonde ventetiden.

Du som leser dette, kjære vakre venner, det kommer til å gå bra. Jeg lover. Akkurat nå burde du gråte litt og tenke at du er mye sterkere enn du tror, og at sårbarheten din også er et tegn på hvor modig du er.

Albert Pike sa; What we have done for ourselves alone dies with us; what we have done for others and the world remains and is immortal.

Tenk på alt den du har mistet gjorde for deg. Det kommer til å leve.. For alltid <3

The law of «Fuck Yes»

If you’re in the grey area to begin with, you’ve already lost
– Mark Manson

Jeg leste en artikkel av Mark Manson: «The Law of Fuck Yes or No». Jeg ble umiddelbart interessert, og syns denne loven er en smart lov.

Det handler om den velkjente gråsonen man ofte kommer i når man dater noen. Eller, dater vi egentlig? Hva gjør vi? Vil hun egentlig ha meg? Har du de spørsmålene, er du i gråsonen. Jeg beklager.

Du vil ikke være i gråsonen.

Fuck No

Hvorfor i alle dager vil du velge å være sammen med noen som ikke er gira på å være sammen med deg?

Mange blir fanget i en gråsone i dating, hvor følelser er tvetydlige og en har sterkere følelser enn den andre. Dette er like vanlig for menn som for kvinner. En venninne fortalte her om dagen: Jeg skjønner det ikke. Han er fantastisk når vi er sammen, og viser stor interesse, men han har nesten aldri tid til meg, mange menn opplever dette; Hun sier hun ikke er interessert, men flørter med meg hele tiden, hva skal jeg gjøre for å få henne?.

Som Mark Manson sier – om du er i gråsonen til å starte med, har du allerede tapt.

Hvorfor bruke tiden din på å overbevise noen om å date deg, når de ikke overbeviser deg til å date de?
Ikke synk så lavt. Hva sier det egentlig om deg? At du ikke er bra nok så du må overbevise folk til å henge med deg? Det er ikke sant. Ha litt selvrespekt.

Da sier vi Fuck No.

Loven om «Fuck yes or no» sier at når du vil involvere deg med en ny person, uansett situasjon, må de inspirere DEG til å si «Fuck yes» for at du skal fortsette å møte de.

Loven om «Fuck yes or no» sier også at når du vil involvere deg med en ny person, uansett situasjon, må DE respondere med et «Fuck yes» for at du skal fortsette å møte de.

 

Fuck Yes

Denne loven impliserer at begge parter må være entusiastiske og si FUCK YES til hverandre.

Som Manson sier; attraktive, ikke-grådige mennesker som anser seg selv som verdifulle har ikke tid til mennesker de ikke har lyst til å være sammen med, og som ikke vil være sammen med de.

Loven er anvendelig i flere situasjoner; dating, sex, forhold og vennskap. Om du møter noen du ikke har noe til felles med, men som du kunne tenke deg å hoppe i høyet med, og det er gjensidig, er det «Fuck Yes» til sex? Gå for det!

Det skal føles gjensidig, også når dere er sammen. Om han eller hun vil ha deg, merker du det.

Det skal føles gjensidig, også når dere er sammen. Om han eller hun vil ha deg, merker du det.

Denne loven kan også fjerne spill og manipulering en gang for alle. Det er enkelt. Ikke la han kødde med deg, om du er interessert og han ikke utviser «Fuck Yes»-holdning – fjern han, han vil ikke ha deg på samme måte som du vil ha han. Men husk at du må vise «Fuck Yes» holdningen selv! Hvis du holder tilbake, og ikke tør å gå all in – synd for deg. Da får du kanskje ikke Fuck Yes tilbake, fordi han er like usikker som deg. Må ta noen sjanser.

Møtte du en dame på byen som gav deg nummeret sitt og virker gira på og møtes, men så svarer hun deg ikke på to uker? Da er det ikke «Fuck Yes». Slett nummeret hennes og gå videre.

Det samme gjelder hun du dater, og som fjerner hånden din hver gang du prøver deg på intimitet. Det er ikke en «Fuck Yes», så ikke press henne. Ha litt selvrespekt. Den beste sexen er «Fuck Yes»-sex, når begge roper «Fuck yes» idet dere hopper i senga (eller sofaen, eller dusjen, eller stuebordet)!

(By the way gutter, og jeg siterer Mark Manson; dette er et genialt tidspunkt å spørre dama hvorfor hun ikke er komfortabel, og hva hun egentlig ønsker av deg. Det i seg selv, du vet, å behandle henne som et menneske og vise medfølelse, løser ofte fingrene av fatet-problemet)

Fem fordeler

1. Ikke fall for mennesker som ikke er så veldig interessert i deg. Slutten på ønsketenkning og hodepine og skuffelsen etterpå. Begynn å praktisere selv-respekt.

2. Sutt å gå etter mennesker du syns er helt OK av egoistiske årsaker. Vi har alle vært der, vi syntes personen er OK – og holder det gående fordi det ikke var noe bedre tilgjengelig. Vi gjør også ting vi angrer på. No more.

3. Bekymringen omkring hvor godt de egentlig liker deg er borte. Hvis noen leker med deg, spiller hard-to-get, eller presser deg til noe du er usikker på – er svarte ditt nå enkelt. Som Manson sier i forhold til dating; Hvis du må spørre, så har du svaret alt.

4. Etabler sterke personlige grenser og lev de ut. Å opprettholde egne grenser gjør deg ikke bare mer selvsikker og attraktiv, men hjelper også på din egen selvfølelse.

5. Alltid vit hvor du står i forhold til den andre personen. Siden du nå frigjør så mye tid og energi fra mennesker du egentlig ikke vil ha, og som ikke vil ha deg – vil du finne deg selv i situasjoner hvor folks intensjoner er klare og entusiastiske! Hurra!

To problemer

Med «Fuck Yes»-holdningen, løser du omtrent alle datingproblemene dine, du sitter hvertfall igjen med mye mindre frustrasjon. Det er bare to problemer som kan oppstå:

DE SOM ALDRI FØLER «FUCK YES» OVENFOR NOEN DE MØTER
Hvis du alltid er lunken ovenfor de du møter, og aldri føler deg glovarm (fuck yes) – så er det enten noe i veien med veiviseren din (du møter feil mennesker), eller du lider av frykt for å bli såret eller vise sårbarhet, og beskytter deg selv ved å ikke slippe noen inn. Da oppfører du deg ofte likegyldig ovenfor de fleste. Da kommer du ingen vei.

Jeg snakker av erfaring. Jeg har vært den personen, ikke bare har jeg såret mennesker som følge av dette, jeg har også skjøvet flotte, herlige mennesker bort. Å være så redd leder ikke til en dritt. Det er et valg du tar. Jeg garanterer at du ikke får det kjipere om du velger å være sårbar og slippe folk inn på deg. Det er forfriskende!

il_fullxfull.455949487_g9wx

Det er din jobb å se etter noe bra i folk du møter, det er ikke deres jobb å vise deg det. Manson sier; «This is life, not a fucking sales convention. Learning to appreciate people you meet is a skill you cultivate».

Ta ansvar for din mulighet til å knytte deg til mennesker.

DE SOM ALDRI MØTER NOEN SOM FØLER «FUCK YES» OVENFOR DEM
Dersom alle du møter gir deg vage responser, eller direkte avvisninger, er det på tide å fokusere på å forbedre deg selv. Spør deg selv: Hva er det ved MEG som kan inspirere andre til å si «Fuck Yes» om meg? Hvis svaret ikke er åpenbart – sett igang å jobbe!

Bli en person som du selv ville sagt «Fuck Yes» til.

Les disse innleggene om selvfølelse og motivasjon:
Er du trygg på deg selv?Hvorfor smiler du ikke?Hvordan få bedre selvfølelse?

Ikke glem deg selv

Mange blir opphengt i å bli likt. Noen ganger i så stor grad at så lenge noen sier «Fuck yes» til deg, kommer din «fuck yes» som en reaksjon, mer enn fra hjertet ditt. Kjenner du deg igjen? Det er spesielt vanlig blant jenter. Når noen gir deg oppmerksomhet og liker deg, blir du så glad at du nesten tar det for gitt at du også vil ha vedkommende.

Mange bekymrer seg også for å ikke bli likt. «Hvorfor har han ikke tekstet meg?» «Liker han meg egentlig?» «Lurer på om han koste seg på date». Hallo folkens, hva med DEG? Liker DU han? Vil DU tekste han? Hadde DU det gøy?

Hva vil du egentlig ha? Hvis det er han eller henne, uavhengig om de vil ha deg – kjør på og vis at du sier «Fuck Yes» til vedkommende. Hva er det verste som kan skje? Om du blir avvist, var du det hele tiden, ingen skade skjedd.. Hvertfall ingen ny skade.

(Kilde: http://markmanson.net/fuck-yes)
Takk til leser Mari som tipset meg om dette temaet!

Hvordan få bedre selvfølelse?

«The best way to cheer yourself up is to try to cheer somebody else up»
– Mark Twain

Mine forbilder

Mine forbilder

Når er sist gang du opplevde å bli heiet på om det ikke var i maratonsammenheng?

Barn heier på hverandre hele tiden, de heier også på toget, på såpeboblene og på figurene på barne-tv. Så jeg sier ikke at vi skal bli helt rare, jeg mener bare vi har noe å lære av det barnet vi en gang var.

Det er akkurat som vi blir smartere på noen områder og dummere på de viktige områdene når vi blir eldre. Vi slutter med de tingene som er opphavet til masse glede. Jeg passerte noen barn i frognerparken for en stund tilbake som stod og blåste såpebobler og holdt på å dø av latter.

Jeg tenkte «Wow, tenk om jeg kunne bli glad så glad som de blir over såpebobler over noe som helst..»

NÅR DAGENE ER LITT GRÅ

…Er det vanligvis forårsaket av ditt humør og din selvfølelse.

Alt føles tungt, du har ikke lyst til å dra på jobb, eller lage mat, eller smile. Og når du møter deg selv i speilet ser du antakeligvis en dust som verken er spesielt attraktiv eller kul. Du tar selvsagt feil – men når selvfølelsen skranter er vi ikke så flinke til å gjøre noe med det selv.

Hva om du plutselig fikk en sms av en venn: «Du er verdens beste! Ønsker deg en vakker dag!«. Det hadde gjort noe med dagen. Ikke bare er det bevist at gode ord, komplimenter eller det jeg vil kalle det, en heiagjeng, har en direkte innvirkning på hvordan vi føler oss – det fører som oftest også til at vi heier tilbake. Dette har en sirkeleffekt, vi føler oss ytterligere bedre når vi heier på andre.

SELVTILLIT VS SELVFØLELSE

Jeg snakker om selvfølelsen, det er den de fleste sliter med. Det er lav selvfølelse som er årsaken til at vi generelt ikke føler oss bra nok, eller trygge nok. Jeg var på Tenk Smart kurs hos Haugli Uppard hvor jeg lærte mer om forskjellene på selvtillit og selvfølelse:

Selvtillit handler om hva du gjør. Faglig kompetanse kan gi deg høy selvtillit på det området. Om du er god til å sykle, har du selvtillit når du er på sykkelen. Det er altså resultatorientert, og selvtilliten øker i den graden du mestrer noe. Jeg har for eksempel høy selvtillit på at jeg kan skrive, og føler meg trygg bak tastaturet.

Jeg bowlet med en jeg gjerne ville imponere her om dagen, jeg er forferdelig i bowling – og hadde null selvtillit på det området fordi jeg ikke mestrer det. Selvtilliten er altså avgrenset til de områdene du mestrer. Ros bygger opp under selvtilliten vår – og vi får ros når vi mestrer noe. For eksempel et salg i jobbsammenheng, eller når du sykler over målgrensen. Da klapper vi og sier du er flink.
Ergo; med kun selvtillit i bildet er vi avhengige av visse omgivelser/situasjoner for å ha det bra/føle oss trygge.

Selvfølelse handler om hvem du er. Jeg snakker nå om personlig kompetanse. Om du selv syns du er bra, snill, flink – om du er klar over dine gode egenskaper. Denne følelsen er i motsetning til selvtillit, universell; du tar med deg selvfølelsen din overalt. Uavhengig av situasjon vet du at du er både kompetent og varm og god. Da føler du deg også trygg.

Når jeg var på bowling var selvtilliten lav, men jeg hadde det både gøy og følte meg trygg fordi selvfølelsen er god. Anerkjennelse bygger opp under selvfølelse – om du opplever å få positive tilbakemeldinger uavhengig av resultat, fordi du er du.
Ergo; med en god selvfølelse kan vi ha det bra/føle oss trygge uavhengig av omgivelser/situasjoner.

HEIAGJENG!

Mange av oss trenger å få opp selvfølelsen. Om du skal skrive ned alle dine positive egenskaper, hvor mange ord får du? Gjennomsnittet er 5. En gjeng bråkjekke advokater i et stort firma fikk beskjed om å gjøre det samme, ingen hadde flere enn to ord. De var rake i ryggen, fulle av selvtillit, og visste hvor gode de var i jobben sin og prestasjonsmessig. Men når det kom til hvem de egentlig ER, hvordan de føler om sin egen person – klarte de færreste å komme på noen gode ting. Selvfølelsen var lav.

Vet du hva som hjelper – å bli heiet frem av andre! Og å heie frem de..

Du tenger ikke se sånn ut for å heie på noen - ta heiagjengen ut av sporten og hei over sms!

Du tenger ikke se sånn ut for å heie på noen – ta heiagjengen ut av sporten og hei over sms!

 

Finn deg en heiagjeng, noen som heier på deg! Fordi vi ikke er så flinke til å heie på oss selv.
Hvordan? Det er bare å begynne det, start med å sende oppmuntrende meldinger til vennene dine – se hvem som henger seg på og heier tilbake. Plutselig har dere blitt en del av hverandres heiagjeng, og du vil ikke tro hvor stor effekt det har.

Jeg har spesielt en venninne som er en hel heiagjeng i seg selv. Hun heter Kristina, og inspirerer meg til å heie tilbake. Jeg fortalte henne om en spennende jobbmulighet jeg har fått, noe som bare angikk mitt liv, og responsen hennes var så vakker og heiende at jeg måtte legge det ut på Instagram:

FEELGOODFOLK

Noen mennsker er det jeg liker å kalle «Feelgoodfolk». Vi snakker om Feel-good filmer, som alltid får oss til å føle oss litt bedre etter vi har sett de. Jeg har en liten samling filmer som jeg ser igjen og igjen – hver gang jeg trenger en oppmuntring. Men så har du de menneskene som er naturlige Feel-good mennesker. Ta vare på de. Jeg er så heldig å bo med en feelgood person, hun heter Lene.

Jo eldre jeg blir, og flere mennesker jeg møter, desto mer ser jeg hvor viktige disse menneskene er. De heier på deg gjennom atferden sin.

do-go-feel-good-slide

Hvem i livet ditt får deg til å:

  • Smile?
  • Le?
  • Føle deg bra?
  • Føle deg godtatt?
  • Kunne være helt deg selv?
  • Få lyst til å bli en enda større versjon av deg selv (fordi du allerede er så fin)?

De fortjener å bli en del av heiagjengen, og de fortjener å bli heiet på!

I mellomtiden heier jeg på DEG! Du er så mye bedre enn du tror :)

Kilde: Haugli&Uppard

Selvrealisering og tilfeldig sex

«What a man can be, he must be. This need we call self-actualization»

– Abraham Maslow

Hva menneskets høyeste mål i livet?

I dag snakker vi om selvrealisering – og dømmer begrepet samtidig som om det er noe som har blitt kastet opp av det vestlige indivudialistiske samfunnet. Når en kvinne sier hun vil «realisere» seg selv, fniser folk og hører «jeg vil ikke ha barn og familie, jeg er så sykt en kvinne av tiden».

SELVrealisering; skikkelig egoistisk, en trendgreie og kun mulig å ha som «livsmål» om man lever i et samfunn som godtar det. Hva med de mer kollektivistiske samfunnene, som vi både misunner for deres gjensidige, rene kollektivisme og dømmer for deres mindre heldige status globalt?

Vel, selvrealisering er ikke noe nytt. Eller vel, kanskje for kvinnen i manges øyne.

ARISTOTELES

Aristoteles (født 384 f.v.t) sa at menneskets høyeste eller beste muligheter er knyttet til bruken og utviklingen av dets form, av fornuftsjelen i erkjennelsesvirksomhet. Med andre ord, vi har et mål om selvrealisering (selvaktualisering); virkeliggjøring av de positive muligheter eller potensiale som vi er utstyrt med. Om vi klarer å aktualisere det gode/positive/beste skaper dette velvære og lykke.

Psykologen Maslow presenterte det han kalte «behovspyramiden» i 1943, med «selvrealisering» like over primærbehovene våre:

 

img_maslows

 

La folk få realisere seg selv uten at du forteller dem hva du syns passer best.

SELVREALISTER

Kaller oss det, vi som kjører på med egne planer og gjør det vi kan for å komme opp og frem og kanskje tilbake igjen. Vi forsøker å realisere oss selv, vårt potensiale. Dette begrepet springer ikke ut fra dagens vestlige samfunn, men fra en helt annen tid hvor samfunnsutviklingen ikke hadde påvirkning på normer på samme måte. Det er et menneskelig behov som gjør oss lykkeligere og som bør respekteres.

Jeg kjenner mange som dømmer oss kvinnelige selvrealister. Vi som jobber litt for mye og er på fester i helgene (noen ganger ukedager) og har tilfeldig sex.

«Har du kjøpt leilighet enda?» «Har du kjæreste?» «Når har du lyst på barn da?» «Du blir ikke noe yngre.

Give us a break!

Selvom du er lykkelig med en miniversjon av deg selv og en overarbeidet ektemann, betyr ikke det at vi andre kvinner ikke er det. Enten er du sjalu eller så mener du det «for vårt beste». Det er på tide at folk tar innover seg at de ikke aner hva som er best for en annen selvstendig person.

GIFT OG HUS OG BARN

Nå skal ikke jeg gjøre det samme tilbake, og anta at de som ikke har tatt høyere utdanning eller vil ta ego-sjanser, ikke realiserer seg selv. Man kan realisere seg selv gjennom å få barn for eksempel, gjennom å være en god forelder. Og jeg tror på ingen måte at om du er gift og har hus og barn så er det det eneste du har. Jeg har like mye respekt for de som stifter familie som de som ikke gjør det, jeg syns det er en vakker ting og gleder meg til den dagen selv.

Vi selvrealister vil også ha familie. Selvrealiseringen går ikke på bekostning av det. Ok, jeg kunne kanskje brukt mer tid på dating enn bak PC-skjermen, men føler ikke jeg realiserer mitt potensiale over en øl med en fremmed fyr som mest sannsynlig bare vil ha seg et ligg den kvelden. Så det kommer vel an på hva man har å by på.

Vi er alle forskjellige. Det er det folk må forstå. Selvom samfunnet legger opp en normativ vei for oss før vi engang har utviklet kognitive evner, betyr ikke det at alle har samme behov – samme utgangspunkt eller samme potensiale.

1639781-11-1365924776683

«DU BURDE…»

Selvom det lønner seg økonomisk å eie en leilighet i dag, betyr ikke det at alle har lyst til å sitte fast på ett sted. Selvom vi bør ha et stabilt liv for å klare å tilpasse oss 8-16 arbeidsmiljøet, og ha en jobb som sørger for at du passer inn økonomisk, sosialt og statusmessig – er det ikke nødvendigvis best for personen dette angår. Og selvom det er «på tide» for kvinner på 28 å få barn oppe i alle disse kravene om bosted og arbeidsliv – betyr ikke det at man må eller burde ha lyst.

Jeg kjenner flere som er stresset over at de ikke har «mann og barn» – de føler de ikke kommer noen vei i livet på grunn av det. Da er det noe som er skjevt i samfunnet. Aldri har jeg hørt en mann si han føler han ikke kommer noen vei fordi han ikke har kone og barn.

Jeg prøver å si til dere som har det stabile familielivet at dere må forstå oss andre som ikke har samme behov. Og til alle oss andre prøver jeg å si; Slutt å stress! Alle disse «du burde..»-normene kan brenne i helvete, gjør din egen greie og ikke skam deg fordi du ikke er der «du burde». Disse som forteller deg hva du bør, både enkeltpersoner og samfunnet, vet ikke hva de snakker om. La oss ikke ta det for gitt, bare fordi så få stiller spørsmålstegn ved det.

dontbeliveeverythingyouthink

SELVREALISERING OG TILFELDIG SEX

Hvis noen hadde plassert meg i et hus på landet, gitt meg noen millioner i gjeld, gjort meg gravid og sagt «nå skal du først gå sånn i 9 måneder, før du skal være hjemme i 1 år med hemoroider, våkenetter og sprengte pupper, før du kan karre deg tilbake til jobben din som egentlig ikke vil ha deg lenger» hadde jeg anmeldt de.

En dag vil jeg ha både det ene og det andre, i mellomtiden klarer jeg meg utmerket med selvrealisering og tilfeldig sex.

«Housework is work directly opposed to the possibility of human self-actualization», sier sosiologen Ann Oakley.. Sier ikke at jeg nødvendigvis er enig. Men at Oakley er en 70 år gammel veldig smart dame.

Selvrealisering er like stort i de kollektivistiske samfunnene, eneste forskjellen er mulighetene og potensialet og hva vi velger å realisere.

Dere som har det trygge kjærlighetsbåndet midt i A4-stabilitet, kudos! Bra for dere. Virkelig. Dere andre som føler dere kanskje er i andre enden, hva så? Gå på noen eventyr og husk at det ikke er noe i veien med deg eller livet ditt :)

Invester smart!

«If you want to be truly successful invest in yourself to get the knowledge you need to find your unique factor. When you find it and focus on it and persevere your success will blossom»
– Sydney Madwed

Finn ditt fokus. Og fokuser.

Finn ditt fokus. Finn din investering.

Vi er rare.

Vi investerer i så mye i løpet av en måned, iløpet av livet. Vi investerer i bolig, vi investerer i møbler, kunst, ting – og ikke minst utseende. Vi rynker ikke på nesen når vi investerer i håret vårt (for 3000 spenn!?), når vi kjøper den kremen som skal gjøre oss pene, eller de nye høstklærne som skal gjøre oss trendy.

Hvorfor gjør vi det, og hva investerer vi egentlig i?

LYKKE?

Alt dette for en ting – for lykke! Ikke sant? For hvilken annen årsak kan det være?

Jo, kall det hva du vil – vi investerer i trygghet i bolig, velvære i hudpleie, hobby i kunst eller ting – og selvfølelse i utseende, og ikke minst investerer vi i utseende selv, vel fordi, vi føler oss bra når vi er pene?

Når vi har investert i alle disse midlene som skal gjøre både det ene og det andre for oss – og føre til et eller annet mål, fungerer det?
Målet er jo at vi skal bli gladere, mindre stresset, tryggere, passe inn. Det endelige målet er at vi skal bli mer lykkelige.

Så vi fortsetter å investere i disse tingene. Med monologer inne i oss som ligner disse: «hadde jeg bare hatt større kjøkken», «hadde jeg bare hatt den nye Acne jakken», «hadde jeg bare hatt det bildet på veggen».. Så investerer vi i kjøkken, jakke og bilde. Og gjett om vi er fornøyd! I TRE DAGER.

SKJERP DEG!

Det funker ikke! Få ut fingern!

Jeg snakker til meg selv også – dømmer deg ikke. Eller, kanskje litt. I såfall dømmer jeg meg selv samtidig.

Misforstå meg rett. Det er ikke noe i veien med å ta vare på seg selv, å ville ha fine klær eller kunst på veggene. Disse tingene gjør oss midlertidig glade, og kan gjøre hverdagen langt mer hyggelig enn om vi ikke unnet oss noe. Jeg er ALL IN for å utnytte livets små gleder. Og mange av disse tingene gjør vi også for å fremstå som mer en attraktiv partner.

Men, DU KOMMER ALDRI TIL Å BLI LYKKELIG av dette. Og ikke blir du særlig attraktiv heller om du ikke har balanse inne i deg selv.

«As we all know, there is inner beauty and outer beauty. If we examine inner beauty, to me there is nothing more beautiful than inner peace, in a man or a woman»
– Alice Greczyn

OMPRIORITER

tepose

Fortsett gjerne med de fine tingene dine, men jeg råder deg til å omprioritere. For ingen andre enn deg selv.

Invester i innsiden, ikke bare utsiden.

Så mange er villig til å investere store kroner i alt dette som ikke gjør deg lykkelig i forsøk om nettopp å bli det. Kanskje det er noe som sier deg at det er på tide å investere litt smartere?

Jeg snakker med mange som sier de kunne trenge noen å snakke med, «men det er jo så dyrt..». Så går de og kjøper den nye iPhonen.

Invester i hodet ditt. Tenk smart.

Hodet ditt, ditt indre jeg, selvfølelsen, selvbildet, harmonien, utviklingen, roen – det er DETTE du skal investere i. Og tro meg, ting vil falle på plass av seg selv.

Jeg har alltid vært glad i fine ting, men jeg har også vært glad i meg selv. Samtidig som jeg elsker å kjøpe ting som gjør meg glad i to dager, har jeg brukt mye tid på hodet mitt. På innsiden. Og det gjør meg glad hele tiden. Det anbefales :)

Jeg har fått mange henvendelser fra mennesker som vil snakke med meg i det siste. Det begynner å fylle seg opp, og det er fantastisk. Jeg gleder meg til å møte alle. For dere som trenger en kick-start og er klare for å ta seg selv på alvor – så anbefaler jeg TENK SMART kurs.

Her kan du lese om kurset og hva det innebærer. TENK SMART er tema og metodikken. Det er en svært velutviklet metode som uten tvil har effekt og som har blitt gjennomført med stor suksess flere ganger. Det vil få deg opp og frem eller bare dit du vil. Fokus er på DEG. Hvem du er, og hvem du vil være. Få kunnskap om hvordan du skal nå målet ditt.

Send en mail til meg på: anncathrina@gmail.com for påmelding til både kurs og samtale med meg.

Husk at du er umulig å kopiere – det er en magi i deg som er bare din. Finn magien! :)

Hvorfor smiler du ikke?

«Let my soul smile through my heart and my heart smile through my eyes, that I may scatter rich smiles in sad hearts.»
– Paramahansa Yogananda

Lillesøster Linn og meg på Stavernfestivalen i sommer.

Lillesøster Linn og meg på Stavernfestivalen i sommer.

Selvom jeg jobber med å kvitte meg med Flink pike syndromet og stolt begynne å gi mer faen (ref.forrige artikkel), er jeg ikke sint. Selvom jeg er dritt lei av å være et produkt av samfunnet jeg lever i, er jeg ganske glad.

Og jeg får ofte spørsmål om det:
«Hvorfor smiler du så fælt?», «Hvorfor er du så glad?», «Hvordan holder du ut denne situasjonen, jeg hadde begravd meg selv», «Hvordan kan du smile NÅ?».

Jeg syns det er rare spørsmål. Har jeg en grunn til å ikke smile?

HVORFOR?

Jeg syns av en eller annen grunn det er vanskelig å svare når jeg får disse spørsmålene. Jeg ender opp med å svare med et spørsmål, hvor jeg usikkert drar på ordene;
«Vel, fordi, jeg er glad..?».

Det skjedde senest i går. En brite spurte meg «Why are you smiling all the time?», jeg svarte helt likt som før, bare på engelsk (med aksent) «Well, because I´m happy?».

Folk skjønner det ikke. Noe som er litt trist. Så kom jeg på at jeg ikke skjønte det helt selv.

Jeg begynte å tenke. Nøyaktig hva er det egentlig som gjør at jeg oftere enn ikke smiler. Tro meg, det er mange ganger jeg blir irritert, og sier til meg selv, «Du ser ut som en gal dame, du har INGEN grunn til å smile nå!» – og da må jeg le.
Men hvorfor stiller folk spørsmål til det? Smiler de mindre, er de ikke «like glade»? I såfall, hvorfor?

DE 3 A´ENE I AWESOME

Det har vært mye motgang i livet mitt. Selvom livet mitt nå er godt. Jeg har opplevd mange vonde ting, som veldig mange andre. Jeg har mistet de som betydde mest for meg. Og jeg har ikke alltid tatt riktige valg som har ledet meg til enda flere vonde erfaringer. Men er det en grunn til å ikke smile?

Nei.

Jeg oppdaget Awesome-teorien til Neil Pasricha og fant ut at det er jo nettopp derfor jeg er glad. 

Attitude
Jeg har alltid visst at det har noe med holdning å gjøre – du velger hva slags holdning du skal ha. Jeg har alltid VALGT å være glad. Å være takknemlig. Å smile. Selv om jeg ikke har noe spesifikt å smile for – er ikke det synonymt med å ikke smile.

Vi har alle høydepunkter i livet, mellom disse høydepunktene møter vi motgang på et eller annet nivå. Når alt raser, og du har det vondt har du to valg. Du kan (1) grave deg ned og bli der, eller du kan (2) sørge og kjenne på det for deretter å ta babyskritt fremover. Velg nr.2 hver gang. Hver gang.

Awareness
Å være bevisst, eller våken, eller tilstede er en øvelse for mange. Selv har jeg alltid vært nysgjerrig. Jeg tok meg selv i å lure på hvorfor skruene på t-baneskinnene er blå her om dagen. Hadde lyst til å gå av banen for å kjenne på de. Jeg sier ikke at det er normalt, men det er en glede!

Finn barnet i deg selv og prøv å se alt for første gang igjen. En gang gjorde du det – du luktet kaffe for første gang, du kjente på en blomst for første gang.. Prøv å hent det tilbake i hverdagen. Hvordan føles det å kjenne regn på kroppen?

Authenticity
Jeg er meg selv (nesten) hele tiden. Det er også en av grunnen til at jeg smiler mye. Jeg vet jeg både gjør og tenker mye rart, og jeg forsøker å holde på det uansett situasjon. I forrige innlegg snakker jeg om å gi mer faen – det er en del av ektehet!

Å være ekte er å være deg, og komfortabel med den du er – og ingen er bedre på å være deg enn DEG. I videoen under er det et fantastisk og morsomt eksempel på en veldig «ekte» person.

Disse tre A´ene er for meg en perfekt beskrivelse på Awesomeness – et passende svar på hvorfor jeg smiler.

Litt trist, men viten og påminnelsen om at jeg skal dø gjør at det er veldig lett å etterleve de tre A´ene. Tenk litt på det :)

Neil Pasricha deler sin fantastiske innsikt i TedTalk-videoen under. Han setter ord på nøyaktig hvorfor jeg er så glad, og ikke minst hvorfor du bør være det!
Han motiverte meg til å skrive om det. Han er verdt å høre på og lære av:

PS, jeg er også sint og trist og irrasjonell. Men alle disse følelsene ender i latter hver gang.

Ha en fantastisk fredag!

Du er fin når du smiler <3

Kritiserer du deg selv?

«You´ve been criticising yourself for years and it hasn´t worked. Try approving of yourself and see what happens»
– Louise Hay

 

Vi opplever alle fra tid til annen kritikk fra andre, og selvom det sjelden er en hyggelig opplevelse, kan det være nødvendig. Men hva med når kritikken kommer fra deg selv?

DEN INDRE KRITIKEREN

«Klarer jeg egentlig dette?»
«Er jeg flink nok?»
«Jeg kommer til å dumme meg ut»

Kjenner du deg igjen? Vi snakker om den indre kritikeren, den delen av deg som ikke er helt trygg, stemmen som kommer når du minst trenger det.
I følge psykolog Svein Øverland lever den indre kritikeren i underbevisstheten vår, den har blitt utviklet under oppveksten og representerer de omsorgspersonene som hadde ansvar for oss når vi var barn, og som lærte oss hva som var riktig og galt.

I Norge er mange offer for janteloven og ideen om at du ikke skal tro du er noe. Men janteloven er misforstått, den skal egentlig gi et bilde av menneskets iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned. Fordi DU er noe. Ikke la noen andre, eller deg selv, få deg til å tro noe annet.

Selvkritikk holder selvtilliten og selvfølelsen nede.

FRIGJØR DEG OG FÅ KONTROLL

Ta et oppgjør med din indre kritiker. Frigjør deg fra den negative og kritiske stemmen som ligger langt bak der og tuller med deg. Du er under angrep av selvdestruktive og negative tanker, og dette angrepet trenger du på ingen måte.

Bli bevisst: Forsøk å legge merke til din indre kritiker og når den oppstår
Stopp opp, lytt og få kontakt med den indre evalueringen – slik kan du skape avstand
Erkjenn at denne delen av deg finnes og kommer til å forbli – men at du kan ta kontroll over den slik at den ikke ødelegger

BYGG OPP SELVTILLITEN og troen på at du kan klare alt

aksept

Ingen er født med lav selvfølelse.

Den indre kritikeren er med på å holde selvfølelsen nede, og siden det er et resultat av hva du tenker kan du selv kontrollere det. Du kan kontrollere det – du kan endre det. Ganske kult egentlig.

Selvfølelsen må trenes opp, og pleies og vedlikeholdes.

Slik kan du trene den opp og vedlikeholde den:

1. «JEG ER FLOTT!»
Bytt ut selvkritiske tanker om utseende med positive – selvom du ikke føler det slik. Jenter er eksperter på å se på egen kropp med et kritisk blikk, det blir aldri bra nok. Still deg foran speilet og se etter det du er fornøyd med, og si det til deg selv.

2. HVA ER BRA MED DEG?
Bruk to minutter hver kveld på å tenke over hva som er bra med nettopp deg. Skriv for eksempel ned tre ting du har gjort bra den dagen. Det er en fin rutine å avslutte dagen med. Kanskje smilte du til en fremmed som så ut til å trenge det? Eller gjennomførte noe du var redd for å gjøre?  Skriv det ned!

3. POSITIVT FOKUS OG PUST
Det er ikke noe å lure på! Ikke kast bort tiden på negative tanker som sprer seg, bruk tiden på positive ting. Så fort en negativ tanke eller unødvendig bekymring lurer seg inn, skyv den unna og erstatt den med noe positivt. Det kan være en øvelse – selv har jeg flere mantra som fungerer veldig bra mot negativitetsskurkene i ulike situasjoner:

Jeg lukker øynene og trekker pusten dypt mens jeg sier til meg selv;
La det gå, alt er ok. 
Jeg aksepterer tingene jeg ikke kan forandre
Absolutt alt kommer til å gå bra

Så tvinger jeg inn et smil. Høres kanskje rart ut for noen, men det fungerer. Finn noe som får deg til å roe ned og få kontroll, spesielt i tunge situasjoner hvor det er noe du må gjennom.

4. UNNGÅ ORDET «IKKE»
Vi tenker ofte i negative ord. «Jeg vil ikke bekymre meg», «jeg vil ikke ha dårlig selvtillit».. Prøv å fjerne ordet «ikke», og tving hjernen til å tenke annerledes: Hva vil du ha? Hva vil du bli? «Jeg vil bli selvsikker» «Jeg vil bli sterk» – eller vær vågal og gå rett på sak: «Jeg er sterk» «Jeg er bra».

5. HVA ER DU TAKKNEMLIG FOR?
Mange har ting som er frustrerende, irriterende eller slitsomt i livet, men jeg gjetter du har flere ting som er bra. Det være seg enten indre eller ytre ting. Lukk øynene og tenk gjennom hva du er takknemlig for hver dag. Ikke ta det positive for gitt selvom det er enkelt å gjøre det.

Selv er jeg takknemlig for familien min, de fantastiske vennene mine, jobben min, mennesker som skriver gode bøker, denne bloggen, at jeg kan høre på musikk når jeg vil .. Ja, listen er lang. Fokuser på den listen.

Ikke la din indre kritiker komme i veien. Få den i det minste til å samarbeide litt bedre:)

Jeg har skrevet om selvtillit og selvfølelse tidligere, her kan du lese mer: Er du trygg på deg selv?

Les også:
Bli viljesterk!
Bli sommerfin