NYC del 3: Det en venn kaller «kvinnenevroser»

7.jan

Deilig å være tidlig ute.. Jeg går meg bort i hjembyen (!) min Oslo fra tid til annen, så JFK AirPort kan vise seg å by på utfordringer. 3 t til flyet går, og jeg har alt sjekket inn bagasjen. Nå står jeg i en evig lang håndbaggasjekø omringet av kinesere med munnbind. Det ser så jævlig dumt ut! Har lyst til å se de inn i øynene og skrike det drithøyt. Men holder meg for god til det.

Nesten. Jeg MÅTTE stirre hun ene dama inn i øynene.

Når jeg tenker meg om er det muligens jeg som ser sprø ut her. En uflidd bob som ligger klistret inntil ansiktet og fremhever det allerede avlange ansiktet mitt, tobakk under leppen som gjør munnpartiet mitt skjevt og skyver den ene delen av nesen bittelitt opp på venstre side. Hvordan jeg holder bagen for å unngå at den skrapet på de nye tatoveringer. Trøtte øyne etter en lang dag i NYC. Det der med å ”sjekke ut senest kl 12” på hoteller er jo helt fjernt. Flyet mitt går 22.30. Ergo; jeg var vandret rundt i regnet og byen i hele dag, stresset etter å gjøre de aller siste (og første) turistting. Vurderer alltid om det er verdt å booke en ekstra dag på hotell for å slippe å være hotelløs siste dagen, men gjør det aldri. Jeg er trøtt. Dama stirrer tilbake. Aner ikke hva hun gjør med munnen, kanskje den smiler. Øynene ser hvertfall sinte ut.

30 min senere.

image

Da sitter jeg her da, og småspiser pretzels med honning og sennepssmak. Mellom to gater. Den ene til Oslo, den andre til Paris. Fristende å stikke til Paris. Var jo sånn jeg endte opp i NY. Var i Florida, skulle egentlig hjem til Norge, dro til New York i steden. Godt valg. Dæven, over 2 timer til flyet går. Jeg er definitivt for tidlig ute.. Og sulten. Og blakk.

Ding-ding: ”We regret to inform that your flight is delayed”. Takk universet.

Koble til internett.. Koble koble koble.. Nei. Ikke det nei. Funker ikke. Ok. Musikk! ”Last train” med Dawn Golden. Soothing som faen. Og trist. Hvorfor blir jeg plutselig trist? Føles ut som jeg skal gråte. Faen, kanskje jeg er gravid! Jeg har blitt akutt kvalm og kastet opp mye de siste dagene, og nå er jeg hornonell pga av en sang? Må.legge.bort.tanken. Sånn.
Geeez, hater å gråte offentlig. Er folk over meg, ved siden av meg og oppå meg! Der kommer tårene. Finfint det. Da sitter jeg og griner ved gaten. Klisje as. Kanskje folk tror jeg er en av de med kjæreste i statene, som besøker så ofte jeg kan- men det er ikke nok. Og nå skal jeg ikke se han på to måneder, og jeg savner han allerede! Jeg går for den historien og fortsetter å gråte med stolthet.

30 min senere.

Wow, for en kjekk mann! Han kommer denne veien. Håper han setter seg ovenfor meg – tross alt eneste ledige sete. Han er sikkert fransk. Han skal lett til Paris (uttaler Paris med fransk aksent i hodet mitt; pari). Fint hår.. Oi, og veldig pene hender. Kanskje han heter Mario. Er det egentlig et fransk navn? Høres litt teit ut, skjønner ikke hvorfor det er første navnet som kommer opp. Mario as.
(Jeg tørker tårer, gnir godt under øynene for å fjerne forflyttet sminke, rister på manken og retter meg opp, ganske stor høydeforskjell – satt tydeligvis som ringeren fra notredame. Han er hvertfall fransk da..)

Ding-ding: ”we regret to inform that your flight is delayed”. Igjen! 2 t forsinket! Drep meg. Nå stikker sikkert Mario snart også.

”Did you also get a message from Norwegian?”

Mario snakker til meg! Wtf. Eneste jeg har å stille opp med (tilsynelatende) er fett hår, hovent ansikt og et snev av svettelukt. Fuck.

”Yeah, delayed flight! Thats great huh?”

M: ”we’ll probably get another message in an hour..”
(Ganske negativ han der. Vent litt! Han skal ikke til Paris. Og han snakker amerikansk uten fransk aksent..)
AC: ”wait, are you going to Norway?”
M: ”yeah, I live there”

1 time senere

Han heter ikke Mario og er ikke fransk, men fine hender det har han!
Han har vært borte en stund, håper han kommer tilbake..
Der er han.

”I come carrying gifts”

Brus, kjeks og nøtter – til meg!! Herregud så søtt.. En mann son ser fransk ut og som gir meg mat. Solgt.

Alle rundt oss følger med på det søte møtet vårt, og hører alt vi sier. Nå er coverhistorien min om etterlatt kjæreste ødelagt.

2 t senere.

Endelig på flyet! Lokal tid: 01.30. Drittrøtt. Kanskje jeg får sove denne gangen. Sov ikke ett minutt ila de 10 timene på vei til Orlando. Men nå er det jo natt. Jeg sitter ved siden av et kjærestepar, voksne men små av størrelse. De har det dødskomfortabelt. Koser og lener seg på hverandre, med hver sin sovemaske og lyddempende hodetelefoner. Faen ta de.

image

Jeg tenker å utnytte det jeg har maksimalt. Legger ned setet, presser inn de harde ørepluggene som følger med iPhonen, og hviler hodet… Bakover? Til siden? Nedover? Får bare lukke øynene.

20 min senere.

Umulig å sove. Nå snorker den fulle mannen bak meg. Lukter ånden hans helt hit. Paret ved siden av er i søvnstadie 4 nå. Deltabølger. Dyp søvn. Det motsatte av meg. OK, film! Trykker meg frem til den kjedeligste og forhåpentligvis mest søvndyssende filmen Norwegian har på skjermen foran meg. ”Youve got mail” med Meg Ryan og Tom Hanks. Perfekt.

image

”Here is your meal miss”

Flymat. Ok. Alt går ned her. Liker denne filmen jeg.. Meg Ryan er så koselig.

Rydde mat, beholder vannglass, trangt. Skikkelig trøtt. Yes, kanskje så trøtt at jeg faktisk sovner.

Lener meg over bordet for å slå av skjermen foran meg. Faen! La ørepluggen oppi vannglasset! Er de ødelagt??

Test. Ja. Ødelagt. Har herved ikke annen lyd de neste 7 timene enn flymotor, barnegråt og snorking. Den lysende skjermen må hvertfall av. Helt mørkt i flyet bortsett fra skjermen som stikker i øynene mine. Hvorfor går det ikke an å trykke på den plutselig?!

15 min senere

Ingen kunne gjøre noe med skjermen min. Den er ødelagt, og nekter å slå seg av.
Da sitter jeg her. Uten musikk, uten film, med et skarpt lys formet som stillbilde av en trist Meg Ryan brennende inn i øynene mine. Jeg klikker. Må ha et teppe å pakke meg inn i – må roe meg ned.
Lærte nettopp at det koster 5 dollar å kjøpe teppe!! Kjøpe teppe?? Det førte til denne uheldige scenen: ”i will never buy a fucking thin and ugly norwegian blanket! Your amazing hightec touchscreen is broken and makes it impossible to sleep. Your service is shit. And I will never BUY a blanket”.

Så, var ikke kjempestemning resten av turen. Og jeg sov ikke ett sekund. Kom meg hjem da.

Råd fra denne opplevelsen:

– En «type A person» er en person som fort lar seg stresse, har en tendens til å bli aggressive når de stresser og som ofte dør av hjerte-og karsykdommer. Flere menn enn kvinner er type A. Jeg er egentlig en av disse. Men jobber relativt hardt for å undertrykke dette syndromet – som jeg klarer relativt ofte. På flyplassen hadde jeg ved flere tilfeller behov for beroligende uten at det skulle vært nødvendig. For å unngå å miste besinnelsen og la det gå utover mennesker med munnbind eller flyvertinner: pust, og minn deg selv på at situasjonen kunne vært mye verre. Sett på en behagelig sang som roer deg ned (bare ikke begynn å gråte), og ta deg en sjokolade om du ikke har mulighet til å ha sex – begge deler fører til utskillelse av hormoner som fører til ro- og lykkefølelse.

– Fly med SAS

Advertisements

One thought on “NYC del 3: Det en venn kaller «kvinnenevroser»

  1. Herregud!

    Skriver sjeldent(aldri, dessverre) kommentarer på blogger, men jeg elsker virkelig din. Så mye at jeg åpner min aller første kommentar med et ord jeg forbinder ved bra samleie! Kudos!

    Punkt 1. Synes du skal opprette en facebook-page tilegnet bloggen, der du bl.a kan oppdatere når du legger ut nye innlegg… og fordi at jeg kan like den. Sånn 1000 ganger minst(I hvertfall imaginary). Har du kanskje en allerede som jeg ikke finner?

    Punkt 2. Får nesten en sær kjærlighetssorg for at vi ikke er venninner og kan stirre på kinesere med munnbind sammen. Og ha noen dype samtaler over ei flaske rødvin ,eller to, om Freud, franskmenn, evolusjonsbiologi, sex og dating, Mark Manson, morsomme videoer på sosiale medier, reiseopplevelser og andre indre og ytre konflikter i hverdagen. Det er jaggu godt du blogger, så får jeg heller ta den rødvinsflaska for meg selv når jeg leser innleggene dine på nytt(for så bra er dem!).

    Punkt 3. Liker musikksmaken din(grunn nok i seg selv for å ha den sære kjærlighetssorgen) og låtene du har valgt å dele. Kanskje du vil like Shells of Silver av The Japanese Popstars. Eller Paranoia, Ghosts & Other Sounds av Safia. Eller Really Love av D’Angelo. Skal sies at de valgte låt-tipsene deles klokken 02:37 når jeg er en søvnløs sjel(uten sex eller sjokolade tilgjengelig).

    Punkt 4. Liker godt «Jeg reiser alene»-substitutten. Skal reise en del selv alene det neste året og det passer meg ypperlig med litt inspirasjon, råd og innspill. Du ser forresten nydelig ut!

    Punkt 5. Om du i fremtiden slutter å blogge, ikke slett innlegget «Sorgens effekt – ta det på alvor!».

    Etterord:

    Skulle kanskje skrevet forord på denne boka av en kommentar. Jaja. Takk til datamaskinen min som gjorde mitt litterære verk mulig. Mest takk til deg for at du er verd å ta knekken på min 22 år gamle å-skrive-bloggkommentar-jomfrudom! Hurra!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s