Hvorfor er vi ikke heroinavhengige?

love1

Jeg lurer på om alt vi har lært om narkotikaavhengighet er feil. Hva om dopet ikke er driveren i avhengighet?

Er det motsatte av avhengighet å være nykter, eller er det menneskelig tilknytning?

Jeg leste en artikkel i Huffington Post på oppfordring fra en venn, en artikkel om avhengighet. Spørsmålet var «hva er årsaken til at mennesker blir fiksert på et stoff eller en atferd helt til de ikke klarer å slutte med det? Og hvordan får vi disse menneskene tilbake til oss?». Jeg diskuterte dette temaet med en venn forrige uke, og hadde egentlig ikke noe klart svar, annet enn fysiologisk avhengighet. Men det er ikke nok. Jeg hadde noen psykologiske teorier såklart, men ingen som gav meg ro nok til å snakke høyt om det. De sosiologiske teoriene står mye sterkere. Og endelig leser jeg en artikkel som kunne vært skrevet av meg.

Hvorfor blir vi avhengig, og hvorfor slutter vi ikke? spør vi. Uten å få svar. Jeg vil heller snu spørsmålet: Hvorfor er vi ikke heroinavhengige?

Eksperimentet

De fleste kjenner til rotte-eksperimentet hvor en rotte er alene i et bur, med to flasker, en med vann, en med heroin/kokain. I hvert eksperiment ble rotten hektet på vannet med dop i, og fortsatte å drikke det til den døde. Lærdommen:

«Only one drug is so addictive, nine out of ten laboratory rats will use it. And use it. And use it. Until dead. It’s called cocaine. And it can do the same thing to you.»

Professor og psykolog Bruce Alexander mente at dette ikke kunne generaliseres – rotten var alene og hadde ikke noe annet å gjøre enn å dope seg. Han gjenskapte eksperimentet, bare at han lagde en rottepark hvor det var flere rotter sammen, i en stor park med leketøy og god rottemat. Alle rottene testet begge vannflaskene – men de likte ikke dopvannet. Bare en liten del av dopvannet ble drukket, og ingen av rottene døde.

De som var alene og ensomme ble misbrukere, de som hadde et liv preget av sunn tilknytning ble ikke det.

Som forfatteren av artikkelen jeg leste påpeker; vi har et eksempel med mennesker! Det heter Vietnam krigen. En rekke soldater ble heroinavhengige, «heroin har blitt like vanlig som tyggegummi» meldte Time magazine. 95% av de avhengige soldatene som vendte hjem, sluttet når de var hjemme igjen. De bare sluttet. Skiftet fra det skremmende fangenskapet de opplevde å være i, til mer harmoniske fredfulle omgivelser ledet til at de ikke lenger hadde lyst på heroin.

Svært syke pasienter på sykehus med store smerter får den medisinske formen for heroin over lenger tid. Så lang tid at kroppen blir avhengig. Basert på dagens teori om avhengighet burde disse menneskene stikke rett på gata og kjøpe seg heroin når de er hjemme fra sykehuset. Men de gjør ikke det. De drar hjem til familien og jobben sin. Til tross for måneder med dop. Uaffektert.

Bruce Alexander gjenskapte rotteeksperimentet igjen, ved å gjøre en rotte avhengig av dop, for deretter å plassere den avhengige rotten i rotteparken. Rotten sluttet – selvom dopet var tilgjengelig. Samme som soldatene i Vietnamkrigen opplevde.

Jeg har sett flere enn 50 ganger at mennesker som har et støtteapparat fortsetter å ruse seg på medisinen sin. Det er definitivt en fysiologisk avhengighet her som ikke skal overses. Men dette andre aspektet, dette menneskelige, oversette aspektet – skal ikke undervurderes. Og det er det jeg snakker om i dag.

Mennesket

imagesGate-narkomane er som rottene i det første eksperimentet – isolert og alene, uten et fristed. Pasienten på sykehuset er som rottene i det andre buret. De kommer tilbake til et liv omringet av menneskene de elsker. Dopet er det samme, miljøet er ulikt.

Så hvorfor blir da mennesker med familie, en mor, en far, narkomane?

Har du noengang tenkt på at de avhengige menneskene her hjemme, mange med gode utgangspunkt, også er fanget og redde? De er fanget inne i seg selv. Det verste fengselet. Bruce Alexander sier at avhengighet er tilpasning – det er ikke deg, det er buret ditt. Jeg mener at buret kan være deg selv.

Alt tyder på at ved å ta alle ressursene vi bruker på å arrestere og inkarserere narkomane i dag, og heller benytte de til å få menneskene tilbake til samfunnet gjennom tilknytning til andre og ikke minst seg selv – deres egne følelser, vil utgjøre en stor, stor forskjell.

Portugal

Portugal er et eksempel på et land som tok drastiske endringer i krigen mot narkotika. De sluttet å krige.

En studie British journal of criminology viste til fant at siden avkriminaliseringen av dop i Portugal, hadde avhengighet minket drastisk, og injisert narkotika hadde gått ned med 50%. Femti prosent.

Dette har vi såvidt vært innom i politikken, gang på gang kommer temaet opp, men vi er redde. Redde for at dette skal føre til en økning av narkotikaavhengige mennesker, redde for at folk skal ta overdose på statens regning. Og ikke faen om noen vil stå bak det, dersom det skulle skje. Gjett hva, det skjer allerede! I aller høyeste grad. Det er ingenting å frykte annet enn «krigen mot narkotika» som, om vi fortsetter i samme spor som vi har gjort de siste tiårene, aldri kommer til å ende. Det er på tide med noe nytt, og det er på tide at folk får opp øynene for hva som skjer med menneskene bak avhengigheten. Om vi kan ha et mikro, fremfor et makro-blikk på problemet, blir det hele så mye lettere å forstå. Vi må ned på bakkenivå.

En ting er at dette vil utgjøre en stor forskjell i livene til de narkomane, en annen ting er at det er relevant for oss, for måten vi tenker på. Mennesker er tilknytningsvesen – vi trenger andre mennesker. Vi trenger bånd og kjærlighet og tilhørelse.

E.M Foster sa «Only connect». Men vi har skapt, og lever i et samfunn og en kultur som minker tilknytning, eller tilbyr den parodiske versjonen av tilknytning gjennom internett. Hvis vi ikke kan knytte oss til hverandre, finner vi noe annet – hva som helst annet, å knytte oss til.

Økning av avhengighet er et symptom på en mer dyptgående sykdom i måten vi lever på. Når la du sist merke til menneskene rundt deg?

Forfatter George Monbiot har kalt dette «the age of loneliness».

Mening med livet

76d5c10b6f87ef6163e61d41b6f518e4
Hva skal vi gjøre så?

Det må finnes en mening for alle som våkner opp for at de skal ha lyst til å våkne hver dag. Den meningen kan være jobb, familie, venner, et spesifikt mål. Først og fremst må folk ut i jobb. De må oppleve at noen forventer noe av de, at de har et sted å møte opp. Så må folk føle en tilknytning, et bånd til andre, klinisk hjelp hvor de får mulighet til å snakke til noen som lytter, etter flere år med traumer og bind for både øyne og munn gjennom heroinavhengigheten. De trenger kjærlighet. De trenger å bli sett.

Jeg kunne byttet ut «de» med «jeg» gjennom hele denne artikkelen. Oss.

Jeg har elsket avhengige mennesker og gjør det enda. Det er ekstremt smertefulllt. Å elske min egen mor var smertefullt. Å elske min egen tante er smertefullt. Jeg er oppvokst med heroin-avhengige omsorgsgivere. Jeg har sett innsiden og utsiden, det harde og det myke, det vonde og det fine. Jeg har studert psykologi på grunn av mamma, for allerede som 12-åring skjønte jeg at dette ikke bare handler om den intense fysiologiske avhengigheten. Det er på tide at flere skjønner det.

Folk sier at man må kjøre hardt mot hardt – enten skjerper du deg eller så er du ute. Det er ekstremt kaldt, og feil – det vil være å kjøre hardt mot svakt. Og det vil ikke være å hjelpe den avhengige. Jeg klarte aldri gjennomføre «tough love» regimet med noen av de avhengige jeg har elsket. Det er det som er logikken i krigen mot narkotika, og hvordan fungerer det syns du? I likhet med forfatteren av artikkelen, bestemte jeg meg for å elske disse menneskene ubetinget. Om de klarer å slutte, om de ikke klarer å slutte.

Så, hvorfor er vi ikke heroinavhengige? Fordi vi har mulighet til å føle tilhørlighet, fordi vi ikke er fanget i et bur hvor mulighetene oppleves som svært få, fordi vi har kjærlighet til oss selv og andre, fordi vi lever i et felleskap med forventninger og fordi noen trenger oss.

Vi er svært heldige.

Jeg siterer Johann Hari, forfatter av «Chasing the scream: the first and last days of the war on drugs»:

«When I returned from my long journey, I looked at my ex-boyfriend, in withdrawal, trembling on my spare bed, and I thought about him differently. For a century now, we have been singing war songs about addicts. It occurred to me as I wiped his brow, we should have been singing love songs to them all along»

Reklamer

Frigjør deg fra andre!

All the suffering, stress, and addiction comes from not realizing you already are what you are looking for
– Jon Kabat-Zinn

8701012645_6c10990b43

 

Føler du deg kompetent og selvsikker på egen hånd? Eller føler du deg avhengig av andre mennesker for å føle at ting gir mening?

Jeg skal snakke om en type avhengighet av andre mennesker som går på sterk bekostning av selvstendighet.

Vi snakker i psyoklogien om selvstendighet som et grunnleggende menneskelig behov, og her som motsatsen til avhengighet. Å være avhengige av andre, kan være skadelig for din psyke, og ikke minst din indre ro.

Utvikling i barndommen

Vi har et behov for autonomi som barn, eller utviklingen av autonomi. Automoni er å leve på egen hånd, å frigjøre seg fra foreldre og partnere. Det handler om å ha sitt eget liv, med egne mål og retninger som ikke baserer seg på støtte fra andre. Det er ikke alle som utvikler denne evnen, og det kan ha følger senere i livet. Autonomi er viktig for selvfølelsen, selvtilliten og indre ro.

Vi utvikler oss på ulike måter fra forskjellige utgangspunkt. Men barndommen har en finger med i spillet her. For å utvikle komplett autonomi, følelsen av at man er kompetent og trygg nok til å møte verden – er en trygg oppvekst et ess. En situasjon hvor barn verken blir sydd puter under armene på, eller hvor de lever for utrygt og ustabilt. I begge disse situasjonene kan barnets muligheter til å utforske verden og seg selv forringes, som igjen kan føre til at barnet føler seg avhengig av omsorgsgiver på en usunn måte, som blir tatt med inn i det voksne liv og nye relasjoner.

addiction

Avhengighetens dilemma

En avhengig person har ofte en dårlig utviklet følelse av selv – og identiteten deres kan smelte sammen med foreldrenes eller partnerens identitet. Det føles som om en ikke har sin egen identitet, eller at den ikke eksisterer uten partneren.

Om man føler seg avhengige av andres støtte og hjelp, og går med en følelse at man ikke kan leve uten andre, snakker vi om en selvstendighetsbrist.

Å ha denne følelsen i et parforhold, noe mange mennesker har – kan føre til mye sinne og frustrasjon. På den ene siden er du avhengig og føler deg hjelpeløs, på den andre siden føles denne posisjonen svært irriterende og vond. Noe som ofte fører til sinne ovenfor seg selv og partneren, den man har gjort seg avhengig av. For DU har gjort DEG avhengig. Det er ikke den andre parten sin skyld. Man finner seg selv stadig i dilemmaer; «Jeg er sint på deg, men jeg trenger deg» – «Jeg er sint, men jeg vet ikke hvorfor». En kan også unngå å bli sint (holde det inne), i frykt for å bli forlatt – noe som er den avhengiges største frykt.

KJENNETEGN

  • En følelse av at livet er overveldende
  • En følelse av utilstrekkelighet
  • Du har separasjonsangst, og tenker også på hvor redd du er for å bli forlatt
  • Du tviler på egen dømmekraft, og syns det er vanskelig å ta beslutninger
  • Du ønsker intens kontakt med din signifikante andre (kan også være foreldre eller andre nære relasjoner)
  • Alle separasjoner gjør virkelig vondt, korte ferier fra hverandre for eksempel kan føles forferdelig
  • Meningen i livet er knyttet opp mot denne personen, du føler deg engstelig om vedkommende ikke er til stede

Når man har en oppfattelse om at man alltid trenger andre for å klare seg, er hjelpeløsheten nær- mer om det i et tidligere innlegg.

Vis følelsene dine

Gjennom denne følelsen av å være avhengig kan man tillate seg selv å bli behandlet dårlig – kuet, mishandlet, og at man godtar en rolle som underordnet. For ikke å risikere og bli forlatt. Dette igjen gir en grobunn for sinne! Det er vondt å føle seg underlegen, og man blir sint på seg selv. Dette blir vendt innover, og fremfor å rope ut og hevde seg – tar denne personen fort en mindre rolle hvor en er taus. Sinnet holdes inne.

Få det ut! Sinne er en viktig drivkraft i livet og kilde til vitalitet. Det vitner om vilje til forandring og bevegelse. Du må ikke undergrave din egen frustrasjon – da kan livsstilen fort bli depressiv.

Motavhengighet

Dette er interessant. En avhengig person kan noen ganger gå inn i den motsatte rollen på utsiden – motavhengig. Vedkommende oppfører seg selvstendig, roper ut sin mening, må stadig markere sin selvstendighet.

Dette er et motangrep på den egentlige følelsen av utilstrekkelighet og inkompetanse. Dette er slitsomt, og disse menneskene er ofte redde for at andre skal oppdage hvor sårbare og usikre de egentlig er. De er redde på innsiden, sterke på utsiden.

Det kommer til å være skummelt å frigjøre seg, men kast deg ut i det! Se hva som skjer

Det kommer til å være skummelt å frigjøre seg, men kast deg ut i det! Se hva som skjer

Kom deg ut!

Mange tenger hjelp av profesjonelle for å løse dette, da det ofte sitter dypt og føles umulig å endre. Men du kan gjøre mye selv.

Start med å godta hvorfor du er som du er – husk at det er barnet i deg som er «inkompetent» og «avhengig». Det er ikke deg i dag. Men kanskje deg for 20 år siden.

Finn de tingene i hverdagen du ungår fordi du er redd – oppgaver, avgjørelser, ansvar. List de opp!

Finn utfordringene, endringene, fobiene du har unngått fordi du er redd for hvordan du skal takle de. Skriv de ned

Tving deg selv til å gå løs på utfordringer og situasjoner uten å be om hjelp. Begynn med de lette tingene først og se hvor bra det går.

Når du lykkes i å gjøre noe på egenhånd – ta full ære! Og fortsett til du mestrer oppgaven, ikke gi opp.

Finn avhengighetsmønstre i tidligere forhold – skriv ned hvordan du skal unngå å havne i samme mønster, lag deg noen regler.

Om du er motavhengig, må du akseptere det og be om hjelp. Innse hvorfor du oppfører deg som du gjør, og innrøm det. Folk kommer til å elske det, og ikke minst kjenne seg igjen.

Øv på å uttrykke DINE behov, følelser, ønsker og tanker – si meningen din

 

William Jennings Bryan sa; The way to develop self-confidence is to do the thing you fear and get a record of successful experiences behind you.

Det er bare å sette igang! Du både klarer mer, og er mer verdt enn følelsen av å være avhengig av andre lar deg tro. Husk at denne posisjonen du setter deg i lurer deg, det stemmer ikke, verden er ikke sånn som du tror.

Du kan klare alt! Det er jeg helt sikker på, du må bare øve litt :)

Ulovlige fristelser

Vil du ha noe du ikke kan få? Vel, du er ikke den eneste..

«There is a charm about the forbidden that makes it unspeakably desirable»
– Mark Twain

Vi mennesker har en del til felles, en av disse tingene er at det vi ikke kan få – det vil vi ha, intenst! Det tiltrekker oss ytterligere når det er «ulovlig». Hvorfor i alle dager er det sånn?

La oss være ærlige, når du er på slankern og bare skal spise sjokolade på lørdag, hva skjer søndag til fredag? Gjett om du tenker på den sjokoladen! Noen ganger blir den sjokoladen så attraktiv at du til og med jukser og MÅ spise bare litt. Eller når du ikke KAN ta en røyk, fordi du har sluttet. Når du ikke kan, kommer du antakeligvis til å gjøre det fordet. 

Jeg dømmer deg ikke. Det er en årsak til dette, og du er på ingen måte den eneste. Adam og Eva spiste eplet, gjorde de ikke?

sjokolade

DEN FORBUDTE PERSON

Forbudt frukt kan være så mangt, men vi ser det ofte i sammenheng med usunn mat, alkohol, narkotika, onanering, sex.. Når vi kaller det «forbudt» blir det umiddelbart mer attraktivt. Hva med når mennesker er forbudt?

Dersom du møter en person som du umiddelbart blir interessert i, og dere møtes et par ganger, før vedkommende plutselig slutter å gi av seg selv – eller fatte interesse for deg, blir du ikke mer interessert? Når du er betatt av en du ikke kan få blir antakeligvis interessen langt mer intens, og du vet til slutt ikke hva du skal gjøre uten vedkommende. Noe som er litt rart i seg selv i og med at dere nesten ikke kjenner hverandre.

Noen ganger møter du også din fremtidige elsker som du faktisk kan ende opp å være sammen med, men ofte i disse situasjonene er årsaken til at du blir ekstra gira fordi du ikke kan få vedkommende.

FRISTELSER

Mennesker er fra naturens side svake for fristelser. Bevisene har du rundt deg! Selv har jeg det på stuebordet foran meg i form av sjokolade og nikotin, og inne i meg i form av begjær.

Et enkelt eksempel er utroskap. Det ligger i naturen vår å se etter «bedre alternativer», dette er en trussel mot monogame forhold. Måten vi løser det på i forhold er at vi ikke forholder oss til de andre alternativene – vi har ikke lov til å ha lyst på andre mennesker, vi har ikke lov til å ha sex med andre, så enkelt er det.. Eller?

THE FORBIDDEN FRUIT HYPOTHESIS

Nyere forskning viser at hvis omstendighetene eller situasjonen implisitt begrenser en persons oppmerksomhet ovenfor et mer attraktivt alternativ, blir det alternativet plutselig «forbuden frukt». Og dermed mye mer attraktivt. Selv når begrensningen er ubevisst skjer dette.

Forskerne kaller det «the forbidden fruit hypothesis», basert på funnene som viser at dersom noe er ulovlig/ ikke oppnåelig blir det mer ønskelig. Det er noe i menneskets natur som gjør at vi vil ha det vi ikke kan få.

Hypotesen stemmer overens med en annen psykologisk teori kalt «the ironic process model», som foreslår at å undertrykke tanker om visse ting leder til at disse tingene blir enda mer ønskelig. Jo mer vi forsøker å ikke tenke på noe, desto mer tenker vi på det!

i-generally-avoid-temptation-unless-i-cant-resist-it1

FRISTELSENS PARADOKS

Fristelse, om det er sjokolade, alkohol eller mennesker, er et paradoks. Jo mer tilgjengelige fristelsene er, jo lettere er det å falle for de? Det er det vi tror. Men basert på «forbidden fruit»-teorien, stemmer ikke dette nødvendigvis. Det viser seg at jo mer ulovlig – desto mer fristende, og vi vet alle at vi er svake for fristelser. Så hva med å ha fristelsene i umiddelbar nærhet i steden?

Vi mennesker setter pris på ting som er sjeldne, verdifulle – og bryr oss mindre om det som er vanlig, kjedelig og lett tilgjengelig. Noen studier viser at når folk har de fristende alternativene tilgjengelige som fritt valg i tillegg til de mindre fristende og kjedelige alternativene – klarte deltakerne å motstå fristelsen.

Vi beskytter oss selv mot disse fristelsene så lenge vi kan – så lenge fristelsene ikke blir oppfattet som forbudt. Vi er mer resistente enn vi tror når vi har fristelsene tilgjengelige. Vi devaluerer det som er mest tilgjengelig.

Altså bør kanskje alkoholikere ha sprit i skapet likevel.

Prøv å ha dine forbudte frukter i nærheten, se om du fortsatt vil ha det like mye. Om du vil det, er det for mye verdt til å frastå :)

Jeg har en spilleliste til ethvert humør. Her er listen «Lust» med det jeg kaller sexy musikk:

En rekke studier beviser dette, studiene er for komplekse til å gjengi på denne begrensede plassen. Dersom du vil lese mer om det ´, se boken nevnt under.

Kilde: DeWall, CN, Maner, JK, Deckman, T, & Rouby, DA. (2011). Forbidden fruit: Inattention to attractive alternatives provokes implicit relationship reactance. Journal of Personality and Social Psychology, 100(4), 621-629.