Selvbedrag og sårbarhet

Du smiler hele tiden. Jeg tror folk som smiler så mye må være veldig triste.
– Gammel flamme

vulnerable-woman

Her kommer et jævlig sårbart innlegg. Jeg har snakket om dette i mange år til vennene mine, bare ikke til meg selv. Dette er til deg og meg.

Du hører igjen og igjen at du må reise deg etter et fall. Eller hvordan du kan bruke motstand som styrke, hvis det ikke dreper deg så gjør det deg sterkere.. og så videre. Enkelt ikke sant? Livet spiller deg så mange puss at du blir jo bare sterkere og sterkere, og svakere…

Jeg er en av mange som motstand ikke tok knekken på. I tillegg er jeg en av de som ironisk nok tidvis proponerer nettopp hvor avgjørende «styrke» kan være. Jeg setter styrke i anførselstegn for en grunn. Jeg er lei av dette romantiske synet på motstand, som om motstand fremskynder suksess. Det er mange veier inn her, og det er lett å proklamere styrkens kraft, hvertfall på dager hvor du er stolt over dit du har kommet og har lyst til å inspirere andre. Så har du de andre dagene, når du ikke er så stolt, hvor du blir forbanna på deg selv for at du noen gang har sagt «du må bare reise deg igjen». Så enkelt er det ikke.

Resiliens er psykologisk motstandskraft. At man beholder psykisk styrke og helse til tross for stress og påkjenninger. Å være resilient er å være robust. Vi tror noen er resiliente, mens andre ikke er det. Vi kjenner alle de som ikke takler motstanden og blir dratt ned med den, og de som kjemper mot og holder seg oppe. Det koster å kjempe mot.

1db988bfc2e76066f27e54bb9be14f6b

Jeg har blitt fortalt mer enn hundre ganger; «du er så tøff», spesielt før, mindre nå. Og godt er det. Både at jeg ble fortalt det da, og at folk har sluttet med det nå. For jeg er ikke tøff, jeg er egentlig ganske feig. Men om folk ikke hadde oppmuntret styrke da, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært nå.

Dette med å være tøff og sterk ble viktig for meg. Og forventet. «Ann Cathrin tåler det». Jeg er oppvokst i et litt over gjennomsnittet ustabilt hjem, men kom meg gjennom det og blir fortsatt kalt «løvetannbarn» av foreldrene til vennene mine, enda jeg ikke er et barn lenger. Når man har vært gjennom mye vondt, og er såkalt resilient, får man tykk hud. For man har to valg, å reise seg eller å bli liggende. Det var hvertfall det de sa. Når man reiser seg, er man tøff og sterk og motstandsdyktig. Det blir et mantra. Uten plass for sårbarhet. Men mye plass for selvbedrag. Og de to henger sammen – den ene utelukker det andre. Så, hva skal man velge?

Selvbedrag

En ny person i livet mitt som ikke kjenner meg så godt hadde baller til å si; «Jeg kjøper det ikke. Den gleden der. Jeg tror du driver med høy grad av selvbedrag.» Med en gang han sa det ble jeg glad. Jeg tenkte – forfriskende med en person som ser gjennom meg, eller i det minste tør å si det han tenker! Samtidig ble jeg sint, og begynte å tenke. Jeg er jo glad. La meg få smile liksom. Jeg har jobbet jævlig hardt for dette «selvbedraget», denne tykke huden, styrken til å tro at jeg kan klare alt. Er det ikke bra å være tøff lenger?

Er det selvbedrag om man velger å holde skuffen med minnene lukket og må si til seg selv hver morgen; «det kommer til å gå bra» etterfulgt av et smil?

Jeg vet ikke. Jeg husker hvert eneste sekund av alt jeg har vært gjennom, om jeg vil kan jeg minne meg på det hver dag, eller jeg kan la den skuffen være lukket. Det er et rasjonelt og strategisk valg, og i mine øyne en styrke. Selvbedrag er et forsøk på skjule ubehagelige sannheter for seg selv. Å lyve til seg selv med vilje. Psykoanalytisk behandling er rettet mot å avsløre selvbedrag. Jeg tror ikke på psykoanalyse.

Selvbedrag er også et paradoks – på den ene siden undertrykker man traumer man har vært gjennom og gjør sårbarhet nesten umulig, på den andre siden kan det være eneste måte å leve med det på.

Som Jung sa, I am not what happened to me, I am what I choose to become. Carl Gustav Jung var resilient. Jeg syns ikke vi skal undervurdere denne typen styrke. Styrken til å stå opp, dusje, kle på seg og møte opp – uansett hvor vondt du har det. Evnen til å ta tak, ta ansvar og bestemme over ditt eget liv. For noen er det nødvendig å sette på en maske, et lag til med hud eller lyve litt for seg selv.

Jeg snakket med en venninne om dette. En jeg er veldig glad i, og som jeg vet har dette harde ytre og myke indre. Jeg spurte om hennes forhold til å være «sterk», og hvordan det fungerer å opprettholde denne styrken.

«Det varer til det ikke går mer. Jeg får jo breakdowns, og de er jævlig store når de kommer. Det er som en styrkeboks som fylles opp – og den blir fort full».

Slik føles det for meg også. Så det er klart denne metoden har sine baksider. De som kjenner meg godt vet når de ikke skal presse meg. De kan se på meg at styrkeboksen er full, og at den minste ting kan knekke meg. Jeg får rett og slett en sårbarhets-eksplosjon. Disse sammenbruddene kommer omkring to ganger i året. For 8 år siden var det en gang i uken. Så rent statistisk bør de avta.

Denne styrken, dette selvbedraget holder oss gående. Og ikke faen om vi skal være sårbare – for da brister det. Styrken undertrykker kapasiteten til å være sårbar, samtidig som det er nettopp det vi er. Mye skjørere enn vi selv tror. Vi hadde ikke trengt denne tykke huden om det ikke var noe vi var redd for. Det er kanskje her selvbedraget kommer inn. Evnen til å være sårbar er det som skiller de som vokser seg sterkere av motstand, og de som bare kommer seg gjennom.

Sårbarhet

vulnerability

En av mine favorittforskere, Brene Brown, har skrevet en bok som heter Rising Strong, hvor hun snakker om sårbarhet og hva resiliente mennesker har til felles. Hun snakker ikke bare om å komme seg gjennom noe vanskelig, men å komme seg sterkere ut av det.

«If we are brave enough, often enough, we will fall; this is the physics of vulnerability.»

Hun forkynner viktigheten av sårbarhet. Jeg hater sårbarhet. Allikevel fant jeg meg på mitt nest mest sårbare for noen år tilbake. Jeg var med i programmet Sporløs på TV2 for å finne faren min. Det satt mildt sagt langt inne å skulle gjøre dette på offentlig TV, fortelle denne historien som er så kjær og  godt gjemt i denne hemmelige skuffen jeg ikke fant nøkkelen til. Jeg bestemte meg for å holde hodet kaldt og forventningene lave. Og det klarte jeg. Jeg diskuterte min egen fortid med god objektiv distanse. Men plutselig knakk jeg sammen – jeg gråt på TV! Det var det verste som kunne skjedd meg. Men det skjedde, og TV2 elsket det. De la til og med på pianomusikk.

Jeg lot meg være sårbar. I det minste for noen minutter. Da fikk jeg høre at jeg var modig. Modig som viste følelsene mine, modig som turte å snakke høyt om noe som var stigmatisert. Jeg var forvirret. Jeg var ikke tøff når jeg gråt og var ærlig, jeg var modig.

Mot. Courage. Ordet kommer fra latinsk og den opprinnelige betydningen er;
to tell the story of who you are with your whole heart.

Det de vellykket resiliente menneskene Brene Brown studerte hadde til felles, var mot nok til å være imperfekte, medfølelse; først og fremst var de snille med seg selv, så andre. De hadde tilknytning som et resultat av autentisitet. De lot den de burde være gå til fordel for den de var, noe som er nødvendig for tilknytning.

Disse menneskene har skjønt at de er verdt tilknytning.

Det andre var sårbarhet. De trodde at det som gjorde de sårbare, var det som gjorde de vakre. De snakket om sårbarhet som noe nødvendig – viljen til å tørre å si «jeg elsker deg» først. Viljen til å tørre og gjøre noe selvom det ikke var noen garanti, å investere i et forhold uten å vite om det kom til å fungere. De lot seg bli sett. De var bra nok, verdt nok.

Her kommer skam inn. Vi har alle skam. Jeg er ikke bra nok, jeg er ikke smart nok, tynn nok, forfremmet nok. Om vi føler disse tingene er det klart vi ikke ønsker å bli sett, at vi ikke lar oss være sårbare. Vi føler oss ikke verdige.

Prisen å betale for å la oss selv være verdige er sårbarhet. Forferdelig, smertefull sårbarhet. Det er drit skummelt. Det betyr at vi må stå ansikt til ansikt med det vi er redde for.

Vi har et sårbarhetsproblem. Sårbarhet er begynnelsen på kjærlighet, glede, tilknytning og det å høre til. Vi nummer sårbarhet. Folk føler seg sårbare når de må be om hjelp, ta initiativ til sex, vente på den avgjørende telefonen fra legen, fortelle noen at de elsker de. Jo reddere vi er, jo mer sårbare er vi, desto mer behov har vi for å numme sårbarheten – nettopp fordi den er så smertefull.

Vi er avhengige, overvektige og sykemeldte som faen. «Jeg vil ikke føle det jeg føler nå så jeg spiser denne kaken», «Jeg orker ikke tenke på dette så jeg drikke meg full».

Du kan ikke selektivt numme følelser. Når du nummer sårbarhet, nummer du glede, kjærlighet, håp.. Så føler du deg miserabel og leter etter mening, og da kommer den sårbarheten igjen, så tar du en ny øl eller finner en ny sosial aktivitet å kaste bort tanker på. Dette resulterer i at vi skyver mening inn andre steder – vi gjør alt usikkert til sikkert. Plutselig er ikke gud en mytisk skikkelse, han finnes.
Vi skylder på andre. Skyld er en måte å gi utslipp for smerte. Vi perfeksjonerer – vi flytter fett fra rumpa og inn i kinnbena og legger ut perfekte bilder på instagram. Vi perfeksjonerer barna våre, kler de opp og tvinger de inn på tennislaget.

Vulnerable

Brene Brown får ikke sagt det nok; Du må la deg selv bli sett, akkurat sånn som du er. Du må elske med hele hjertet selvom det ikke finnes garantier. Du må tro på at du er bra nok – om du gjør det vil du være snillere mot deg selv og snillere mot andre.

Men det er altså ikke så enkelt. Jeg tror det er noe av det vanskeligste et sterkt menneske kan gjøre. Men jeg tror folk som meg har godt av å være litt mer sårbare. Jeg tror du har fler enn to valg når du ligger nede – du kan bli liggende, du kan reise deg og være tøff, sterk og motstandsdyktig, eller du kan reise deg og være modig.

Jeg har vært tøff, sterk, selvstendig, motstandsdyktig. Jeg nailer overlevelsespakken! Jeg er god på å beskytte meg selv, jeg er god på å takle motgang, jeg holder hodet kaldt når jeg må. Jeg er ikke modig. Jeg forteller ikke historien om hvem jeg er med hele hjertet. Jeg forteller den fra akkurat passe avstand.

Så på en måte hadde han litt rett, han som sa jeg drev med høy grad av selvbedrag. Men bare litt. Jeg lyver ikke aktivt til meg selv, men jeg kamuflerer sårbarhet med styrke. Og ja, noen dager setter jeg på meg et smil og mediterer til jeg føler takknemlighet. Etter alt som har skjedd har jeg blitt sterkere og sterkere, og dermed svakere. Når man har gått rundt og jobbet opp en «styrke» hele livet kommer denne upenetrerbare huden, som setter kjepper i hjulet for den vakre sårbarheten. Men den er der. Og jeg vet det er fler der ute som har samme begrensning. For det er det det er, noe som begrenser deg.

Steg en er å slutte og være «sterk» hele tiden, og prøve å være litt mer modig, så følger sårbarhet etterhvert. Vi må lære at det som gjør oss sårbare ikke er svakheter. Hvordan være mer modig? For meg starter det med å innse at det er greit å ikke beskytte seg, å stole på at man ikke trenger en mur rundt seg. At det er lov å gråte. At man skal ha forventninger til mennesker. Man kan venne seg til tanken om at sårbarhet er modig. Og at det kommer til å gjøre vondt igjen når man tar bort beskyttelsen. Den smerten tåler vi.

Tenk på de som tror at det som gjør de sårbare er det samme som gjør de vakre. Tenk på alle du har elsket, hva elsket du? Jeg er helt sikker på hva jeg elsket ved de, og elsker enda – det som gjorde de sårbare. Uten tvil.

Reklamer

Bli forelsket på to timer!

Love didn’t happen to us. We’re in love because we each made the choice to be.
– Mandy Len Catron

large

Jeg leste en interessant artikkel som bunner i et 20 år gammelt forskningsprosjekt om forelskelse. Psykolog Arthur Aron hadde som mål å undersøke sosial nærhet mellom mennesker – og hva som skal til for å bli forelsket. Han lyktes i å få flere totalt fremmede mennesker til å forelske seg i hverandre på laboratoriet sitt.

I artikkelen i NY Times tester journalisten selv teknikken Aron brukte på sine forsøkspersoner for å se om hun ble forelsket i sin relativt ukjente utplukkede – og det ble hun, og han! Jeg skal forklare hvorfor, og hvordan det fungerer. For det fungerer.

Studie av Interpersonal Closeness

Forskeren ville skape det han kalte «Interpersonal closeness» mellom fremmede, og se hva som skjedde. For å skape denne interpersonlige nærheten (som forøvrig også er hovedårsaken til at noen kjæresteforhold varer, og andre ikke) satt han sammen fremmede i par, og fikk de til å åpne seg fullstendig for den andre over en periode på to timer. De ble gitt oppgaver/spørsmål som skulle stilles og besvares – som var både utleverende personlig, og som psykologen visste hadde en positiv effekt på relasjoner. Mange av spørsmålene er det vi kaller «relasjonsbyggende spørsmål», og som brukes i blant annet parterapi i dag.

En mann og en kvinne, begge heterofile, ble altså plassert foran hverandre, ansikt til ansikt – og måtte svare på personlige spørsmål som økte i intensitet. Så avsluttes det med at de i stillhet skal stirre inn i øynene til hverandre i 4 minutter. Dette mente psykologen kom til å føre til at de ble forelsket i hverandre/ knyttet bånd. Høres litt for enkelt ut, ikke sant? Vel, 6 måneder etter studien var to av parene gift!

Gjensidig «Self-disclosure» viser seg å ha en sterk effekt på mennesker, like mye på begge kjønn. Når man åpner seg fullstendig til noen, og de åpner seg tilbake, kommer man gjennom det mye nærmere hverandre enn hva man skulle tro. Du kan sikkert komme på et tilfelle hvor du har blitt betatt av noen etter dere har snakket åpent om veldig personlige ting.

Det handler om intimitet. Å være helt åpen, ærlig og følelsesmessig avkledd er den sterkeste formen for intimitet. Det er ganske så fint, og gjør noe med oss.

Les hele studien til Aron her.

Prøv det selv!

Journalisten i NY Times fant ut at hun skulle teste dette. Hun møtte en gammel bekjent, og fortalte han om denne studien – hvorpå han ble med på å teste dette. De tenkte at det ikke kunne ha så stor effekt, men at det i det minste ble en annerledes kveld ut av dette.

Måten de gjorde det på skilte seg naturligvis litt fra den opprinnelige studien:

De satt på en bar – ikke et kontrollert laboratorium.
De drakk øl underveis.
De var ikke totalt fremmede.
De var tydeligvis åpne for at noe kunne skje, når de på eget initiativ valgte å teste dette.

Det er en del variabler som påvirker effekten av eksperimentet. Under det opprinnelige eksperimentet var omgivelsene kontrollert av forskeren, det var stille, de var alene og fokuset var kun på hverandre. De var også nødt til å svare ordentlig på alle spørsmålene. På en bar eller restaurant er det mange forstyrrelser, og man har friheten til å svare kort på ting man ikke tør utlevere, da kan testen ta en annen vending. I tillegg kommer det an på din sinnsstemning og hva du ønsker skal skje. Men noe skjer om du vil eller ikke.

Journalisten og partneren satt seg ned på en bar, og startet med de samme 36 spørsmålene som Arthur Aron brukte i sin studie (jeg har oversatt spørsmålene nederst i artikkelen). I mer enn to timer satt de og passerte iPhonen mellom seg og byttet på å stille/besvare de samme spørsmålene til de var gjennom alle.

Det begynte ufarlig med spørsmål som, Vil du bli berømt? På hvilken måte? og Når var sist gang du sang for deg selv? For noen andre?
Etterhvert ble det litt mer ubehagelig, Nevn tre ting det ser ut til at du og din partner har til felles. 

De delte historier om når de sist gråt, og hvorfor. Og innrømmet hva de ville spurt en synsk person om. De ble mer og mer sårbare, og tørte å være sårbare foran hverandre, dette oppleves veldig intimt. I tillegg måtte de gi hverandre komplimenter (se oppgave nr. 28). Dette gjør uten tvil at man, ikke bare blir tvunget til å legge merke til og sette ord på det man liker ved personen foran seg, men også føler seg likt. Det blir personlig og kanskje litt flaut å skulle si direkte til vedkommende hvor vakre øyne han eller hun har.

Alt i alt ble de veldig godt kjent på disse to timene. Kvelden endte med at de sto på en bro og så hverandre inn i øynene. Journalisten forteller at det er noe av det skumleste hun har gjort – å se denne personen inn i øyene i 4 minutter uten å kunne si noe. Test det selv, det er overraskende vanskelig.

Vi føler at øyekontakt «avslører» oss, gjør oss sårbare. Hvis man i tillegg nettopp har avslørt masse personlig om seg selv, blir det veldig nært og utfordrende å la vedkommende se rett inn i deg. Dette er en skikkelig sårbarhetstest, og jeg tror den er veldig lærerik. Selv sliter jeg med å holde øyekontakt når jeg føler meg sårbar.

brene-brown-vulnerability-and-shame

Det man skaper gjennom å gjøre dette er de to viktigste faktorene i en relasjon: Tillit og intimitet. Tillitsfølelsen er sterk og føles gjensidig i dette eksperimentet, som leder til knytting av bånd.

«But what I like about this study is how it assumes that love is an action. It assumes that what matters to my partner matters to me because we have at least three things in common, because we have close relationships with our mothers, and because he let me look at him. I wondered what would come of our interaction. If nothing else, I thought it would make a good story. But I see now that the story isn’t about us; it’s about what it means to bother to know someone, which is really a story about what it means to be known» sier journalisten,

Btw. De er forelsket enda.

Dette er ment som en teknikk for å se hva som skjer med mennesker som ikke har følelser for hverandre fra før av – men hva med å teste dette med din nåværende kjæreste? Det kan sette igang gnisten i forholdet igjen, og minne dere på hvorfor dere er sammen. Etter en stund sammen kan det være lurt.

Om du velger å gjøre dette eksperimentet med en bekjent eller fremmed, og ikke blir forelsket i test-partneren din, så vil det utvilsomt knytte dere sammen på en eller annen måte. Det leder ikke nødvendigvis til romantiske følelser, det kan også lede til vennskap. Dere vil føle at dere kjenner hverandre svært godt.

Tør du teste dette? I såfall, send meg gjerne historien din på: anncathrina@gmail.com så lover jeg å fortelle min historie :)

Lykke til!

SPØRSMÅLENE:

Sett I

  1. Om du kunne velge mellom alle i hele verden, hvem ville du hatt som middagsgjest?
  2. Kunne du tenke deg å være berømt? På hvilken måte?
  3. Før du tar en telefonsamtale, hender det du øver på det du skal si? Hvorfor?
  4. Hva ville være en «perfekt» dag for deg?
  5. Når var sist gang du sang for deg selv? For noen andre?
  6. Hvis du skulle leve til du var 90 år, og kunne beholde enten hodet/sinnet eller kroppen til en 30-åring de neste 60 årene av livet ditt, hvilken ville du valgt?
  7. Har du en hemmelig tanke om hvordan du kommer til å dø?
  8. Nevn tre ting du og din partner ser ut til å ha til felles.
  9. Hva er du mest takknemlig for i livet ditt?
  10. Om du kunne endre noe i oppdragelsen din, hva ville det vært?
  11. Bruk fire minutter på å fortelle livshistorien din så detaljert som mulig.
  12. Hvis du kunne våkne i morgen med en hvilken som helst kvalitet eller egenskap, hva ville det vært?

Sett II

  1. Hvis en krystallkule kunne fortelle deg sannheten som deg selv, om livet ditt, fremtiden eller hva som helst, hva ville du vite?
  2. Er det noe du har drømt om å gjøre lenge? Hvorfor har du ikke gjort det?
  3. Hva er den største bragden i livet ditt?
  4. Hva verdsetter du mest i et vennskap?
  5. Hva er ditt mest spesielle/beste minne?
  6. Hva er ditt verste minne?
  7. Hvis du fikk vite at du skulle dø om ett år, ville du endret noe i måten du lever på? Hvorfor?
  8. Hva betyr vennskap for deg?
  9. Hva slags roller spiller kjærlighet og hengivenhet i livet ditt?
  10. Bytt på å dele noe du anser som en positiv egenskap ved din partner. Del totalt fem ting.
  11. Hvor nær og varm er din familie? Føler du at barndommen din var bedre enn de fleste andres barndommer?
  12. Hvordan er forholdet ditt til moren din?

Sett III

  1. Si tre sanne «vi»-uttalelser hver. For eksempel, «Vi er begge i dette rommet og føler oss…»
  2. Fullfør denne setningen: «Jeg skulle ønske jeg hadde noen jeg kunne dele ….. med»
  3. Hvis du skulle bli god venn med partneren din, vennligst del hva som hadde vært viktig for han eller hun å vite.
  4. Fortell partneren din hva du liker ved han eller henne; vær veldig ærlig, si ting du kanskje ikke hadde sagt til noen du nettopp har møtt.
  5. Del med partneren din et flaut øyeblikk i livet ditt.
  6. Når var sist gang du gråt foran en annen person? Alene?
  7. Fortell partneren din noe du liker ved han eller hun allerede.
  8. Hva, om noe, er for seriøst til å tulle med?
  9. Om du skulle dø denne kvelden, uten mulighet til å snakke med noen, hva ville du angret mest på at du ikke fortalte til noen? Hvorfor har du ikke fortalt de det enda?
  10. Huset ditt, med alt du eier i, begynner å brenne. Etter du har reddet de du er glad i og kjæledyr, har du tid til å redde en siste ting. Hva ville det vært? Hvorfor?
  11. Av alle i familien din, hvem sin død ville vært verst? Hvorfor?
  12. Fortell om et personlig problem – og spør partneren din om råd; hvordan han eller hun hadde taklet det. Be også partneren din fortelle hvordan det virker som du føler om problemet du valgte.

Finn et privat sted dere kan se hverandre uforstyrret inn i øynene. Sett klokken på 4 minutter.

Les artikkelen i NY Times her.

Alle lyver

Du lyver. Du er moralsk forkastelig.

Men gjør det noe da?

Ekspert i vitnepsykologi, og en av mine helter, psykolog Svein Magnussen, studerer løgn og løgnavsløring. Til tross for at temaet er ekstremt interessant, tok det meg noen evigheter å komme meg gjennom boken hans «Vitnepsykologi». Det er et ekstremt omfattende tema.

Begrepet omhandler i utgangspunktet hvordan vitner til ulike hendelser husker hva de har sett, hvordan de påvirkes av spørsmålsstilling og hvordan personen selv bearbeider og skaper minner som ikke nødvendigvis eksisterer. Dette betyr at vi kan «huske» ting som ikke har skjedd – dermed lyver vi ikke når vi gjenskaper de. Eller?

Dette kalles falske minner, og er i aller høyeste grad en realitet, og et tema jeg skal utbrodere senere.

Utfra dette studiet har det dukket opp mange interessante oppdagelser.

Alle lyver. Og vi gjør det ofte.

Jeg stjal tittelen fra min fiksjonelle helt Dr.House.

Sosialpsykologisk forskning viser at vi lyver 1-2 ganger i løpet av samtaler som varer omkring 5 minutter hver dag. Men disse løgnene dreier seg sjelden om alvorlige usannheter. Vi begynner å fortelle bevisste løgner allerede i 4 års-alderen. Vi er gode på å skjule løgner, men enda dårligere til å avsløre dem, sier Magnussen til forskning.no.

Å lyve er moralsk slått ned på, og vi lærer fra tidlig alder å holde sannhetens fane høyt. Å bli tatt i løgn vil i mange sammenhenger føre til sosial fordømmelse. Samfunnets normer gir oss klar beskjed om at løgn er moralsk forkastelig, og vi må jo si oss enig, må vi ikke?

Så hvorfor lyver vi? Hvorfor lyver vi om den stygge lua til Per, eller om kjærestens nye bukse?

PYNTER PÅ DET

Magnussen kaller det «smøremekanismer». Vi har alle hørt om såkalte hvite løgner; det er definert som en nødløgn, eller et tvetydig utsagn som ikke tar sikte på å skade. Vi lyver for behageligheten skyld. Vi lyver fordi vi er feige. En hvit løgn kan gjøre en situasjon enklere og bedre for andre og en selv.

En enkel utvei. På den ene siden anser jeg dette som en svakhet – kan man ikke stå for det man mener? Hva med å takle at en situasjon er litt ubehagelig? På den andre, som et tegn på ydmykhet. For hvem er jeg til å uttrykke mine meninger om andre, til å påpeke andres mangler eller til å muligens forårsake at en annen føler seg dårlig?

Hvis en person som i mine øyne er egoistisk og ikke særlig positiv, spør meg om hun er en god person, så sier jeg ja. Jeg gjør det. Jeg lyver. Jeg kunne vært ærlig, jeg kunne sagt nøyaktig det jeg tenkte – «jeg liker deg ikke, du er egoistisk og en kjip person». Jeg har en følelse av at vedkommende hadde følt seg rimelig nedstemt, og ikke minst hadde dette vært noe hun hadde tenkt på lenge. Jeg hadde hvertfall reagert på den måten. Min mening skal ikke ha noen innvirkning på andres selvfølelse, men ord har en effekt. Man skal dermed respektere ordene.

Så oppe i alle disse løgnene, som er moralsk forkastelige, er det ikke mer forkastelig å tenke at min mening må ut – hva jeg mener er sant?
Selv om ærlighet absolutt er noe vi bør strekke oss mot, syns jeg narsissisme er radikalt verre. Jeg minner dere om at jeg snakker om hvite løgner som jeg har definert ovenfor.

Ærlighet er bra fordi det er moralsk, men konsekvensene er ikke nødvendigvis gode. Vi er sårbare, og vi spiller på lag. Vi lyver til hverandre.

ORD SÅRER

For en stund tilbake dro jeg fortvilet til min særskilt opplyste tante og sa «tante, jeg føler meg skikkelig dårlig. Er jeg en dårlig person?» Tante begynte å le, hun er på team-Ann Cathrin og er av den oppfattelsen at jeg er 100% god (sier hun?). Det er en grunn til at jeg gikk til tante med dette. Hun lurte på hvorfor jeg i alle dager stilte dette spørsmålet. Årsaken var at en gammel venninne sa til meg at jeg hadde «dårlige indre verdier». Jeg har alltid ansett meg selv som en person med «gode verdier», i mangel på bedre ord.
Jeg hører av familie og venner at jeg er for snill mot andre, og mine handlinger kan som oftest bevise det faktum at jeg gjør mer for andre enn for meg selv. Jeg studerer et fag med mål om å hjelpe mennesker. Holder en finger på «gode verdier»!
Tante sa:

«Du sitter i et rom med 100 mennesker som alle skal si noe om deg. 99 av menneskene sier noe positivt, èn sier noe negativt. Hva tenker du på når du går ut av rommet?»

Den negative kommentaren. Dessverre. Vi er sårbare.

Å pynte på det som kommer ut av munner tar ingen skade av, og vi gjør det hele tiden. Jeg syns det er OK. For vi vet jo dette, det er ingen nyhet, vi gjør det alle mann. Men hva skal vi da tro om det mennesker sier? Neste gang min signifikante andre svarer «ja» på spørsmålet om den nye hårsveisen er fin, tar jeg det for god fisk eller begynner jeg å se etter tegn på løgn? Nei, evnen til å oppdage løgn er svært underutviklet hos mennesket – vi leter som oftest etter det som bekrefter våre teorier, eller det vi ønsker å høre. Jeg vil at han skal syns jeg er fin, jeg tror han syns jeg er fin, jeg syns selv håret er fint, han sier ja, det føles bra, jeg tror på det.  Prosessen går i den duren.

Når det kommer til løgnavsløring er det en myte at måten en snakker på, gestikulering og bevegelser kan avsløre deg. Selv profesjonelle løgnavslørere er dårlig rustet til å oppdage løgn.

TYPER LØGNER

Løgner tar ulik form. Direkte løgner kalles det da folk forteller ting som overhode ikke er sant. Overdrivelser svekker eller forsterker en historie. Subtile løgner er det du skyter inn under en annen forklaring, her kan du ikke oppdages.

Hva angår kjønn, menn og kvinner lyver like mye. Men visse tendenser har vist seg; kvinners løgner er mer sosiale, og mer påvirket av normer og krav. Generelt lyver kvinner om: kroppsvekten, hvor ofte vi trener, alderen, klesstørrelsen, vår seksuelle historie, vårt nåværende sexliv, hvor mye vi betaler for ting vi kjøper, hvor lykkelige vi er. Les et tidligere innlegg «Nøkkelen til lykke?» dersom du er en av de som sier du er lykkelig, men ikke er det.

Menn har en tendens til å framstille seg selv i et heldigere lys. De lyver oftest om seg selv, eller for å tilfredsstille partneren «du ser ikke tykk ut», «Jeg liker romantiske komedier», «jeg tenker aldri på andre kvinner», «jeg liker ikke porno». Dette er som oftest løgner.

Til sammenligning, når kvinner sier «Joda, bare gå på strippeklubb med gutta» – løgn.

Jeg skal innrømme at dersom min kjære hadde sagt rett ut «jeg tenker på andre kvinner noen ganger», eller «du ser skikkelig feit ut i den shortsen» – jeg hadde ikke blitt glad. Jeg hadde antakeligvis ikke brukt shortsen, og viten om at han tenker på andre kvinner hadde gjort noe med stemningen på soverommet. Så mitt råd er, fortsett å lyve så lenge du har gode intensjoner, og løgnene er bittesmå.

Løgnen spiller en nøkkelrolle i menneskets utvikling – det gjør mennesker menneskelige. Løgn er en av de mest sofistikerte og avanserte kognitive egenskapene mennesket har. Og enda godt er det at vi er så dårlige på å oppdage de.

Les flere psykologisaker: