13 ting mentalt sterke mennesker ikke gjør

You have power over you mind, not outside events. Realize this, and you will find strength
– Marcus Aurelius

Om du skal ha et nyttårsforsett, bør det være av denne typen: Bli mentalt sterkere.

Mental styrke blir reflektert i kontrollen du har over tanker, atferd og følelser. Du kan sjelden måle mental styrke i hva folk gjør – du ser det helst i det folk ikke gjør.

Jeg ble inspirert av Amy Morin som har skrevet en bok som heter «13 things mentally strong people dont do». Her skal jeg fortelle om punktene hennes og hva de betyr. Generelt handler mental styrke om evnen til å kontrollere dine tanker, din atferd og dine følelser, og det utspiller seg i handlinger – de tingene du unngår å gjøre.

1. De bruker ikke tid på å syntes synd på seg selv

Å syntes synd på seg selv er selv-destruktivt. Det er ikke noe mer synd på den enn noen andre. Selvmedlidenhet bare hindrer deg. Det kaster bort tid, skaper negative følelser og skader relasjonene dine. Det er viktig å lete etter, og å bekrefte det gode i verden – da vil du se hva du har og lære deg å bli takknemlig. Takknemlighet er nøkkelen.

Jeg skrev en mer sosiologisk rettet kronikk i Kvinneguiden om nettopp dette: Skjerp deg! Nå er det nok.

2. De unngår ikke forandring

Forandring har fem stadier.
Morin skriver; pre-contemplation, contemplation, preparation, action og maintenance. Å gå gjennom alle disse stadiene kan være avgjørende for utfallet. Å gjøre endringer kan være skummelt, men å unngå endring hindrer vekst og utvikling. Jo lenger du venter, desto vanskeligere blir det å gjøre en endring. «Other people will outgrow you» skriver Morin.

3. De gir ikke fra seg makten sin

Denne er viktig. Når mennesker mangler fysiske og følelsesmessige grenser, gir de bort makten sin. Du må ta ansvar og sette en strek når det er nødvendig. Om andre mennesker har kontroll over dine handlinger, er det de som definerer DIN suksess og selvverd. Altså, når du handler etter hvordan noen vil du skal handle, eller lar deg påvirke så mye at det blir opp til en annen person hvilke valg du tar – gir du bort makt og ansvar. Sett dine egne mål og jobb mot de.

4. De fokuserer ikke på ting de ikke kan kontrollere

Å forsøke å ha kontroll på alt er sannsynligvis en respons på angst. Det føles så trygt å ha alt under kontroll, men å tro at vi har makt til å dra i tråder og kontrollere alt er problematisk. Det er et tegn på at du er redd. Og det trenger du ikke være.

Fremfor å fokusere på å kontrollere angsten din, prøv å heller kontrollere omgivelsene – miljøet ditt. For det kan du faktisk. Hvor du er, med hvem og hva du gjør er opp til deg. Om du kan fjerne fokus fra det du ikke kan kontrollere, vil du oppleve mer glede, mindre stress, sunnere relasjoner og nye muligheter. Det er også et fint mantra når du ikke har det bra på grunn av en annen persons handlinger, eller når et problem som er utenfor din kontroll oppstår (ref sykdom, kjærlighetssorg, sjalusi, dødsfall, kjipe kollegaer) – ta det for det det er, med smerten og alt, men si til deg selv; «jeg slipper det jeg ikke kan kontrollere».

5. De bryr seg ikke om å tilfredstille alle

Vi dømmer ofte oss selv gjennom hva andre mennesker syntes om oss – som er det motsatte av mental styrke. Da lar vi jo andres oppfatning forme vår egen. Og vi pleaser folk til krampa tar oss. Å være en people-pleaser er ikke bra. Det er bortkastet tid; people-pleasers er lett å manipulere. Lær deg at det er ok om andre å bli sinte eller skuffet, og du kan ikke tilfredstille alle.

Å forsøke å droppe den delen av deg vil gjøre deg sterkere. Det er en øvelse. «Det er ok at ikke alle liker meg».

6. De er ikke redde for å ta kalkulert risiko

Mennesker er ofte redde for å ta en risiko, om det er finansielt, fysisk, følelsesmessig, sosialt eller jobbmessig. Dette handler litt om kunnskap, og litt om trygghet. Mangel på kunnskap om hvordan man kalkulerer risiko leder til frykt, som da fører til at vi ikke tør å ta sjanser. Også må du stole på deg selv.

For å bli flinkere til å analysere risiko, spør deg selv disse spørsmålene:
– Hva er de potensielle kostnadene?
– Hva er de potensielle fordelene?
– Hvordan vil dette hjelpe med å nå målene mine?
– Hva er alternativene?
– Hvor bra hadde det vært om beste mulig utfall skjedde?
– Hvor dårlig hadde det vært om verst mulig utfall skjedde?
– Hvor mye vil denne avgjørelsen ha å si om fem år?

7. De henger seg ikke opp i fortiden

Fortid er fortid. Det er ingen måte vi kan endre hva som alt har skjedd. Å dvele kan være selv-destruktivt, og blir bare et hinder for å nyte nåtiden. Det løser ingenting, og kan heller lede til at du blir deprimert. Ta det fra en gammel dveler. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men ikke lev tilbake i tid.

PS. Det kan være noen fordeler ved å tenke på fortiden, for eksempel å reflektere over det du har lært, å se på fakta fremfor følelser,  og å kunne se en situasjon fra et nytt perspektiv. Å lære av fortid er ikke dumt, men å ikke gi slipp hjelper deg ikke.

8. De gjør ikke de samme feilene igjen og igjen

Å reflektere tilbake kan hjelpe deg til å ikke repetere feil. Det er viktig å se tilbake for finne ut hvor det gikk galt, hva du kunne gjort bedre og hvordan du kan gjøre det annerledes neste gang. Men dette er også den eneste grunnen.

Mentalt sterke mennesker tar ansvar for sine feil, og passer på å ikke gjøre samme feilen i fremtiden. Prøver hvertfall. Jeg heier på å gjøre feil, også revurdere og prøve igjen.

9. De har ikke noe imot andre menneskers suksess

Å ikke unne andre glede er som sinne som samler seg opp inne i deg. Å fokusere på og misunne andre menneskers suksess holder deg bare igjen fra din egen. Du vil aldri bli fornøyd om du ikke unner andre suksess og glede. Se heller på andre som lykkes som inspirasjon, og gled deg over det. Vi må heie på hverandre.

10. De gir ikke opp om de har feilet

Som nevnt over i punkt 8 – å gjøre feil, å drite seg ut, er en del av spillet. Hvertfall om du har store mål du jobber deg mot. Å tenke at å feile er uakseptabelt, og at det betyr at du ikke er god nok – reflekterer ikke mental styrke.  Å komme seg på beina igjen etter man har falt gir deg mestringsfølelse og kan gjøre deg tøffere.

11. De frykter ikke alenetid

Å ha litt tid for deg selv, med dine egne tanker, kan ha veldig positiv effekt. Å ta en timeout fra alt som skjer i hverdagen og bare fokusere innover blir som en liten ferie. Om tankene som kommer når du er alene er vonde, kan du trene på å overkomme de. Følelsen av å mestre å ha det bra alene er fantastisk. Jeg brukte to år på å bli komfortabel.

Noen fordeler ved alenetid:
– Alenetid kan øke empati
– Alenetid kan øke kreativitet
– Å takle å være alene er sunt for din mentale helse
– Alenetid gir deg total hvile

12. De føler ikke at verden skylder de noe

Det er lett å bli sint på verden for dine feil, eller mangel på suksess. Men sannheten er at ingen har krav på noenting – det må bli fortjent. Livet er ikke ment å være rettferdig bare fordi vi blir født. Hvis noen mennesker opplever mer glede eller suksess enn andre, så er det bare sånn. Det betyr ikke at noen skylder deg noe selvom du ikke sitter på så gode kort.

Nøkkelen er å fokusere på det du kan kan, å ta kritikk, akseptere dine svakheter og ikke sammenligne deg med andre. Dette handler ikke om at noen er bedre enn noen andre, men om aksept og vekst.

13. De forventer ikke umiddelbare resultater

Viljen til å utvikle realistiske forventninger og en forståelse av at suksess ikke kommer over natten er nødvendig. Det er lett å overestimere sine egenskaper, og underestimere hvor lang tid endring tar – da forventer man for mye og ender opp med å bli skuffet.

Jobb mot det du vil, bruk tiden det tar, ikke ta øynene bort fra målet underveis. Du vil feile nå og da, men se på det store bildet.

PS, du trenger ikke være mentalt sterk hele tiden. Det burde stått på denne listen.

(Kilde: The Independent UK, Amy Morin)

Reklamer

5 fordeler ved å ikke ha forventninger til andre

It’s a good place when all you have is hope and not expectations
– Danny Boyle

20130520-104050

En følelse av glede handler ikke om hvor bra ting går, men hvorvidt ting går bedre eller verre enn forventet. Det kan jo få en til å lure, er optimister glade fordi de har høye forventninger eller lave?

Som vi lærte av Caterpillar i Alice in Wonderland; Ha høye forventninger hvis du vil ha forbedring, og lave forventninger om du vil ha tilfredsstillelse. Høye forventninger leder ofte til vekst og skuffelse, mens du kan være fornøyd med det du har om du har lavere forventninger.

Det gjelder å mestre gapet mellom det som er og det som kan være, det du har og det du forventer. 

Forventninger til andre

En forventning er en subjektiv forestilling om fremtiden. Før en forandring er det en forventning om forandringen. Sånn sett er forventning som sagt en viktig nøkkel til personlig utvikling. Men forventninger til andre er ikke det samme. Det som er helt sikkert er at vi enklere aksepterer menneskers vanskelige atferd når vi forventer mindre fra de.

Skuffelse, irritasjon, sinne og tristhet har gjerne opphav i forventninger. Ofte fordi andre ikke responderte slik vi trodde eller ville at de skulle. At sjefen skulle komplimentere innsatsen den siste måneden, eller at kjæresten skulle verdsette hvor flink du var til å vaske badet. Fremfor å se innover og fokusere på oss selv, ser vi frem og på andre. Og det kan få oss i følelsesmessig trøbbel.

Her er fem fordeler ved å ikke ha forventninger til andre

  1. Du tar fullt ansvar for egne valg. Det handler om å gjøre ting fordi man selv vil, eller selv har en årsak – ikke fordi andre «får deg til å gjøre det» eller forventer at du skal. Du gjør det du syns er viktig å gjøre. Du styrer livet ditt og tar dermed også ansvar for vaglene.
  2. Du klarer å separere det du vil fra det du burde. Flokkmentaliteten og auto-piloten er gjerne knyttet til «bør». Disse kommer fra hodene våre, stemmen til våre foreldre. «Du burde» er per definisjon basert på forventninger fra andre. Når vi ikke får det til, skammer vi oss. Når vi følger «reglene» og gjør disse tingene, føler vi ofte at det skal lønne seg, at vi kan forvente å få noe igjen. «Fordi jeg gjør dette som jeg egentlig ikke vil, forventer jeg at andre skal verdsette det, gi meg en belønning, klappe meg på hodet». Når den forventede belønningen ikke kommer blir vi skuffet. Veien ut er å fokusere på det du ønsker, det du vil gjøre. Føl på verdiene dine, integriteten. Fjern forventningene og du faller tilbake på «jeg vil».
  3. Du unngår å føle deg skuffet, sint og så videre.
  4. Du unngår å bli en martyr. All denne skuffelsen og irritasjonen kan over tid lede til at du blir en martyr – en dødelig kombinasjon av dominerende «jeg burde» og ikke oppfylte forventninger. Til slutt vil martyrer kollapse av utmattethet, eller få nok av urettferdigheten og bli sint, deprimert, og overreagere. En martyr mentalitet leder gjerne til passiv aggresjon. Mennesker hater generelt martyrer, de er vanskelig å være rundt.
  5. Du lever litt mer i nuet. Avgjørelsene og valgene i livet skjer jo i nuet. Forventninger dytter deg fremover og fanger deg i fremtiden. Du tenker alltid på hva du burde gjøre, hvordan andre vi reagere, hvordan du skal respondere, og hvordan du kan få dem til å reagere slik du vil. Prøv å gjøre det enkelt – hva vil jeg ha akkurat nå? Ferdig. Gjør. Se hva som skjer.

Om du har en tendens til å tenke på denne måten, begynn sakte og gå sakte. Det handler om å rekonstruere hjernen, og det krever konsentrasjon. Vær proaktiv – lytt til deg selv. Uansett hva slags avgjørelse du tar og handlinger du gjør, ei det, det er DINE valg. Kutt ut auto-piloten. Legg det du burde til side, legg fremtiden til side. Bli i øyeblikket, se på valget du tar nå som ditt valg, og se det som det beste valget nå. Hva som skjer etterpå, hvordan det ender, hvordan andre vil reagere, betyr ingen ting akkurat nå.

Ingen forventninger. Test det.

Selvbedrag og sårbarhet

Du smiler hele tiden. Jeg tror folk som smiler så mye må være veldig triste.
– Gammel flamme

vulnerable-woman

Her kommer et jævlig sårbart innlegg. Jeg har snakket om dette i mange år til vennene mine, bare ikke til meg selv. Dette er til deg og meg.

Du hører igjen og igjen at du må reise deg etter et fall. Eller hvordan du kan bruke motstand som styrke, hvis det ikke dreper deg så gjør det deg sterkere.. og så videre. Enkelt ikke sant? Livet spiller deg så mange puss at du blir jo bare sterkere og sterkere, og svakere…

Jeg er en av mange som motstand ikke tok knekken på. I tillegg er jeg en av de som ironisk nok tidvis proponerer nettopp hvor avgjørende «styrke» kan være. Jeg setter styrke i anførselstegn for en grunn. Jeg er lei av dette romantiske synet på motstand, som om motstand fremskynder suksess. Det er mange veier inn her, og det er lett å proklamere styrkens kraft, hvertfall på dager hvor du er stolt over dit du har kommet og har lyst til å inspirere andre. Så har du de andre dagene, når du ikke er så stolt, hvor du blir forbanna på deg selv for at du noen gang har sagt «du må bare reise deg igjen». Så enkelt er det ikke.

Resiliens er psykologisk motstandskraft. At man beholder psykisk styrke og helse til tross for stress og påkjenninger. Å være resilient er å være robust. Vi tror noen er resiliente, mens andre ikke er det. Vi kjenner alle de som ikke takler motstanden og blir dratt ned med den, og de som kjemper mot og holder seg oppe. Det koster å kjempe mot.

1db988bfc2e76066f27e54bb9be14f6b

Jeg har blitt fortalt mer enn hundre ganger; «du er så tøff», spesielt før, mindre nå. Og godt er det. Både at jeg ble fortalt det da, og at folk har sluttet med det nå. For jeg er ikke tøff, jeg er egentlig ganske feig. Men om folk ikke hadde oppmuntret styrke da, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært nå.

Dette med å være tøff og sterk ble viktig for meg. Og forventet. «Ann Cathrin tåler det». Jeg er oppvokst i et litt over gjennomsnittet ustabilt hjem, men kom meg gjennom det og blir fortsatt kalt «løvetannbarn» av foreldrene til vennene mine, enda jeg ikke er et barn lenger. Når man har vært gjennom mye vondt, og er såkalt resilient, får man tykk hud. For man har to valg, å reise seg eller å bli liggende. Det var hvertfall det de sa. Når man reiser seg, er man tøff og sterk og motstandsdyktig. Det blir et mantra. Uten plass for sårbarhet. Men mye plass for selvbedrag. Og de to henger sammen – den ene utelukker det andre. Så, hva skal man velge?

Selvbedrag

En ny person i livet mitt som ikke kjenner meg så godt hadde baller til å si; «Jeg kjøper det ikke. Den gleden der. Jeg tror du driver med høy grad av selvbedrag.» Med en gang han sa det ble jeg glad. Jeg tenkte – forfriskende med en person som ser gjennom meg, eller i det minste tør å si det han tenker! Samtidig ble jeg sint, og begynte å tenke. Jeg er jo glad. La meg få smile liksom. Jeg har jobbet jævlig hardt for dette «selvbedraget», denne tykke huden, styrken til å tro at jeg kan klare alt. Er det ikke bra å være tøff lenger?

Er det selvbedrag om man velger å holde skuffen med minnene lukket og må si til seg selv hver morgen; «det kommer til å gå bra» etterfulgt av et smil?

Jeg vet ikke. Jeg husker hvert eneste sekund av alt jeg har vært gjennom, om jeg vil kan jeg minne meg på det hver dag, eller jeg kan la den skuffen være lukket. Det er et rasjonelt og strategisk valg, og i mine øyne en styrke. Selvbedrag er et forsøk på skjule ubehagelige sannheter for seg selv. Å lyve til seg selv med vilje. Psykoanalytisk behandling er rettet mot å avsløre selvbedrag. Jeg tror ikke på psykoanalyse.

Selvbedrag er også et paradoks – på den ene siden undertrykker man traumer man har vært gjennom og gjør sårbarhet nesten umulig, på den andre siden kan det være eneste måte å leve med det på.

Som Jung sa, I am not what happened to me, I am what I choose to become. Carl Gustav Jung var resilient. Jeg syns ikke vi skal undervurdere denne typen styrke. Styrken til å stå opp, dusje, kle på seg og møte opp – uansett hvor vondt du har det. Evnen til å ta tak, ta ansvar og bestemme over ditt eget liv. For noen er det nødvendig å sette på en maske, et lag til med hud eller lyve litt for seg selv.

Jeg snakket med en venninne om dette. En jeg er veldig glad i, og som jeg vet har dette harde ytre og myke indre. Jeg spurte om hennes forhold til å være «sterk», og hvordan det fungerer å opprettholde denne styrken.

«Det varer til det ikke går mer. Jeg får jo breakdowns, og de er jævlig store når de kommer. Det er som en styrkeboks som fylles opp – og den blir fort full».

Slik føles det for meg også. Så det er klart denne metoden har sine baksider. De som kjenner meg godt vet når de ikke skal presse meg. De kan se på meg at styrkeboksen er full, og at den minste ting kan knekke meg. Jeg får rett og slett en sårbarhets-eksplosjon. Disse sammenbruddene kommer omkring to ganger i året. For 8 år siden var det en gang i uken. Så rent statistisk bør de avta.

Denne styrken, dette selvbedraget holder oss gående. Og ikke faen om vi skal være sårbare – for da brister det. Styrken undertrykker kapasiteten til å være sårbar, samtidig som det er nettopp det vi er. Mye skjørere enn vi selv tror. Vi hadde ikke trengt denne tykke huden om det ikke var noe vi var redd for. Det er kanskje her selvbedraget kommer inn. Evnen til å være sårbar er det som skiller de som vokser seg sterkere av motstand, og de som bare kommer seg gjennom.

Sårbarhet

vulnerability

En av mine favorittforskere, Brene Brown, har skrevet en bok som heter Rising Strong, hvor hun snakker om sårbarhet og hva resiliente mennesker har til felles. Hun snakker ikke bare om å komme seg gjennom noe vanskelig, men å komme seg sterkere ut av det.

«If we are brave enough, often enough, we will fall; this is the physics of vulnerability.»

Hun forkynner viktigheten av sårbarhet. Jeg hater sårbarhet. Allikevel fant jeg meg på mitt nest mest sårbare for noen år tilbake. Jeg var med i programmet Sporløs på TV2 for å finne faren min. Det satt mildt sagt langt inne å skulle gjøre dette på offentlig TV, fortelle denne historien som er så kjær og  godt gjemt i denne hemmelige skuffen jeg ikke fant nøkkelen til. Jeg bestemte meg for å holde hodet kaldt og forventningene lave. Og det klarte jeg. Jeg diskuterte min egen fortid med god objektiv distanse. Men plutselig knakk jeg sammen – jeg gråt på TV! Det var det verste som kunne skjedd meg. Men det skjedde, og TV2 elsket det. De la til og med på pianomusikk.

Jeg lot meg være sårbar. I det minste for noen minutter. Da fikk jeg høre at jeg var modig. Modig som viste følelsene mine, modig som turte å snakke høyt om noe som var stigmatisert. Jeg var forvirret. Jeg var ikke tøff når jeg gråt og var ærlig, jeg var modig.

Mot. Courage. Ordet kommer fra latinsk og den opprinnelige betydningen er;
to tell the story of who you are with your whole heart.

Det de vellykket resiliente menneskene Brene Brown studerte hadde til felles, var mot nok til å være imperfekte, medfølelse; først og fremst var de snille med seg selv, så andre. De hadde tilknytning som et resultat av autentisitet. De lot den de burde være gå til fordel for den de var, noe som er nødvendig for tilknytning.

Disse menneskene har skjønt at de er verdt tilknytning.

Det andre var sårbarhet. De trodde at det som gjorde de sårbare, var det som gjorde de vakre. De snakket om sårbarhet som noe nødvendig – viljen til å tørre å si «jeg elsker deg» først. Viljen til å tørre og gjøre noe selvom det ikke var noen garanti, å investere i et forhold uten å vite om det kom til å fungere. De lot seg bli sett. De var bra nok, verdt nok.

Her kommer skam inn. Vi har alle skam. Jeg er ikke bra nok, jeg er ikke smart nok, tynn nok, forfremmet nok. Om vi føler disse tingene er det klart vi ikke ønsker å bli sett, at vi ikke lar oss være sårbare. Vi føler oss ikke verdige.

Prisen å betale for å la oss selv være verdige er sårbarhet. Forferdelig, smertefull sårbarhet. Det er drit skummelt. Det betyr at vi må stå ansikt til ansikt med det vi er redde for.

Vi har et sårbarhetsproblem. Sårbarhet er begynnelsen på kjærlighet, glede, tilknytning og det å høre til. Vi nummer sårbarhet. Folk føler seg sårbare når de må be om hjelp, ta initiativ til sex, vente på den avgjørende telefonen fra legen, fortelle noen at de elsker de. Jo reddere vi er, jo mer sårbare er vi, desto mer behov har vi for å numme sårbarheten – nettopp fordi den er så smertefull.

Vi er avhengige, overvektige og sykemeldte som faen. «Jeg vil ikke føle det jeg føler nå så jeg spiser denne kaken», «Jeg orker ikke tenke på dette så jeg drikke meg full».

Du kan ikke selektivt numme følelser. Når du nummer sårbarhet, nummer du glede, kjærlighet, håp.. Så føler du deg miserabel og leter etter mening, og da kommer den sårbarheten igjen, så tar du en ny øl eller finner en ny sosial aktivitet å kaste bort tanker på. Dette resulterer i at vi skyver mening inn andre steder – vi gjør alt usikkert til sikkert. Plutselig er ikke gud en mytisk skikkelse, han finnes.
Vi skylder på andre. Skyld er en måte å gi utslipp for smerte. Vi perfeksjonerer – vi flytter fett fra rumpa og inn i kinnbena og legger ut perfekte bilder på instagram. Vi perfeksjonerer barna våre, kler de opp og tvinger de inn på tennislaget.

Vulnerable

Brene Brown får ikke sagt det nok; Du må la deg selv bli sett, akkurat sånn som du er. Du må elske med hele hjertet selvom det ikke finnes garantier. Du må tro på at du er bra nok – om du gjør det vil du være snillere mot deg selv og snillere mot andre.

Men det er altså ikke så enkelt. Jeg tror det er noe av det vanskeligste et sterkt menneske kan gjøre. Men jeg tror folk som meg har godt av å være litt mer sårbare. Jeg tror du har fler enn to valg når du ligger nede – du kan bli liggende, du kan reise deg og være tøff, sterk og motstandsdyktig, eller du kan reise deg og være modig.

Jeg har vært tøff, sterk, selvstendig, motstandsdyktig. Jeg nailer overlevelsespakken! Jeg er god på å beskytte meg selv, jeg er god på å takle motgang, jeg holder hodet kaldt når jeg må. Jeg er ikke modig. Jeg forteller ikke historien om hvem jeg er med hele hjertet. Jeg forteller den fra akkurat passe avstand.

Så på en måte hadde han litt rett, han som sa jeg drev med høy grad av selvbedrag. Men bare litt. Jeg lyver ikke aktivt til meg selv, men jeg kamuflerer sårbarhet med styrke. Og ja, noen dager setter jeg på meg et smil og mediterer til jeg føler takknemlighet. Etter alt som har skjedd har jeg blitt sterkere og sterkere, og dermed svakere. Når man har gått rundt og jobbet opp en «styrke» hele livet kommer denne upenetrerbare huden, som setter kjepper i hjulet for den vakre sårbarheten. Men den er der. Og jeg vet det er fler der ute som har samme begrensning. For det er det det er, noe som begrenser deg.

Steg en er å slutte og være «sterk» hele tiden, og prøve å være litt mer modig, så følger sårbarhet etterhvert. Vi må lære at det som gjør oss sårbare ikke er svakheter. Hvordan være mer modig? For meg starter det med å innse at det er greit å ikke beskytte seg, å stole på at man ikke trenger en mur rundt seg. At det er lov å gråte. At man skal ha forventninger til mennesker. Man kan venne seg til tanken om at sårbarhet er modig. Og at det kommer til å gjøre vondt igjen når man tar bort beskyttelsen. Den smerten tåler vi.

Tenk på de som tror at det som gjør de sårbare er det samme som gjør de vakre. Tenk på alle du har elsket, hva elsket du? Jeg er helt sikker på hva jeg elsket ved de, og elsker enda – det som gjorde de sårbare. Uten tvil.

Er du trendy eller svak?

No matter how old and glorious the models, sad indeed is the woman who sees fashion as a means of self-expression rather than an agent of social control
– Julie Burchill

No One is perfect, that why pencils have erasers.

Vi lever i et fråtse-samfunn omringet av overflod: fristelser, fett og fyll. Det er lett å omfavne dette, og gli inn i et liv som fører til at du dør 7 år tidligere enn om du levde sunnere. Enten blir folk feitere og feitere, eller tynnere og tynnere. Begge deler like usunt, og av samme årsak; overfloden.

Feite og usunne og svake pga mangel på selvkontroll. Samfunnet rundt oss, fristelsene, gjør det vanskelig å opprettholde denne kontrollen, viljestyrken eller bare viljen om du vil. Det er lett å spise potetgull fremfor avokadosalat, enda enklere å drikke gin når man føler seg nede enn å komme seg på trening.

Tynne og usunne og trendy blir vi av samme årsak – og konsekvensene er de samme; forskjellen er bare utseende og hva andre forbinder med det.

I et tidligere, og mye omdiskutert innlegg (Flink pike, fin kropp?) skrev jeg:

«Kropp er et statussymbol (…) En slank kropp er en måte å vise frem at vi mestrer overfloden av mat, og behersker tidens største dyd:Selvkontroll.
Folk bruker mer og mer penger på helsekost og slankepreparater, og stadig flere er villige til å bruke kosmetisk kirurgi for å få en slankere kropp eller bli penere. Matvalgene styres mer og mer av angst og frykt. Du kan jo tross alt både spise deg 10 år yngre OG unngå Alzheimers ved å kutte ut de riktige tingene og erstatte det med kokosolje. Kjenner meg igjen her. Jeg var ikke på Elixia hver dag for å holde meg sunn, og jeg syns hvetegress smoothie toppet med kokos smaker dritt.»

Å være tynn/»sunn» viser nettopp dette; vi mestrer overfloden. Vi utviser selvkontroll. Selvkontroll er trendy.

Trendy pining

Selvkontroll er nært forbundet med selvpining, å være oppofrende, pietisme. Selvkontroll og pietisme har tradisjoner i protestantisk etikk,  og er verdier som står sterkt i vår kultur fra før av. Dette leder igjen til kategorisering; er du en del av gruppen, hvilken boks kan vi putte deg i?

Å pine seg selv, å holde ut, å leve uten karbohydrater og sukker i 30 dager samtidig som man bruker hashtagen #30daychallenge viser omverdenen at «jeg er en av de som er flink, sunn og mestrer overfloden». Det er en konkurranse i selvpining. Jo lenger du holder ut, desto bedre menneske er du. I det minste mer trendy.

Drite i selvkontroll, eller være god på å leve?

KK.no skrev en helt OK artikkel om dette som jeg lot meg inspirere – men ikke overbevise, av. De nevner den kjente Marshmallow-studien til Walter Mischel på 60-tallet, som prøver å vise at evnen til å motstå fristelser er avgjørende for om du vil lykkes i livet. Kort oppsummert testet han barns viljestyrke ved å gi de en marshmallow hver og forlate rommet. Han informerte om at de kunne spise den når de ville, men at de som ikke spiste den, fikk en ekstra når han kom tilbake. Konklusjonen ble at barna som holdt ut lengst i testen, gjorde det bedre på skolen og var bedre til å takle motgang senere i livet – rett og slett mer suksessfulle mennesker, enn de som ikke klarte å vente med å spise den.

Selvkontroll blir selvsagt oppmuntret her. Vel, jeg hadde spist den første marshmallowen idet Walter gikk ut døren, kanskje til og med før, og allerede som 6-åring håpet at jeg kunne sjarmere han til å gi meg en til. Og jeg har klart meg ganske bra.

Hvor gode skal vi egentlig være på å leve?

Jeg tror på at man gjennom valgene man tar skaper sitt eget liv.

Jeg tror på at man gjennom valgene man tar skaper sitt eget liv, og at vi gjennom en form for selvkontroll har mye mer makt enn vi føler. Jeg tror bare ikke på at vi skal være gode på det hele tiden.

Om du finner fristelsene rundt deg uimotståelige, og svømmer i skam til det går på helsa løs, så er jeg helt enig i at du burde ta tak i det. Antakeligvis ligger det noe annet til grunn enn bare samfunnets overflod. Finn ut hva kryptonitten din er, og gjør noen livsstilsendringer. Å ha en sterk vilje kan du komme langt med, om du vil «komme langt» – og jeg unner alle et flott liv.

Ergo; jeg tror på å ta vare på seg selv, tommel opp for trening og grønnsaker. Men jeg holder også tomlene opp for en livsstil hvor du i tillegg til joggeturen koser deg med rødvin og sukker, uten å føle deg mindre enn #30daychallenge gjengen. Ikke vær så jævla trendy!

Selvkontroll kommer til å bestå som et statussymbol uansett hva jeg skriver – men du som leser, hadde det ikke vært deilig å gi faen i status? Og ikke føre denne trenden videre? I kjølevannet av å drive med trendy selvkontroll dømmer vi de som ikke er så trendy, og putter de i svake-boksen. Stopp opp og tenk på hvor sinnsykt dette egentlig er.

Selv er jeg ganske svak, og fornøyd med det. De 7 årene kan du få billig av meg.

(PS, alt med måte)

People who follow all the rules and chase every trend tend to get forgotten – they look great, but they’re not as memorable
– Dita Von Teese

Flink pike, fin kropp? Jeg tar et oppgjør!

«You can’t always be nice. That’s how people take advantage of you. Sometimes you have to set boundaries.»
– Ritu Gahtourey

Jeg har noe å si om kroppen vår. Og Flink Pike syndromet. I en og samme tekst. Og det har sammenheng med grensesetting.

Jeg er en ung kvinne med langt hår, skinny jeans og 8 års utdannelse fra Universitetet i Oslo, egen blogg om faget jeg studerer, egen bok på vei, og fulltidsjobb ved siden av. Jeg er et aktivt medlem på Elixia, har øyevippeextensions og kjøper hvetegress smoothies på Smoothie Xchange (du vet, der hvor Tone Damli kjøper sin). Jeg smiler hele tiden – du kan tross alt lure hjernen til å tro du er lykkelig om du smiler (ironisk nok har jeg skrevet om dette i et seriøst innlegg om «lykke» tidligere).  Jeg er et produkt av samfunnet jeg lever i. Og jeg er dritt lei.

Hvordan havnet jeg her? Jeg trodde jeg var en av de som ved å tviholde på min fascinasjon av Dylan og ved å tatovere Jimi Hendrix låter på kroppen klarte å snike meg unna det stereotypiske resultatet av kapitalistsamfunnets press. Men den gang ei.

Jeg gjetter at om du tenker deg om, har du sikkert en del til felles med meg. Du er helt lik vennene dine på utsiden, egne meninger minker i takt med lengden på håret, og du gjør «det du burde gjøre» fordi.. vel, det er det man burde gjøre?

FLINK PIKE og flink gutt

Er det flinke vi er? Er det derfor vi finner oss selv sittende i sofaen på søndager, selvfølgelig etter en time yoga, og skriver blogg mens vi lar ansiktsmasken trekke inn i huden som er sliten etter en helg med for lite søvn, gjestfrihet og oversosialisering?

Flink pike syndromet kalles det. Syndrom. Psykiatrisk sykepleier Bjørg Krogstad forklarer syndromet slik:

«Felles for flinke piker er at de ubevisst eller bevisst stiller urealistiske krav til seg selv. Hun sliter ut seg selv, og bruker mye tid og energi på det. Mønsteret kan styre hele livet for den enkelte. Hun er ofte redd for ikke å være flink nok. Derfor må hun jobbe intens for hele tiden å være på høyden. Flink pike er sjelden i ro, hun er opptatt med å legge til rette for andre, og hun er ofte lite til stede når hun er sammen med andre. Det er slitsomt å være i dette mønsteret, over tid kan det gi belastning som utmattelse, kroppssmerter, angst, tiltaksløshet, energiløshet, tristhet, nedstemthet, dårlig selvtillit osv.”

Ok. Jeg kan kjenne meg igjen. Kanskje jeg stiller urealistiske krav til meg selv. Vel, tiden er inne for et oppgjør!

KROPP som symbol

De fleste vil ha en sunn kropp – noe som er positivt. De fleste vil også ha en tynn kropp, sånn som Kate Moss. Eller en trent kropp, som Brad Pitt.

Kropp er et statussymbol. Dette er ingen hemmelighet. En slank kropp er en måte å vise frem at vi mestrer overfloden av mat, og behersker tidens største dyd: Selvkontroll.
Folk bruker mer og mer penger på helsekost og slankepreparater, og stadig flere er villige til å bruke kosmetisk kirurgi for å få en slankere kropp eller bli penere.

Matvalgene styres mer og mer av angst og frykt. Du kan jo tross alt både spise deg 10 år yngre OG unngå Alzheimers ved å kutte ut de riktige tingene og erstatte det med kokosolje.

Kjenner meg igjen her og. Jeg var ikke på Elixia hver dag for å holde meg sunn, og jeg syns hvetegress smoothie toppet med kokos smaker dritt.

SETT GRENSER for hvor mye selvkontroll du skal ha!

Så, hva nå? Har offisielt etablert at jeg både er Flink pike, et produkt og har vært uhordelig forfengelig. Jeg kan slutte å trene, begynne å forsove meg, bytte ut smoothien med pizza og slutte å være hyggelig mot alle. Men hadde det vært bedre? Skal jeg slutte å være flink? Hvor langt kommer jeg da?

Nei.

Det gjelder å få ting i perspektiv. Det gjelder å sette grenser. Balanse er et fint ord.

Det er ikke noe i veien med å være flink! Å få anerkjennelse, å bli sett og det å føle seg godtatt er helt naturlige menneskelige behov. Spørsmålet er hva man tror man må gjøre for å få dette.

Jeg lever for å være god mot andre, med det innebærer gjestfrihet, vennlighet og å gjøre ting for andre uten å forvente noe tilbake. Jeg smiler mye – det har jeg alltid gjort. Jeg liker å få anerkjennelse for jobben jeg gjør. Dette er det ikke noe i veien med.

Men, jeg har også urealistiske krav og skuffer meg selv ved å ikke prestere «godt nok». Jeg får dårlig samvittighet når jeg sier «nei» til noen, når jeg ikke får trent, eller ikke besøkt familien hyppig nok, og det føles ikke godt når klærne er for små. Det er DISSE tingene som må endres.

Jeg må ikke være superkvinnen for å være «bra nok». Jeg skal begynne å si nei, jeg skal sette grenser og jeg skal prestere på et langt mer nøkternt nivå.

GI LITT FAEN

Med fare for å generalisere; Menn er generelt flinkere til å gi faen

Med fare for å generalisere; Menn er generelt flinkere til å gi faen

Kvinne (og noen menn)! Du MÅ ikke jobbe konstant, se bra ut hele tiden, passe inn i str 36 og alltid ha noe produktivt å gjøre for å være bra nok.
Prøv å gi litt faen. Det er lettere sagt enn gjort for en «flink pike».

Sist gang jeg bestemte meg for stolt å «gi faen» gikk jeg i olabukse på jobb fremfor dressbukse… Veldig pinglete forsøk.

Så nå tar jeg et oppgjør med meg selv, og om du kjenner deg igjen i noe av dette – bli med å snu trenden! Hva er det verste som kan skje? Er du redd for hva de tenker om deg? Blås i det. Gjør noe med holdningen din, vær litt ego og stress ned :)

Hvordan gi mer faen?

  • Slå av telefonen og ikke vær konstant tilgjengelig – kan ikke alle nå deg til enhver tid? Så synd. Gi faen.
  • Gå i akkurat det du føler for – ser du ut som en dass? Javel, gi faen.
  • Har du ikke lyst til å dra på festen du sa ja til. Ikke dra da vel! Gi faen.
  • Lyst på den sjokoladebollen? Spis den da! Gi faen.
  • Orker du egentlig ikke trene i dag? Bli liggende på sofaen – gi faen.
  • Har du lyst til å gå bort til den personen du liker så godt og kline? Bare gjør det! Gi faen.
  • Lyst til å gå med den åletrange kjolen, men du føler deg «litt for stor» for den? Hva så? Gi faen.
  • Legg ut et usminket bilde av deg selv på instagram! Dritskummelt? Kan folk se hvordan du egentlig ser ut? Gi faen.
  • Jobb en dag med narkomane i Oslo og se om de bryr seg om alt som tærer på deg: Sjekk ut Hjelp oss å hjelpe på Facebook – det er en veldig fin opplevelse og det kan gi deg en oppvekker.

Disse tingene er små og totalt ubetydelige ting i det store og det hele. Men det kan ha noe å si for den enkelte i hverdagen – hvertfall for en «flink pike». Mitt råd er at du kan fortsette å være flink og snill så mye du vil. Det vil antakeligvis slå potitivt tilbake på deg. Men dropp det som gir deg dårlig samvittighet. Ikke gå på akkord med deg selv, og minst like viktig: Du trenger ikke tilfredstille alle! Slutt å se på kroppen som et symbol – selvom den har blitt det. Du kan endre dette for deg selv slik at DU får det bedre.

Se hva som skjer når du begynner å gi faen i de riktige tingene.

Har du noen tips for hvordan man kan gi mer faen på en produktiv måte? :)

Flink pike som gir faen, det er greit det.

Ulovlige fristelser

Vil du ha noe du ikke kan få? Vel, du er ikke den eneste..

«There is a charm about the forbidden that makes it unspeakably desirable»
– Mark Twain

Vi mennesker har en del til felles, en av disse tingene er at det vi ikke kan få – det vil vi ha, intenst! Det tiltrekker oss ytterligere når det er «ulovlig». Hvorfor i alle dager er det sånn?

La oss være ærlige, når du er på slankern og bare skal spise sjokolade på lørdag, hva skjer søndag til fredag? Gjett om du tenker på den sjokoladen! Noen ganger blir den sjokoladen så attraktiv at du til og med jukser og MÅ spise bare litt. Eller når du ikke KAN ta en røyk, fordi du har sluttet. Når du ikke kan, kommer du antakeligvis til å gjøre det fordet. 

Jeg dømmer deg ikke. Det er en årsak til dette, og du er på ingen måte den eneste. Adam og Eva spiste eplet, gjorde de ikke?

sjokolade

DEN FORBUDTE PERSON

Forbudt frukt kan være så mangt, men vi ser det ofte i sammenheng med usunn mat, alkohol, narkotika, onanering, sex.. Når vi kaller det «forbudt» blir det umiddelbart mer attraktivt. Hva med når mennesker er forbudt?

Dersom du møter en person som du umiddelbart blir interessert i, og dere møtes et par ganger, før vedkommende plutselig slutter å gi av seg selv – eller fatte interesse for deg, blir du ikke mer interessert? Når du er betatt av en du ikke kan få blir antakeligvis interessen langt mer intens, og du vet til slutt ikke hva du skal gjøre uten vedkommende. Noe som er litt rart i seg selv i og med at dere nesten ikke kjenner hverandre.

Noen ganger møter du også din fremtidige elsker som du faktisk kan ende opp å være sammen med, men ofte i disse situasjonene er årsaken til at du blir ekstra gira fordi du ikke kan få vedkommende.

FRISTELSER

Mennesker er fra naturens side svake for fristelser. Bevisene har du rundt deg! Selv har jeg det på stuebordet foran meg i form av sjokolade og nikotin, og inne i meg i form av begjær.

Et enkelt eksempel er utroskap. Det ligger i naturen vår å se etter «bedre alternativer», dette er en trussel mot monogame forhold. Måten vi løser det på i forhold er at vi ikke forholder oss til de andre alternativene – vi har ikke lov til å ha lyst på andre mennesker, vi har ikke lov til å ha sex med andre, så enkelt er det.. Eller?

THE FORBIDDEN FRUIT HYPOTHESIS

Nyere forskning viser at hvis omstendighetene eller situasjonen implisitt begrenser en persons oppmerksomhet ovenfor et mer attraktivt alternativ, blir det alternativet plutselig «forbuden frukt». Og dermed mye mer attraktivt. Selv når begrensningen er ubevisst skjer dette.

Forskerne kaller det «the forbidden fruit hypothesis», basert på funnene som viser at dersom noe er ulovlig/ ikke oppnåelig blir det mer ønskelig. Det er noe i menneskets natur som gjør at vi vil ha det vi ikke kan få.

Hypotesen stemmer overens med en annen psykologisk teori kalt «the ironic process model», som foreslår at å undertrykke tanker om visse ting leder til at disse tingene blir enda mer ønskelig. Jo mer vi forsøker å ikke tenke på noe, desto mer tenker vi på det!

i-generally-avoid-temptation-unless-i-cant-resist-it1

FRISTELSENS PARADOKS

Fristelse, om det er sjokolade, alkohol eller mennesker, er et paradoks. Jo mer tilgjengelige fristelsene er, jo lettere er det å falle for de? Det er det vi tror. Men basert på «forbidden fruit»-teorien, stemmer ikke dette nødvendigvis. Det viser seg at jo mer ulovlig – desto mer fristende, og vi vet alle at vi er svake for fristelser. Så hva med å ha fristelsene i umiddelbar nærhet i steden?

Vi mennesker setter pris på ting som er sjeldne, verdifulle – og bryr oss mindre om det som er vanlig, kjedelig og lett tilgjengelig. Noen studier viser at når folk har de fristende alternativene tilgjengelige som fritt valg i tillegg til de mindre fristende og kjedelige alternativene – klarte deltakerne å motstå fristelsen.

Vi beskytter oss selv mot disse fristelsene så lenge vi kan – så lenge fristelsene ikke blir oppfattet som forbudt. Vi er mer resistente enn vi tror når vi har fristelsene tilgjengelige. Vi devaluerer det som er mest tilgjengelig.

Altså bør kanskje alkoholikere ha sprit i skapet likevel.

Prøv å ha dine forbudte frukter i nærheten, se om du fortsatt vil ha det like mye. Om du vil det, er det for mye verdt til å frastå :)

Jeg har en spilleliste til ethvert humør. Her er listen «Lust» med det jeg kaller sexy musikk:

En rekke studier beviser dette, studiene er for komplekse til å gjengi på denne begrensede plassen. Dersom du vil lese mer om det ´, se boken nevnt under.

Kilde: DeWall, CN, Maner, JK, Deckman, T, & Rouby, DA. (2011). Forbidden fruit: Inattention to attractive alternatives provokes implicit relationship reactance. Journal of Personality and Social Psychology, 100(4), 621-629.

 

Bli viljesterk!

Hvorfor er det så vanskelig å gjøre det man vet er best?

«Livsnytere» blir de kalt, de som er impulsive – unner seg selv goder som sjokolade når de vil ha, vin hver dag, de som nyter og nyter og nyter. Ofte kan denne livsstilen assosieres med dårligere helse enn de som «nyter mindre» – i tillegg er det bevist at de er mindre lykkelig.

Med viljestyrke kan du oppnå mye. Å frastå fra fristelser er ikke det samme som å ikke nyte, eller ikke være lykkelige. Det er snakk om å sette seg mål, både små og store, som krever målrettet atferd, som igjen krever styrken til å gjennomføre. Jeg vil være en som gjennomførere målene jeg setter meg, og nyter fruktene av å ha fullført det – vil ikke du?

Det er opp til deg

THE POWER OF CHOICE

De viljesterke er lykkeligst!

Enten det er vektrelatert, helserelatert, fremgangs-relatert, karrièrerelatert – eller om du bare er skuffet over deg selv for å være viljesvak, og dermed gjøre ting du egentlig ikke ønsker eller kan stå inne for. Som å bli liggende på sofaen og spise potetgull selvom du hadde planlagt å trene, eller å fortsette og røyke selvom du ikke ønsker, eller å utsette slitsomme eller vanskelige oppgaver..

Viljestyrke handler om evne til å ta seg selv i nakken og faktisk gjennomføre mål man har satt seg, selvom man møter motstand.

Vi kjenner alle noen som er viljesterke! Og de er sykt irriterende. Og verdt å lære av. De får til alt de setter seg som mål, de trener aktivt, har god helse, gjør det bra i jobbsammenheng, er fornøyde med seg selv.. ja, listen ender ikke.

Det er utrolig hva viljestyrke kan gjøre – hvor sterk psyken kan være, og hva det kan bety, og hvor langt man kan nå.

Spør deg selv nå: Hva vil du? Hvem vil du være? 
Vil du tjene mer penger? Vil du gå ned 5 kg? Vil du legge om kostholdet? Vil du se mer av familien din? Vil du ha A på eksamen? Hva er drømmejobben? Vil du ha drømmejobben? Vil du bli sunn? Vil du ha mer energi? Vil du sove mer?

Sett deg et hovedmål, deretter delmål for å nå hovedmålet, og get to work! Det er ditt valg:)

Lag post-it lapper med målene dine på og hvordan du skal komme deg dit

Lag post-it lapper med målene dine på og hvordan du skal komme deg dit

HVORFOR GIDDE?

Alle disse tingene er egentlig ikke viktige i det store og det hele, eller? Disse tingene, gjennomføringen av mål man setter seg, å leve en sunt liv, har ikke bare med fysisk helse å gjøre. Det har å gjøre med hvor glad man er, hvor fornøyd man er med det man har gjort og med seg selv – dermed kan det påvirke selvfølelsen og det kan motivere. Alt i alt – det er ganske viktig, for både psykisk og fysisk helse.

Viljestyrke er avgjørende for å lykkes i livet. Det hjelper ikke å være smart, flink til noe eller være ambisiøs hvis du ikke bruker og utvikler evnene dine. Det krever viljestyrke og selvkontroll å nå et mål – det krever at du må forsake mange morsomme og behagelige ting på veien mot målet.

FRISTELSER

Aldri har vi hatt så lite viljestyrke som i dag, og aldri har vi trengt det mer. Overalt er det fristelser.

I tillegg skal alt tilfredsstilles med en gang. Vi er utålmodige, stresset, og begynner å bli vant til at ting skjer med en gang. Jeg vet selv at når nettet går trengt er faren stor for at jeg sprenger et blodkar. Dette utspiller seg i mange områder av livet. Vi kjeder oss fort, og forventer mye. Vi må rett og slett lære oss å stå i det – for at det skal bli komfortabelt/tilfredsstillende etterhvert.

GJØR NOE MED DET

Det handler om selvkontroll, impulsstyring, gjennomføringsevne, og det å mestre motgang. Professor i psykologi og viljesstyrkeforsker ved Florida State University, Roy Baumeister, mener viljesstyrke kan trenes som en muskel. For å nå et stort mål, må du ifølge Baumeister gjøre mindre øvelser – sette deg små mål. Har du fullført et lite mål, får du økt viljesstyrke og er bedre rustet til å klare de større målene.

Steg for steg:

  • Start med noe personlig: Kom deg ut av komfort sonen! Øv på utfordringer du ikke syns noe om – hater du å snakke foran en forsamling: gjør det!
  • Velg en mer langsiktig utfordring du må forberede deg på: delta på en ny sportsform, ta en vanskelig samtale, lær deg et nytt språk..
  • Øv på selvdisiplinen: Sett deg små daglige mål – og gjør de uansett hva!
  • Sett deg oppnåelige mål og vær konkret! Fremfor å si «jeg skal begynne å trene mer», si heller «hver tirsdag, torsdag og søndag skal jeg jogge 40 minutter med Anette».
  • Etabler vaner: Gjør det du har planlagt gjentatte ganger og følg planen – etterhvert blir det ikke noe spørsmål, men noe selvsagt: «På tirsdag er det trening».
  • Bruk viljestyrken med omhu: den blir faktisk sliten – for mange mål på en gang kan ende i skuffelse

Ikke undervurdere å etablere vaner: 90 prosent av det vi gjør daglig er vaner. Det er enkelt å gjøre fordi vi ikke behøver å tenke på det – det krever minimalt med kognisjon.

I dag

SEINFELD-METODEN (også en måte å trene viljestyrken)

Hva med de dårlige vanene?
Seinfeld-metoden er en måte å kvitte seg med de dårlige vanene. Vi kan kvitte oss med en vane på 30 dager – men det krever viljestyrke!

«Dont break the chain«. Som ung og lovende var Jerry Seinfeld nødt til å skrive litt hver dag for å få nok materiale. For hver dag han skrev satt han et kryss i kalenderen, og etterhvert ble dette en kjede han ikke ønsket å bryte. Den voksende kjeden av uavbrutte kryss motiverte han til å fortsette. Gjør det du og!

(1) Begynn med en daglig aktivitet du vil begynne med eller slutte med – trening, sosiale medier, alkohol, godteri – hva enn det måtte være. (2) Ha klart for deg hvorfor det er viktig å begynne/slutte med aktiviteten. (3) Lov deg selv en belønning etter X-antall dager med uavbrutte kryss i kalenderen. (4) Sett kalenderen et synlig sted slik at du ser den hver dag. (5) Avklar regler for når det er lov å ikke krysse/gjøre aktiviteten (ferie, sykdom, «kriser»). Sett igang! Du vil garantert bli motivert – og du vil vel ikke skuffe deg selv?

Sjekk ut: http://www.dontbreakthechain.com og www.joesgoals.com.

Fokuser på langtidseffekten av å bruke vilje og disiplin for å nå målene dine – er målene viktig nok for deg, er dette motivasjon i seg selv. Og du kommer til å bli så glad!

Lykke til!

Bli viljesterk, gjennomfør –  og føl deg bedre :)