Slik merker du forskjell på sorg og depresjon

We should feel sorrow, but not sink under its oppression
– Confucius

Dyp sorg kan inneha noen av de samme følelsene som depresjon. Men hvordan vet du om det du føler er naturlig sorg, eller om du har en psykologisk lidelse?

Jeg får mange henvendelser fra mennesker som lurer på dette, med god grunn. Jeg vil ikke at folk skal spekulere for mye i hvorvidt de er psykisk syke, men en av nøklene til å få det bedre er å forstå seg selv. Å vite hvor de vonde følelsene kommer fra gjør at du får mer kontroll og ikke blir like redd for egne reaksjoner. På denne måten kan vi, i beste fall, unngå angst. La meg starte med å si at de fleste følelser, selv de aller verste, er helt naturlige og antakeligvis et symptom på å bli født.

Men det er et viktig skille som må belyses. Vi trenger mer kunnskap om hvordan depresjon skiller seg fra andre tilstander.

Håpløshet, selvhat og nedtrykthet er noen av symptomene på depresjon. De samme følelsene kan dukke opp som en respons på dyp sorg. Det kan være vanskelig å skille de to, selv for leger.

Naturlig sorg

Dødsfall, arbeidsledighet, skilsmisse og andre negative endringer i livet medfører gjerne en naturlig sorgreaksjon preget av håpløshet. Sinne, irritasjon og en altoppslukende følelse av tap er også vanlig.

Mange er redd tilstanden har utviklet seg til depresjon. En måte å skille på er graden av hvor konstant følelsene er. Med vanlig sorg, vil tilstanden være mindre konstant. Om et barn har mistet foreldrene sine, vil det kunne leke og glemme tapet for en kort stund for eksempel. Før det kommer tilbake igjen. Man har altså evne til å glemme det vonde bittelitt fra tid til annen. Samtidig er ikke følelsene rettet mot en selv – man endrer ikke selvoppfattelsen.

Vi har alle opplevd det en eller flere ganger, den smertefulle, ugjennomtrengelige sorgen. De fleste opplever også at det passerer med tid.

Altoppslukende depresjon

Ved depresjon vil følelsene av dårlig samvittighet, håpløshet og nedstemthet være der hele tiden, uansett hva man gjør. Ingenting kan påvirke de negative følelsene. Man blir ikke glad selvom man opplever noe fint.

Dette kalles nonreaktiv. Følelsene er gjennomgripende.

Typiske tegn er også at konsentrasjonsevne og hukommelse blir svekket. Til slutt klarer man ikke fungere.

Sorg er en naturlig del av livet, det er ikke depresjon. Depresjon er en sykdom.

Klar forskjell

Australske forskere har undersøkt forskjellen på depresjon og sorg, og opplever klar forskjell. Sorg er en naturlig reaksjon på noe som kommer utenfra. Depresjon er preget av et indre fokus, forbundet med skyld, selvhat og mangel på kontroll.

Resultatene er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Journal of Affective Disorders.

Fra sorg til depresjon

En stor sorg kan utløse depresjon. Hvorvidt dette skjer er avhengig av hvordan man håndterer tapet man har vært gjennom. I en sorgfase er det viktig å forholde seg til tapet og snakke om det. Man må begynne å leve igjen. Jeg har skrevet en del om sorg på ulike måter tidligere som er rettet mot hva som skjer når man mister noen:
Sorgens effekt – ta det på alvor, Å miste noen for alltid, Den vonde ventetiden.

Ta det på alvor

Om man har hatt depresjon tidligere er det viktig å være oppmerksom om man opplever et stort tap.

Om du for eksempel begynner å sove dårlig og miste appetitten er det viktig å ta tak i det før det kan utvikle seg. Jo flere depresjoner man har hatt, jo større blir risikoen.

(Kilde: Parker G. mfl.: Clinical features distinguishing grief from depressive episodes: A qualitative analysis, Journal of Affective Disorders (2015), DOI:http://dx.doi.org/10.1016/j.jad.2015.01.063 Sammendrag)

Reklamer

Dødelig kjærlighetssorg

The loneliest moment in someone´s life is when they are watching their whole world fall apart, and all they can do is stare blankly.
– F. Scott Fitzgerald
but-still-you-broke-my-heart

 

Hjertesorg har vært, og er, en av de sterkeste drivkreftene til musikk, poesi og kunst. Som Fitzgeralds mange kjente sitater om sorg, John Keats Ode to a Nightingale og tusenvis av kjærlighetslåter. Alle som har levd noen år har kjent det. Smerten. Nå viser det seg at denne smerten kan være det vi alle har følt men ikke trodd – dødelig.

Broken heart syndrome. Takotsubo. Dødelig hjertesorg. Jeg visste det!

Legene syntes det lød som en spøk når de hørte om det, men synet på det dramatiske syndromet har endret seg. Takotsubo er blitt akseptert som en tilstand.

Symptomene på Broken heart syndrome er så like symptomene på hjerteinfarkt at erfarne leger sliter med å skille de to. Forskjellen er at det ikke er noen blokkeringer i hjertets arterier ved BHS. Men før man sjekker for blokkeringer antas det at pasienten lider av hjerteinfarkt. Symptomene er smerter i brystet og pusteproblemer.

Traumer

PJ-AT514A_HEART_NS_20100208194949

Broken heart syndrome er en hjertelidelse som er et resultat av svært stressende situasjoner, som når man mister en man elsker. Brå og traumatiske opplevelser som sorg og stress kan føre til at hjertets pumpefunksjon forstyrres.

Forskning.no gir oss et eksempel;
En 46 år gammel kvinne uten noen tidligere sykdomshistorie legges inn på Universitetssykehuset i Nord-Norge med akutte brystsmerter. Hun er tungpusten og kvalm, har høyt blodtrykk og rask puls. EKG og blodprøver viser sannsynlig hjerteinfarkt og diagnosen stilles deretter. Men røntgenkontrast og ultralyd av hjertet viser noe annet. For venstre hjertekammer, hjertets største pumpestasjon, har svulmet opp og inntatt en krukkelignende form.

Japanerne kalte syndromet Takotsubo nettopp på grunn av den krukkelignende formen. Lidelsen var først omtalt i et japansk tidsskrift i 1990, men har antakeligvis vært der så lenge mennesker har eksistert.

Det viste seg at den 46 år gamle kvinnen nylig hadde blitt forlatt av mannen for en annen kvinne. Sjokket og sorgen ble så stor at hun ble rammet av Takotsubo. Dette er ordene til hjerteforsker og professor Maja-Lisa Løchen ved UiT.

Det som skjer er at stresshormoner bombarderer hjertet og påvirker det til å ikke pumpe, og det kan ende med alvorlig hjertesvikt. Det forekommer en midlertidig endring i hjertets pumpefunksjon. Det pasientene har til felles er at de nylig har gått gjennom perioder med sorg, sjokk eller kraftig stress – ofte forbundet med kjærlighetssorg.

Det er dødelig, men heldigvis sjeldent. De som kommer gjennom det blir tilsynelatende friske igjen etter bare en uke.

Kvinner mest utsatt

Det rammer nesten bare kvinner. Hele 95 prosent av tilfellene er kvinner. Hvorfor kvinner er så overrepresentert vet vi ikke. Det er naturlig å anta at kjønnshormoner har en betydning for utvikling av Takotsubo, men dette er bare spekulasjoner.

Sett gjennom mitt biologisk psykologiske blikk trekkes jeg mot å tenke at dette kan ha med kvinners utskillelse av hormoner som Oxytocin og liknende tilknytningsprosesser å gjøre.  Det er relativt store forskjeller på menns og kvinners biologiske responser og kroppslige reaksjoner, ikke minst hva angår stress og egen bevisstgjøring omrking stressets påvirkning.

Her kan du høre på en knippe kjærlighetslåter, legg merke til hvor mange knuste hjerter som ligger bak sangtekstene.
spotify:user:anncantin:playlist:6dY89civt2KLd3r70alPjW

Selvbedrag og sårbarhet

Du smiler hele tiden. Jeg tror folk som smiler så mye må være veldig triste.
– Gammel flamme

vulnerable-woman

Her kommer et jævlig sårbart innlegg. Jeg har snakket om dette i mange år til vennene mine, bare ikke til meg selv. Dette er til deg og meg.

Du hører igjen og igjen at du må reise deg etter et fall. Eller hvordan du kan bruke motstand som styrke, hvis det ikke dreper deg så gjør det deg sterkere.. og så videre. Enkelt ikke sant? Livet spiller deg så mange puss at du blir jo bare sterkere og sterkere, og svakere…

Jeg er en av mange som motstand ikke tok knekken på. I tillegg er jeg en av de som ironisk nok tidvis proponerer nettopp hvor avgjørende «styrke» kan være. Jeg setter styrke i anførselstegn for en grunn. Jeg er lei av dette romantiske synet på motstand, som om motstand fremskynder suksess. Det er mange veier inn her, og det er lett å proklamere styrkens kraft, hvertfall på dager hvor du er stolt over dit du har kommet og har lyst til å inspirere andre. Så har du de andre dagene, når du ikke er så stolt, hvor du blir forbanna på deg selv for at du noen gang har sagt «du må bare reise deg igjen». Så enkelt er det ikke.

Resiliens er psykologisk motstandskraft. At man beholder psykisk styrke og helse til tross for stress og påkjenninger. Å være resilient er å være robust. Vi tror noen er resiliente, mens andre ikke er det. Vi kjenner alle de som ikke takler motstanden og blir dratt ned med den, og de som kjemper mot og holder seg oppe. Det koster å kjempe mot.

1db988bfc2e76066f27e54bb9be14f6b

Jeg har blitt fortalt mer enn hundre ganger; «du er så tøff», spesielt før, mindre nå. Og godt er det. Både at jeg ble fortalt det da, og at folk har sluttet med det nå. For jeg er ikke tøff, jeg er egentlig ganske feig. Men om folk ikke hadde oppmuntret styrke da, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært nå.

Dette med å være tøff og sterk ble viktig for meg. Og forventet. «Ann Cathrin tåler det». Jeg er oppvokst i et litt over gjennomsnittet ustabilt hjem, men kom meg gjennom det og blir fortsatt kalt «løvetannbarn» av foreldrene til vennene mine, enda jeg ikke er et barn lenger. Når man har vært gjennom mye vondt, og er såkalt resilient, får man tykk hud. For man har to valg, å reise seg eller å bli liggende. Det var hvertfall det de sa. Når man reiser seg, er man tøff og sterk og motstandsdyktig. Det blir et mantra. Uten plass for sårbarhet. Men mye plass for selvbedrag. Og de to henger sammen – den ene utelukker det andre. Så, hva skal man velge?

Selvbedrag

En ny person i livet mitt som ikke kjenner meg så godt hadde baller til å si; «Jeg kjøper det ikke. Den gleden der. Jeg tror du driver med høy grad av selvbedrag.» Med en gang han sa det ble jeg glad. Jeg tenkte – forfriskende med en person som ser gjennom meg, eller i det minste tør å si det han tenker! Samtidig ble jeg sint, og begynte å tenke. Jeg er jo glad. La meg få smile liksom. Jeg har jobbet jævlig hardt for dette «selvbedraget», denne tykke huden, styrken til å tro at jeg kan klare alt. Er det ikke bra å være tøff lenger?

Er det selvbedrag om man velger å holde skuffen med minnene lukket og må si til seg selv hver morgen; «det kommer til å gå bra» etterfulgt av et smil?

Jeg vet ikke. Jeg husker hvert eneste sekund av alt jeg har vært gjennom, om jeg vil kan jeg minne meg på det hver dag, eller jeg kan la den skuffen være lukket. Det er et rasjonelt og strategisk valg, og i mine øyne en styrke. Selvbedrag er et forsøk på skjule ubehagelige sannheter for seg selv. Å lyve til seg selv med vilje. Psykoanalytisk behandling er rettet mot å avsløre selvbedrag. Jeg tror ikke på psykoanalyse.

Selvbedrag er også et paradoks – på den ene siden undertrykker man traumer man har vært gjennom og gjør sårbarhet nesten umulig, på den andre siden kan det være eneste måte å leve med det på.

Som Jung sa, I am not what happened to me, I am what I choose to become. Carl Gustav Jung var resilient. Jeg syns ikke vi skal undervurdere denne typen styrke. Styrken til å stå opp, dusje, kle på seg og møte opp – uansett hvor vondt du har det. Evnen til å ta tak, ta ansvar og bestemme over ditt eget liv. For noen er det nødvendig å sette på en maske, et lag til med hud eller lyve litt for seg selv.

Jeg snakket med en venninne om dette. En jeg er veldig glad i, og som jeg vet har dette harde ytre og myke indre. Jeg spurte om hennes forhold til å være «sterk», og hvordan det fungerer å opprettholde denne styrken.

«Det varer til det ikke går mer. Jeg får jo breakdowns, og de er jævlig store når de kommer. Det er som en styrkeboks som fylles opp – og den blir fort full».

Slik føles det for meg også. Så det er klart denne metoden har sine baksider. De som kjenner meg godt vet når de ikke skal presse meg. De kan se på meg at styrkeboksen er full, og at den minste ting kan knekke meg. Jeg får rett og slett en sårbarhets-eksplosjon. Disse sammenbruddene kommer omkring to ganger i året. For 8 år siden var det en gang i uken. Så rent statistisk bør de avta.

Denne styrken, dette selvbedraget holder oss gående. Og ikke faen om vi skal være sårbare – for da brister det. Styrken undertrykker kapasiteten til å være sårbar, samtidig som det er nettopp det vi er. Mye skjørere enn vi selv tror. Vi hadde ikke trengt denne tykke huden om det ikke var noe vi var redd for. Det er kanskje her selvbedraget kommer inn. Evnen til å være sårbar er det som skiller de som vokser seg sterkere av motstand, og de som bare kommer seg gjennom.

Sårbarhet

vulnerability

En av mine favorittforskere, Brene Brown, har skrevet en bok som heter Rising Strong, hvor hun snakker om sårbarhet og hva resiliente mennesker har til felles. Hun snakker ikke bare om å komme seg gjennom noe vanskelig, men å komme seg sterkere ut av det.

«If we are brave enough, often enough, we will fall; this is the physics of vulnerability.»

Hun forkynner viktigheten av sårbarhet. Jeg hater sårbarhet. Allikevel fant jeg meg på mitt nest mest sårbare for noen år tilbake. Jeg var med i programmet Sporløs på TV2 for å finne faren min. Det satt mildt sagt langt inne å skulle gjøre dette på offentlig TV, fortelle denne historien som er så kjær og  godt gjemt i denne hemmelige skuffen jeg ikke fant nøkkelen til. Jeg bestemte meg for å holde hodet kaldt og forventningene lave. Og det klarte jeg. Jeg diskuterte min egen fortid med god objektiv distanse. Men plutselig knakk jeg sammen – jeg gråt på TV! Det var det verste som kunne skjedd meg. Men det skjedde, og TV2 elsket det. De la til og med på pianomusikk.

Jeg lot meg være sårbar. I det minste for noen minutter. Da fikk jeg høre at jeg var modig. Modig som viste følelsene mine, modig som turte å snakke høyt om noe som var stigmatisert. Jeg var forvirret. Jeg var ikke tøff når jeg gråt og var ærlig, jeg var modig.

Mot. Courage. Ordet kommer fra latinsk og den opprinnelige betydningen er;
to tell the story of who you are with your whole heart.

Det de vellykket resiliente menneskene Brene Brown studerte hadde til felles, var mot nok til å være imperfekte, medfølelse; først og fremst var de snille med seg selv, så andre. De hadde tilknytning som et resultat av autentisitet. De lot den de burde være gå til fordel for den de var, noe som er nødvendig for tilknytning.

Disse menneskene har skjønt at de er verdt tilknytning.

Det andre var sårbarhet. De trodde at det som gjorde de sårbare, var det som gjorde de vakre. De snakket om sårbarhet som noe nødvendig – viljen til å tørre å si «jeg elsker deg» først. Viljen til å tørre og gjøre noe selvom det ikke var noen garanti, å investere i et forhold uten å vite om det kom til å fungere. De lot seg bli sett. De var bra nok, verdt nok.

Her kommer skam inn. Vi har alle skam. Jeg er ikke bra nok, jeg er ikke smart nok, tynn nok, forfremmet nok. Om vi føler disse tingene er det klart vi ikke ønsker å bli sett, at vi ikke lar oss være sårbare. Vi føler oss ikke verdige.

Prisen å betale for å la oss selv være verdige er sårbarhet. Forferdelig, smertefull sårbarhet. Det er drit skummelt. Det betyr at vi må stå ansikt til ansikt med det vi er redde for.

Vi har et sårbarhetsproblem. Sårbarhet er begynnelsen på kjærlighet, glede, tilknytning og det å høre til. Vi nummer sårbarhet. Folk føler seg sårbare når de må be om hjelp, ta initiativ til sex, vente på den avgjørende telefonen fra legen, fortelle noen at de elsker de. Jo reddere vi er, jo mer sårbare er vi, desto mer behov har vi for å numme sårbarheten – nettopp fordi den er så smertefull.

Vi er avhengige, overvektige og sykemeldte som faen. «Jeg vil ikke føle det jeg føler nå så jeg spiser denne kaken», «Jeg orker ikke tenke på dette så jeg drikke meg full».

Du kan ikke selektivt numme følelser. Når du nummer sårbarhet, nummer du glede, kjærlighet, håp.. Så føler du deg miserabel og leter etter mening, og da kommer den sårbarheten igjen, så tar du en ny øl eller finner en ny sosial aktivitet å kaste bort tanker på. Dette resulterer i at vi skyver mening inn andre steder – vi gjør alt usikkert til sikkert. Plutselig er ikke gud en mytisk skikkelse, han finnes.
Vi skylder på andre. Skyld er en måte å gi utslipp for smerte. Vi perfeksjonerer – vi flytter fett fra rumpa og inn i kinnbena og legger ut perfekte bilder på instagram. Vi perfeksjonerer barna våre, kler de opp og tvinger de inn på tennislaget.

Vulnerable

Brene Brown får ikke sagt det nok; Du må la deg selv bli sett, akkurat sånn som du er. Du må elske med hele hjertet selvom det ikke finnes garantier. Du må tro på at du er bra nok – om du gjør det vil du være snillere mot deg selv og snillere mot andre.

Men det er altså ikke så enkelt. Jeg tror det er noe av det vanskeligste et sterkt menneske kan gjøre. Men jeg tror folk som meg har godt av å være litt mer sårbare. Jeg tror du har fler enn to valg når du ligger nede – du kan bli liggende, du kan reise deg og være tøff, sterk og motstandsdyktig, eller du kan reise deg og være modig.

Jeg har vært tøff, sterk, selvstendig, motstandsdyktig. Jeg nailer overlevelsespakken! Jeg er god på å beskytte meg selv, jeg er god på å takle motgang, jeg holder hodet kaldt når jeg må. Jeg er ikke modig. Jeg forteller ikke historien om hvem jeg er med hele hjertet. Jeg forteller den fra akkurat passe avstand.

Så på en måte hadde han litt rett, han som sa jeg drev med høy grad av selvbedrag. Men bare litt. Jeg lyver ikke aktivt til meg selv, men jeg kamuflerer sårbarhet med styrke. Og ja, noen dager setter jeg på meg et smil og mediterer til jeg føler takknemlighet. Etter alt som har skjedd har jeg blitt sterkere og sterkere, og dermed svakere. Når man har gått rundt og jobbet opp en «styrke» hele livet kommer denne upenetrerbare huden, som setter kjepper i hjulet for den vakre sårbarheten. Men den er der. Og jeg vet det er fler der ute som har samme begrensning. For det er det det er, noe som begrenser deg.

Steg en er å slutte og være «sterk» hele tiden, og prøve å være litt mer modig, så følger sårbarhet etterhvert. Vi må lære at det som gjør oss sårbare ikke er svakheter. Hvordan være mer modig? For meg starter det med å innse at det er greit å ikke beskytte seg, å stole på at man ikke trenger en mur rundt seg. At det er lov å gråte. At man skal ha forventninger til mennesker. Man kan venne seg til tanken om at sårbarhet er modig. Og at det kommer til å gjøre vondt igjen når man tar bort beskyttelsen. Den smerten tåler vi.

Tenk på de som tror at det som gjør de sårbare er det samme som gjør de vakre. Tenk på alle du har elsket, hva elsket du? Jeg er helt sikker på hva jeg elsket ved de, og elsker enda – det som gjorde de sårbare. Uten tvil.

Å miste noen for alltid

The life of the dead is placed in the memory of the living
– Marcus T. Cicero

7a8656f8ac73f7f0ec83a507873dce83

Nå skal jeg gå langt ut av komfortsonen. Jeg har vært ute av den hundrevis av ganger, men for meg er dette den vanskeligste. Dette kommer fra hjertet, uten psykologifaget i bakhodet. For en god sak.

I løpet av de siste månedene har flere kjære venner mistet noen de stod svært nære. En god venn mistet sin storesøster og bestevenn, to gode barndomsvenner mistet moren sin, en annen kompis mistet også moren sin, en venninne mistet faren sin, og en bekjent mistet kjæresten sin, en bloggleser mistet konen sin. Alle til døden. Dette er til dere.

De dere har mistet er mistet for godt, nå lever de bare i minnene deres, og jeg er så lei for det.

For alltid

Det er noe svært skremmende med «for alltid». Uansett om vi snakker om jobb, ekteskap, sykdom, hverdag, sorg, død. Dersom noe skal vare «for alltid» blir vi litt redde. Vi har ikke konsept om «for alltid». Når en skal gifte seg kaller vi det «kalde føtter». Når det er sykdom kaller vi det «kronisk».

Alt som er for alltid er skummelt.

Nå er du i en situasjon hvor den du har mistet er borte for alltid. Det eneste du kan gjøre er å holde ut. Å holde ut for alltid.

De kommer aldri tilbake. Det er absolutt ingenting du kan gjøre for å få de tilbake. Du er hjelpesløs. Men du kan få deg selv tilbake.

Hvor er de?

Shakespeare sa Alt går over når vi dør.

Noen tror de som plutselig blir borte er i himmelen, noen trøster seg med at de kan hvile (til og med Shakespeare), noen mener de ikke er helt borte, andre trøster seg ikke med noe som helst. Alt er ok å tro på. Mamma døde i 2003. Jeg skrev et brev til mamma, som ble lagt sammen med henne i kisten. Der stod det blant annet:

Dypt inne i mørket mellom stjernene, midt i den ytterste ensomhet, vil hjertene våre alltid være sammen.

Jeg tror enda at mamma ikke er helt borte. At hun er her når jeg trenger henne. Logikeren i meg forstår at hun er borte for alltid. Romantikeren i meg lengter etter en annen forklaring.

Vi reagerer så ulikt når vi opplever sjokket av et dødsfall. Selv når det ikke er et sjokk i seg selv, dersom vedkommende har vært syk lenge for eksempel – er det et sjokk når noen forlater oss for godt.

Det er lov å reagere ulikt. Det er lov å bli sint, lei seg, å snakke, å holde det inne.. Selv er jeg en gråter. Jeg knekker sammen – spesielt av andres sorg. Jeg gråter akkurat nå, når jeg skriver dette. Fordi jeg tenker på dere som nylig har mistet noen som var så viktig, som fortsatt er viktig. Jeg vet hvor vondt det gjør, og på hvor mange rare steder.

Jeg forsøkte å beskrive dette i boken jeg skriver, jeg vet ikke om dere kan kjenne dere igjen, men her kommer et lite utdrag:

..Smerten du føler når en person som er så nær plutselig ikke kan være nær i det hele tatt er uforklarlig. Når den eneste livet ditt handler om, ditt livs største kjærlighet, det absolutt viktigste og det eneste som gir mening blir revet fra deg. Det er som om noen tar tak innvollene dine og river de ut, sakte. Smerten stopper ikke. Det gjør vondt på steder du ikke visste fantes. Alt er knust. Så går du rundt resten av livet uten hjerte – med bare et tomrom som du febrilsk forsøker å fylle med noe, eller noen. Men du får det ikke til! Det er et umulig prosjekt som du aldri gir opp. Du forsøker med alt du har å gi opp, slutte å føle, gjøre deg selv til et objekt for andre bare så du selv slipper å føle deg som et menneske. Men innerst inne vet du at dette er enda et feigt forsøk på å fylle noe. Det noe som du ikke lenger en gang kan sette ord på. 

Jeg husker følelsen, som om hjertet veier mer enn kroppen, at det når som helst kan sprette ut av brystet ditt og sprute ut over hele veggen. Jeg tror det kalles ensomhet…

Sårbarhet og Styrke

Vær forberedt på å savne og sørge. To svært vonde følelser som du kommer til å takle utmerket.

Vi er så sårbare, men aller mest sterke. Det er en fin kombinasjon. Du er sårbar når du kan, og sterk når du må. Nå har du ikke noe valg. Hvis du har mer av den ene enn den andre, og bruker den sterke delen av deg som overlevelsesmekanisme; sett tøffheten på pause littegrann en gang iblant og gjør plass til sorg og tårer og fortvilelse.

Kombinasjonen av sårbar og sterk har du i deg – og den gjør at du kan komme gjennom alt som kommer din vei.

Jeg vet det gjør vondt, noen ganger så vondt at du ikke tør å kjenne på følelsene dine. Det tar tid. Bare sørg for å tillate deg å være svak oppe i alt dette sterke. Tiden leger ikke alle sår, men den leger noen.

Når man mister mennesker i livet, innser man at uansett hvor mye tid du tilbragte med de, eller hvor mye du satt pris på de, og fortalte de hvor glad du var i de – kommer det aldri til å føles som om det var nok. Den følelsen kommer til å bestå.

Den smerten du føler i dag vitner om et stort hjerte med evne til å elske noen mer enn deg selv. Den smerten vil gå bort, og erstattes av minner og savn. Dagen kommer hvor du ikke lenger gråter når du tenker på din kjære som døde fra deg, men smiler. Tro meg.

Minn deg selv på hvordan det var å ta på de, lukte de og kjenne de. Du kommer aldri til å glemme det.

Minn deg selv på hvordan det var å ta på de, lukte de og kjenne de. Du kommer aldri til å glemme det.

 

Til slutt vil jeg legge til en uredigert tekst jeg skrev til mamma for en stund tilbake. Dette viser jeg ikke til noen. Aldri. Hun gikk bort for 11 år siden, jeg er ferdig med å sørge for lenge siden. Allikevel får jeg behov for å skrive ting som dette fra tid til annen. Tenkte kanskje det er betryggende for deg som er midt i sorgprosessen og se hvor naturlig det er å savne, selv etter mange år. Og ikke minst at du ikke er alene om det.

Hei mamma, 

Hvordan går det? Jeg har det bra. Livet byr på så mange vakre ting, selvom plassen din fortsatt står tom.

Jeg satt her hvor jeg sitter nå for et par timer siden og tenkte, hvem kan jeg ringe? Jeg føler at jeg endelig vil snakke om alt som har skjedd, og kjente at det var en eller annen person jeg hadde behov for å snakke med, men kom ikke på hvem. Så jeg lot være.. Helt til jeg kom på at den personen var deg. Det er DEG jeg trenger nå. Det er DEG jeg må snakke med mamma.

Kan du ikke bare komme ned? En liten tur.. Så mye har skjedd siden sist, det har gått 11 år, og jeg trenger å se deg og ta på deg. Jeg kan føle deg hele tiden– men nå trenger jeg mer. Jeg trenger råd, trøst, og kjærlighet. Du vet, den typen råd og kjærlighet bare mammaer kan gi.

Jeg skjønner at det er umulig. Jeg ble aldri gal. Husker du ikke hvor redd jeg var for det? Hehe.. Jeg var redd for ALT. Det meste har gått over. Jeg har fortsatt dager hvor jeg er redd for mørket, men de fleste fryktene mine børster jeg lett av meg.

Herregud, nå spiser jeg min favorittmiddag– frokostblanding (og det er din fortjeneste), til Damien Rice (som jeg konsekvent sluttet å høre på når jeg var 18) og griner. Bare for å tegne et bilde for deg. Nå ler jeg og.. Kan ikke se bra ut. Godt det er bare du som ser meg.

Jeg savner deg. Hver dag. Jeg er ikke trist. Minnet om deg får meg bare til å smile (og gråte litt noenganger). Tiden har den effekten på vonde ting.

Men noen ganger skulle jeg ønske du var her.. Selv om jeg smiler når jeg tenker på deg, og det betyr at jeg takler sorgen og savnet på en ”riktig måte”, betyr ikke det at jeg ikke er litt forbanna.

Du skal jo være her? Er det ikke det som er greia med foreldre? Man har de uansett.. Det er tryggheten, ankeret i livet. Helt til man er ordentlig voksen, har egen familie og gir slipp på de eldre – vel, fordi det er naturens gang. Du var 37 år. 10 år eldre enn jeg er i dag. Og selv om jeg er voksen er ikke det ensbetydende med at jeg ikke trenger deg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, annet enn at du var den eneste som ga meg en klem uten at jeg ba om det.. 

Uansett, elsker deg, sov godt.

Det hender jeg får behov for å skrive til henne, og det føles ganske fint. Men det er en grunn til at jeg ikke lar noen lese det, man føler seg litt sprø når man snakker til noen som er borte. Ikke gjør det – ikke føl deg teit! Bruk den du har mistet for alt det er verdt, de kan nemlig leve videre i hjertet ditt.

Jeg skrev om sorgprosess og hvordan tiden kan brukes konstruktivt etter man har mistet noen; Den vonde ventetiden.

Du som leser dette, kjære vakre venner, det kommer til å gå bra. Jeg lover. Akkurat nå burde du gråte litt og tenke at du er mye sterkere enn du tror, og at sårbarheten din også er et tegn på hvor modig du er.

Albert Pike sa; What we have done for ourselves alone dies with us; what we have done for others and the world remains and is immortal.

Tenk på alt den du har mistet gjorde for deg. Det kommer til å leve.. For alltid <3

10 feel-good tanker for en dårlig dag

Veldig ofte tar jeg meg selv i å titte på menneskene rundt meg, spesielt på uttrykkene deres, og tenke; «Hva er deres historie? Hva leter de etter? Hva får hjertene deres til å banke av glede, sorg, frykt eller lengsel?» Så tenkte jeg, hva kan minne disse menneskene på at selv på den tøffeste dagen, så banker hjertene våre for de samme tingene?

Bekymring

Nå som det regner, og solen ikke kan smitte oss med lys og glede, passer det bra å dele noen oppmuntrende sannheter som kan være varmende å tenke på når dagen ikke er så bra:

1. Vi er sammen om dette!
Ingen har det lett, alle har sine ting. Når du ser på en person, hvem som helst – husk at alle har en historie. Alle har gått gjennom noe som har forandret de, og tvunget de til å utvikle seg. Hvert eneste ansikt du passerer på gaten representerer en historie som er vel så komplisert og fengende som din. Vi har alle, eller har hatt, vår egne unike krig, som vi kjemper oss gjennom samtidig.

2. Det er årsaker til å smile overalt!
På dager du ikke har så mye å smile over, se på menneskene rundt deg som har det – og smil med de! Jeg pleier å gå hjem fra jobb hver dag – fra Solli plass til Grønland, det er en passe lang tur til å se nok morsomme mennesker på veien – eller glade mennesker. La deg smitte av de da ve!

3. Det er ikke meningen at du skal være perfekt.
Lev livet. Opplev alt du kan! Ta vare på deg selv og de du er glad i. Ha det gøy – vær litt gal og rar. Gå ut og gjør noen feil – det kommer du til å gjøre uansett. Nyt deg selv og utnytt alle mulighetene til å lære noe på veien:) Ikke prøv å være perfekt – vær heller en utmerket versjon av deg selv!

To rare søstre

To søstre som er ganske rare (Linn og meg).

4. Gjentakelse er ikke feiltakelse.
I de frustrerende øyeblikkene hvor du finner deg selv i samme kjipe situasjon som før – husk at repetisjon ikke er å feile. Noen ganger er gjentakelser nødvendig for at du skal komme deg videre.

5. Tøffe tider hjelper oss å vokse.
Vi jobber hardt med å kvitte oss med de delene av livet som var vonde, vanskelige eller triste. Men på samme måte som vi ikke kan rive ut kapitler av en bok og forvente at hele boken skal gi mening, kan vi ikke fjerne kapitler ut av livene våre og forvente at alt skal stemme. Behold alle kapitlene, og fortsett å bla. Etterhvert vil du komme til en side som gir mening og sammenheng i alt!

6. Uansett hva – du har en mening!
Har du en dårlig dag? Det er greit. Putt hånden på hjertet ditt og kjenn etter.. Du lever for en grunn. Ikke gi opp! Du kan miste mennesker rundt deg, du kan miste tingene du eier – men ikke mist deg selv.

7. Du trenger ikke alltid være glad og sprudlende.
Noen ganger må du takle situasjoner og sinnstemninger som ikke er positive, og vise andre dine mindre gode sider. Det er helt ok – det er en naturlig del av å være menneske! De gode nyhetene er at du ofte i disse øyeblikkene vil se hvem som aksepterer deg på ditt verste og hvem som ikke er verdt din kjærlighet.

8. Vær deg selv!
Å være den du er er alltid bedre enn å lyve for å imponere andre, Ikke forandre deg for at andre skal like deg. Kanskje du ikke lever opp til alles standard, men det er mange mennesker der ute som vil elske deg akkurat sånn du er. Mennesker vil dømme deg uansett, du kan like gjerne være deg selv når de gjør det.

9. Akkurat NÅ er en ny start!
Snakk om tingene du er takknemlig for, fremfor problemene dine. Det er en ny dag – en ny begynnelse. Fremtiden din er alt for flott til å kaste den bort på å gruble over problemer fra fortiden.

10. Det er OK å la noen ting gå
Noen ganger vinner vi, andre ganger taper vi. Det ender ofte i en form for balanse. Ikke forvent å få tilbake alt du gir, eller å få anerkjennelse for alt du gjør. Ikke forvent at du og ditt fantastiske talent skal bli oppdaget med en gang. La ting gå når du vet du burde. Det er ikke meningen at alt skal passe inn i ditt liv. Lukk døren, bytt plate, vask leiligheten og kvitt deg med støvet. Slutt å være den du var, så du kan bli den du er!

Denne listen er fin å gå tilbake til når du kjenner at alt ikke går på skinner. Det skal ikke alltid være sømløst! Minn deg selv på at du ikke er alene, og ikke minst at ting går over.

Jeg lar meg ofte inspirere av buddhismens positivitet og metode, det er svært oppløftende. Et av favorittsitatene mine fra Buddha er;
«It’s better to travel well, than to arrive»

Tenk litt på det :) Ha en flott dag!

Den vonde ventetiden

Jeg våknet opp en morgen med et smil om munnen, jeg hadde ikke smilt på lenge. Jeg oppdaget at jeg hadde sovet gjennom hele natten for første gang på ett år. Jeg lå på ryggen i senga og så i taket, og den første tanken som slo meg var; 

«Alt kommer til å ordne seg, det vil gå bra. Jeg er sikker på at det vil bli bra». 

Viktige holdepunkter i livet må man aldri gi slipp på.

Viktige holdepunkter i livet må man aldri gi slipp på. Dette er meg og søsteren min Linn.

I ethvert liv, hos ethvert menneske – de du kjenner godt, de du passerer på gaten, skuespillerne du glorifiserer, toppolitikerne du beundrer eller hater – venter på noe, eller har ventet.
Da jeg mistet moren min som 16-åring trodde jeg alt var over. Det tok meg ett år med dyp sorg, søvnløse netter, håpløshet og ingen livsglede før jeg våknet en morgen og oppdaget det som skulle hjelpe meg videre. Sorgen fortsatte, søvnløse netter kom og gikk – håpløsheten også. Men det var på en måte annerledes etter jeg våknet den morgenen etter ett år hadde gått…

Jeg måtte bare vente. Kunne det være så enkelt? Jeg oppdaget Ventetiden.

Tiden leger alle sår heter det, jeg tror ikke på det. Tiden leger ikke alle sår. Men den kan lege noen.
I psykologien bruker vi begrepet «sorgarbeid». Det innebærer at dette krever krefter og tar tid. Vi klarer ikke å omstille oss til en ny virkelighet over natten.

IDENTIFISER

Når noe har skjedd som gjør at du står fast i sorgen – om du har mistet noen for godt, om du er blitt separert, om det skjer et vendepunkt i livet som gjør at du blir skuffet over hva du har oppnådd, om du ikke klarer å fullføre et livsmål.. Alt fra dødsfall til mangel på håp. Identifiser problemet først og mestre det etterpå.

Grav inne i deg selv om du vil eller ikke – still deg selv spørsmålene; HVA har skjedd? HVA betyr det for meg? HVORDAN reagerer jeg nå? HVILKE konsekvenser får det for året som kommer? HVORDAN kan jeg leve med det?

Du trenger ikke ha svarene. Noen av spørsmålene er det allerede svar på – jeg vil ikke at du skal reagere annerledes, derfor formulerer jeg spørsmålet «Hvordan reagerer jeg?», ikke «Hvordan skal jeg reagere?». Se på hva som egentlig skjer, uten formening om hva som bør skje.

Jeg kan ta meg selv som eksempel (Dette er på det tidspunktet det har skjedd): Hva skjedde: Mamma døde. Hva betyr det for meg: Jeg er uten foreldre, livet vil forandre seg plutselig, og jeg har ingen kontroll over det. Hvordan reagerer jeg nå: Jeg er forvirret, sint, trist, apatisk, gråter og klarer ikke slutte. Hvilken konsekvenser får dette for det kommende år: Jeg vil fortsette å reagere som jeg gjør nå – uten å føle noe glede. Hvordan kan jeg leve med det? Vet ikke.

Det er OK å ha disse svarene. Du skal ikke vite hvordan du kan leve med det, du trenger ikke fokusere på det positive i «det kommende året» – ta det for det det er, men kjenn på følelsene og legg en årsplan, og forvent å ha et vondt år.

HA DET VONDT og ta litt og litt tak

Høres kanskje litt hardt ut. Jeg er av den formening at man til en viss grad skaper sitt eget liv, og kan gjøre små tiltak for å få et lykkeligere liv. Men om noe traumatisk har skjedd, forvent å ha det vondt. Det er lov, det er normalt og det vil passere. Det kan virke umulig å forestille seg at en skal slutte å sørge, derfor er det lov å ha denne forestillingen en stund. Jeg var som sagt i dyp, ufravikelig sorg i ett år i strekk.

Selv om tiden er på parti med den sørgende betyr det ikke det at tiden i seg selv kan løse problemene. Det kreves innsats. Gråt, vær sint, sov lange dager, snakk om det hvis du vil (anbefales selvsagt), et tips er å skrive ned alle følelser og utviklingen underveis. Det vil gå opp og ned som en berg-og dalbane. Selv gikk det så rutinert opp og ned at jeg visste at «neste uke er en vond uke, og det vil vare i to uker før det føles bedre igjen». Man blir godt kjent med seg selv og egne reaksjoner.

Bruk menneskene rundt deg! Jeg og lillesøster Linn gikk gjennom dette sammen, selvom vi mestret det som skjedde på ulike måter. Hold fast i det som fortsatt er der, som familie. Selvom jeg og Linn takler ting litt ulikt, har vi alltid hverandre. Linn og min 10 år yngre lillesøster Ida er de viktigste holdepunktene i mitt liv.

To rampete søstre som til tross for krangling, ulikhet og uenighet holder sammen uansett.

To rampete søstre som til tross for krangling, ulikhet og uenighet holder sammen uansett.

VENTETIDEN

Ventetiden er vond. Men om du har kjent på sorgen, forstått konsekvensene og underveis i denne tiden har følt, kjent, gitt deg selv tid og skrevet om det – vil det ofte løsne litt og litt, med tiden.

I mitt tilfelle fikk jeg en oppvåkning. Det skjer ikke alle. Men det er viktig å dele det, for det kan absolutt skje – hvis man bare venter, og tar så godt vare på seg selv man kan i denne ventetiden.

Selv om jeg snakker om et «sørgeår», innebærer ikke det at vi kan fastsette et år som den tid det er naturlig å sørge. Noen som må skyve egen reaksjoner til side i den første tiden, og kan for gi rom for disse når andre i familien eller den ytre situasjonen har roet seg.

Etter ventetide kan du stille deg de tre siste spørsmålene igjen; i. HVORDAN reagerer jeg nå? ii. HVILKE konsekvenser får det for året som kommer? iii. HVORDAN kan jeg leve med det?
i. Etter et år reagerte jeg med lettelse over viten om at livet går videre, jeg gråt fortsatt og savnet mamma hver dag, men klumpen i magen var borte. ii. Året som kommer nå (etter et år med ventetid) vil være lettere enn året som har vært, jeg vil ha håp og jobbe mot å få det bedre og bedre selvom det vil være vonde tider. iii. Jeg kan leve med det gjennom å gjøre ting som gjør meg glad, forsøke å tenke tilbake på mamma og både smile og gråte, gjennom viten om at etterhvert, så vil det gå bra.

Det er håp, det er alltid håp. Men om du føler du sitter fast i sorgen alt for lenge, oppsøk hjelp. Jeg skrev om sorgens effekt tidligere: Les innlegget her.

Relaterte innlegg:

Sorgens effekt – ta det på alvor!

«Hvis du var en tåre i mitt øye, ville jeg aldri gråte i frykt for å miste deg»
– mamma

Å savne noen du ikke får tilbake må være det vondeste en kan oppleve.

Å savne noen du ikke får tilbake må være det vondeste en kan oppleve.

Mennesker er sårbare, til tross for at vi har en velutviklet hjerne som i utgangspunktet er satt sammen på en måte som skal beskytte oss.

Hvis noe er skremmende – reagerer senteret i hjernen for overlevelse, og sender ut en rekke hormoner som gjør oss bedre rustet for å takle en slik situasjon. Vi har alle opplevd økt puls, mer årvåkenhet og anspenthet i forbindelse med frykt. Dette er kroppens reaksjon på hormonene som blir utskilt i binyrene og hjernen.

Vi lærer etterhvert som erfaringene vokser, hva som bør unngås. I takt med evolusjonen har hjernen tilpasset seg våre behov, svakheter og frykter – overlevelsesinstinktet tilpasses i en viss grad livet vi lever.

Det gjør så ufattelig vondt å miste noen du aldri trodde du skulle miste, og å glemme noen som har gitt deg så mye å huske.

Jeg skrev om å takle kjærlighetssorg i forrige innlegg – generell sorg er ikke veldig ulikt. Årsaken til at jeg skriver om sorg nå, er fordi det nettopp har gått opp for meg hvor mye sorg og savn jeg faktisk føler, og har vært gjennom tidligere, og hvor vondt det er – og dermed, hvor utrolig mange som må ha det sånn.

Det er én ting som aldri har endret seg, og som overlevelsesinstinktet i liten grad klarer å hjelpe oss med; sorg og savn. I tillegg fører disse to til enorme påkjenninger på kroppen, som for noen aldri går over.

På samme måte som vi alle opplever negative følelser av å være redde, usikre, urolige, stresset, frustrert eller håpløse – opplever alle sorg.
Sorg er gjerne en kombinasjon av disse følelsene, og er ofte tillagt enda en faktor; savn.

NORMAL FØLELSE, UNORMALT VONDT

Sorg er en normal psykologisk reaksjon på å miste en person som har stått en følelsesmessig nær. Selvom det er normalt, skal man ikke ta for lett på sorgens effekt på en person. Effekten går hardt ut på både det fysiske og psykiske.

Symptomene på sorg er en følelse av tomhet, fortvilelse, uro, tyngdefølelse – ofte føles det som livet har mistet noe av sin mening – om ikke alt. Appetitten er ofte nedsatt og søvnen er ofte dårlig. Funksjonsevnen er rett og slett nedsatt.

For å understreke alvorligheten av sorg; det har blitt foreslått en egen sorgdiagnose – hvor kriteriene er at om sorgen ikke går over eller minker i intensitet utover en periode på 6 måneder kan diagnosen settes. Det ble ikke en egen diagnose, takk og lov. Sorg er naturlig, og det er individuelt hvor intenst og hvor lang tid det tar.

Noen sider ved sorgen kan vare livet ut.

Savn henger sammen med en følelse av ensomhet. Du har et behov for å være tilknyttet noe eller noen, og mangelen på dette eller denne gjør at du føler deg ensom. Du føler deg tom, og lengter etter noen som ser deg, kjenner deg og et sted du hører hjemme. Ensomhet, som henger tett sammen med savn, er en svært smertefull tilstand.

SORGPROSESS

Den enkeltes sorgprosess vil være like forskjellig som det vi mennesker er. For de fleste vil sorgen gradvis endre intensitet og innhold, slik at de vil bli i stand til å gå videre i livet, mens noen vil oppleve det vi kaller komplisert sorg, eller forlenget sorg-forstyrrelse.

Kjernesymptomet ved forlenget sorg-forstyrrelse er separasjonsubehag. Dette manifesteres i form av blant annet intens og vedvarende lengsel og følelsesmessig smerte. Sorg, spesielt etter dødsfall, kan rett og slett føre til at man blir syk.

Sorg i seg selv er ikke en sykdom – men en reaksjon. Dersom man sitter fast, og dette får konsekvenser for funksjon i hverdagen over lang tid – er det snakk om at det har blitt utviklet en «sykdom».

Ikke vær redd for å kjenne på følelsene selvom de er vonde – du er ikke alene i dette. Gråt, skrik, løp, spis – men ikke glem å bruke de rundt deg.

Råd til deg som har det vondt:

  • Aksepter reaksjonene dine – konfronter tanker og inntrykk slik at du får et bedre grep om det som har skjedd.
  • Ha noen å snakke med – del tanker, inntrykk og følelser med andre.
  • Forsøk å opprettholde vanlige rutiner. Men vær klar over at konsentrasjonen ikke vil være på topp, og tillat deg å ta ting i egen takt.
  • Om du hadde brukket en arm, ville du umiddelbart visst at du trengte å gi den tid til å gro. De indre sårene du er påført trenger også tid til å gro, så sørg for at du gir deg tid til å sørge, og ikke forsøker å flykte fra det som har skjedd gjennom ekstra arbeid eller hektisk aktivitet.
  • Det kan være godt å få faglig hjelp gjennom samtaler med personer med god kjennskap til sorgreaksjoner dersom du føler dette er noe du ikke kommer deg gjennom på egen hånd.

NÅR MÅ DU REAGERE?

Dersom det har gått uker uten en følelsesmessig reaksjon – uten at du gråter eller får symptomene nevnt over, er det greit å snakke med noen. Om det gjelder dødsfall, samlivsbrudd eller en traumatisk opplevelse, er det meninger du skal føle, og det er meningen det skal gjøre vondt en stund. For noen kan sjokket være så sterkt at følelsene har blitt skjøvet bort – da trenger du hjelp av andre for å få kontakt med følelsene igjen.

Det samme gjelder om du overhode ikke opplever noen lysere dager. Her kan sorgen ha låst seg fast, og du trenger litt hjelp til å komme videre. Noen mennesker blir beskrevet som «avstumpet» eller følelsemessig distanserte, da kan det være snakk om noe de har opplevd som har satt så sterke spor at de rett og slett ikke kom seg videre.

Det er aldri for sent å komme videre! Det er ikke noe i veien med personene – men med sorgprosessen.

Å savne noen, og ikke kunne se dem er den mest smertefulle følelsen som finnes – det er lov å være trist, det er lov å lukke seg inne og føle at verden raser- men ikke bli der.

Det er alltid vondt når noen som står deg nær blir borte fra deg. Men det vil bli bedre, bare husk å ta sorgen på alvor!

(Kilde: Helsenorge.no)