Dette må du vite om søvn

I love sleep. My life has the tendency to fall apart when I’m awake, you know?
– Ernest Hemingway

word-recall-is-much-slower_8-signs-of-sleep-deprivation

Røyking, alkohol, kosthold og mosjon er faktorer som har avgjørende betydning for helsa, de færreste forstår at søvn er minst like viktig.

Det er sammenheng mellom dårlig søvn og hjertesykdommer, fedme, diabetes og redusert hjernefunksjon. Søvnmangel påvirker immunforsvaret og hvordan vi reagerer på skader og stress.

Det er en grunn til at vi bruker nesten en tredjedel av livet vårt på søvn. Søvnmønster og mengde søvn vi trenger varierer fra person til person, men mest med alderen. De fleste voksne mennesker trenger 7-8 timer søvn hver natt, mens noen klarer seg med 6 timer, må andre ha 9.

Hvor lenge og dypt vi sover er avhengig av søvnbehov, døgnrytme, og vaner og atferd rundt søvn. Hvor mange timer du sover har ikke så mye med søvnunderskudd å gjøre, men med døgnrytmen din. Altså, om du sovner midt på natten vil du ikke nødvendigvis sove mye lenger om morgenen enn om du hadde lagt deg til vanlig tid. Men søvnens dybde vil være påvirket av antall timer søvn. Du trenger noen timer for å få utbytte av dyp søvn. Ved søvnunderskudd øker mengden dyp søvn, som anses som den viktigste delen av søvnen for å føle seg uthvilt.

Søvnstadier og døgnrytme

Søvnen deles inn i fem stadier; 1-4 og REM. Grunnlaget for denne inndelingen er målinger av hjernens aktivitet ved hjelp av elektroder når vi sover. Stadiene gjentas flere ganger gjennom natten.

Stadie 1: Innsovningsfasen. Døsighet, hjernebølgene er nær våken tilstand, musklene slappes av og man mister gradvis bevissthet, utgjør omkring 5 % av søvnen.
Stadie 2: Lett søvn, man mister helt bevisstheten og musklene er nesten helt avslappet, hver fase varer i 15-25 minutter, utgjør halvparten av søvnen.
Stadie 3 og 4: Dyp søvn, man reagerer ikke på ting rundt seg og er vanskelige å vekke, viktig for å føle seg uthvilt, utgjør en firedel av søvnen.
REM: Rapid Eye Movements, også kalt paradoksal søvn. Hjernen er like aktiv som i våken tilstand, men kroppens evne til å bevege seg er sterkt begrenset, kun øynene beveger seg hurtig fra side til side. Utgjør en femtedel av søvnen.

Den dype søvnen (stadiene 3 og 4) dominerer den første delen av natten. REM-søvnen kommer cirka hvert 90. minutt, og lengden av hver episode øker utover natten. Den siste delen av natten består stort sett av stadium 2 og REM-søvn.

Både redusert sensorisk input og redusert aktivitet i hjernestammens aktiveringssystem bidrar til innsovning. Motsatt vil sterk sensorisk eller annen stimulering føre til vekking. Vekketerskelen vil avhenge av søvnstadium og er høyere i stadiene 3 og 4 enn i stadium 2 og REM-søvn.

De fleste og de lengste drømmene finnes i REM-søvn, men drømmer finnes også i andre søvnstadier. De du husker er gjerne i REM. Hypoteser om søvn, spesielt REM-søvn, som viktig for hukommelse er omdiskutert.

Døgnrytmen stilles normalt hver morgen til en 24 timers rytme ved det tidspunktet man står opp. Tiden stilles etter lys, aktivitet og sosiale faktorer. Døgnrytmen reguleres i fremre del av hypothalamus i hjernen. Hormonet melatonin produseres i epifysen (en kjertel midt i hjernen) i mørket, og synkroniserer de biologiske rytmene slik at de tilpasses lys og mørke. Melatoninproduksjonen hemmes av lys. Dermed er det naturlig at vi sover nå det er mørkt, og er våkne når det er lyst.

feeling_the_effects_of_sleep_deprivation_inside-r665cea703a0e4749ac5e5e824804b118_w2q_8byvr_512

Søvnforstyrrelser

Den viktigste pekepinn på om du får nok søvn er hvorvidt du føler deg trøtt i løpet av dagen.

De fleste vet selv hvor mye søvn de trenger for å fungere godt. Men forventninger til egen søvnmengde kan være urealistiske og medvirkende til opplevd søvnforstyrrelse (subjektiv insomni). Men noen har faktisk søvnforstyrrelser, og det bør tas på alvor.

Søvnvansker kan være forårsaket av en kombinasjon av fysiologiske og psykologiske funksjonsendringer og kan være et spørsmål om livsstil mer enn patologi.

Det finnes hele 90 ulike søvnforstyrrelser, men de vanligste er:

Insomni
Insomni er en sykdom som karakteriseres av vanskeligheter med innsovning og/eller vanskeligheter med å holde søvnen ved like. Dette skal være så alvorlig at det nedsetter fuknsjonsevnen på dagtid.

Akutt insomni forekommer i forbindelse med stress eller livskriser. Depresjon og angst kan også være årsaker. Søvnproblemene går vanligvis over når belastningen er over.

Søvn-apne
Sterk snorking og vanskelighet med å puste under søvn er hovedsymptomene ved søvn-apne. Det kan forekomme pauser i åndedrettet på opp til ett minutt. Apne-episodene og snorkingen fører til hyppige, kortvarige oppvåkninger. Flertallet av søvnapne-pasienter er overvektige menn.

Som konsekvens av slik søvnighet opptrer konsentrasjonsvansker, hukommelsessvikt, emosjonell irritabilitet, automatiske handlinger i halvsøvne og til dels betydelige psykososiale problemer.

Forsinket søvnfase symdrom
Kjennetegnes av vedvarende manglende evne til å sovne til vanlig sengetid. Når vedkommende sovner har søvnen normal varighet.  Pasienten er, uavhengig om de har stått om tidlig eller lagt seg tidlig, sjelden i stand til å sovne før kl.02-03. Når de så er tvunget til å stå opp tidlig pga skole eller jobb, fører dette til søvnmangel.

Pasientene er ekstremt søvnig og ukonsentrert i formiddagstimene, mens de er våkne og opplagte om kvelden og natten. Så lenge pasienten får mulighet til å sove etter eget sovemønster, er eneste symptom våkenhet og søvn til sosialt uaksepterte tider. Tilstanden er livsvarig, og debuterer før 23-årsalderen.

Narkolepsi
En person med narkolepsi føler sterk, ukontrollerbar søvnighet på dagtid. Selvom vedkommende sover og føler seg kvikk etterpå, vil søvnigheten komme tilbake etter et par timer. Narkolepsi er en selvstendig søvnsykdom forårsaket av at immunsystemet har gått til angrep og ødelagt søvnregulerende nerveceller i den nederste delen av mellomhjernen.

Søvngjengeri
Omfatter å gå i søvne. Dette er en av de mest gåtefulle søvnlidelsene. Alder er den viktigste faktor her. Det er vanlig at barn går i søvne – 15-20% av alle barn er rapportert, dette er ufarlig om de ikke er til fare for seg selv eller andre. Alle over 14 år som fortsatt går i søvne bør oppsøke lege. Om en begynner å gå i søvne for første gang i voksen alder, kan dette være tegn på en mer alvorlig lidelse. De fleste voksne med søvngjengeri har personlighetsforstyrrelser.

Pasientene bør sove i et trygt miljø; soverom i første etasje, ingen møbler/gjenstander som kan forvolde skade. Ofte beveger pasienten seg retning av vinduet da dette er lysest. Derfor er det smart å ha en svak lyskilde i andre siden av soverommet.

Natteterror
Natteterror er karakterisert av delvis oppvåkning fra dyp søvn, med skrekkslagent skrik, ledsaget av økt hjerte- og respirasjonsfrekvens og svetting. Episodene opptrer fortrinnsvis i første tredel av søvnperioden. Pasienten setter seg vanligvis opp i sengen, ofte med usammenhengende tale. Episodene er preget av sterk angst, og varer gjerne i flere minutter. Ved vekking er vedkommende forvirret og desorientert. Natteterror er svært uvanlig, med forekomst på omkring tre prosent under tenåringsalder, og en prosent i voksen alder.

Konsekvensene av søvnmangel i ukedagene kan ikke kompenseres for i helgene – du kan ikke «ta igjen søvn». Det er svært viktig med nok søvn, men ikke mer enn nok. Eksperten krangler litt, noen mener vi har kronisk søvnmangel i Norge, andre mener vi sover for mye. Du bør kjenne på om du føler deg uthvilt eller ikke.

Tips

Hvis du sliter med å sove kan du forsøke disse tingene:

  • Legg deg til samme tid hver kveld, og stå opp til samme tid hver morgen
  • Unngå å sove på dagtid
  • Unngå å drikke kaffe, te eller cola etter kl. 17. Alkohol forstyrrer også søvnen
  • Fysisk aktivitet gir bedre søvn, men unngå hard trening rett før leggetid
  • Unngå å være sulten eller å innta et tungt måltid rett før leggetid
  • Unngå bruk av pc og mobil på senga
  • Sørg for mørke, ro og moderat temperatur på soverommet
  • Unngå å se på klokka hvis du våkner i løpet av natta
  • Stå opp og gjør noe annet om du ikke får sove (gå en rolig tur, les en bok, rydd og liknende, unngå pc og tv). Legg deg når du blir trøtt igjen.
  • Sett av tid på dagen til å gå gjennom ting du bekymrer deg over
  • Lær deg en avspenningsteknikk, bruk den ved oppvåkninger
  • Legg mobilen i et annet rom!

Kilder: psykologtidsskriftet.no, sinnetshelse.no

Reklamer

Hvorfor er vi ikke heroinavhengige?

love1

Jeg lurer på om alt vi har lært om narkotikaavhengighet er feil. Hva om dopet ikke er driveren i avhengighet?

Er det motsatte av avhengighet å være nykter, eller er det menneskelig tilknytning?

Jeg leste en artikkel i Huffington Post på oppfordring fra en venn, en artikkel om avhengighet. Spørsmålet var «hva er årsaken til at mennesker blir fiksert på et stoff eller en atferd helt til de ikke klarer å slutte med det? Og hvordan får vi disse menneskene tilbake til oss?». Jeg diskuterte dette temaet med en venn forrige uke, og hadde egentlig ikke noe klart svar, annet enn fysiologisk avhengighet. Men det er ikke nok. Jeg hadde noen psykologiske teorier såklart, men ingen som gav meg ro nok til å snakke høyt om det. De sosiologiske teoriene står mye sterkere. Og endelig leser jeg en artikkel som kunne vært skrevet av meg.

Hvorfor blir vi avhengig, og hvorfor slutter vi ikke? spør vi. Uten å få svar. Jeg vil heller snu spørsmålet: Hvorfor er vi ikke heroinavhengige?

Eksperimentet

De fleste kjenner til rotte-eksperimentet hvor en rotte er alene i et bur, med to flasker, en med vann, en med heroin/kokain. I hvert eksperiment ble rotten hektet på vannet med dop i, og fortsatte å drikke det til den døde. Lærdommen:

«Only one drug is so addictive, nine out of ten laboratory rats will use it. And use it. And use it. Until dead. It’s called cocaine. And it can do the same thing to you.»

Professor og psykolog Bruce Alexander mente at dette ikke kunne generaliseres – rotten var alene og hadde ikke noe annet å gjøre enn å dope seg. Han gjenskapte eksperimentet, bare at han lagde en rottepark hvor det var flere rotter sammen, i en stor park med leketøy og god rottemat. Alle rottene testet begge vannflaskene – men de likte ikke dopvannet. Bare en liten del av dopvannet ble drukket, og ingen av rottene døde.

De som var alene og ensomme ble misbrukere, de som hadde et liv preget av sunn tilknytning ble ikke det.

Som forfatteren av artikkelen jeg leste påpeker; vi har et eksempel med mennesker! Det heter Vietnam krigen. En rekke soldater ble heroinavhengige, «heroin har blitt like vanlig som tyggegummi» meldte Time magazine. 95% av de avhengige soldatene som vendte hjem, sluttet når de var hjemme igjen. De bare sluttet. Skiftet fra det skremmende fangenskapet de opplevde å være i, til mer harmoniske fredfulle omgivelser ledet til at de ikke lenger hadde lyst på heroin.

Svært syke pasienter på sykehus med store smerter får den medisinske formen for heroin over lenger tid. Så lang tid at kroppen blir avhengig. Basert på dagens teori om avhengighet burde disse menneskene stikke rett på gata og kjøpe seg heroin når de er hjemme fra sykehuset. Men de gjør ikke det. De drar hjem til familien og jobben sin. Til tross for måneder med dop. Uaffektert.

Bruce Alexander gjenskapte rotteeksperimentet igjen, ved å gjøre en rotte avhengig av dop, for deretter å plassere den avhengige rotten i rotteparken. Rotten sluttet – selvom dopet var tilgjengelig. Samme som soldatene i Vietnamkrigen opplevde.

Jeg har sett flere enn 50 ganger at mennesker som har et støtteapparat fortsetter å ruse seg på medisinen sin. Det er definitivt en fysiologisk avhengighet her som ikke skal overses. Men dette andre aspektet, dette menneskelige, oversette aspektet – skal ikke undervurderes. Og det er det jeg snakker om i dag.

Mennesket

imagesGate-narkomane er som rottene i det første eksperimentet – isolert og alene, uten et fristed. Pasienten på sykehuset er som rottene i det andre buret. De kommer tilbake til et liv omringet av menneskene de elsker. Dopet er det samme, miljøet er ulikt.

Så hvorfor blir da mennesker med familie, en mor, en far, narkomane?

Har du noengang tenkt på at de avhengige menneskene her hjemme, mange med gode utgangspunkt, også er fanget og redde? De er fanget inne i seg selv. Det verste fengselet. Bruce Alexander sier at avhengighet er tilpasning – det er ikke deg, det er buret ditt. Jeg mener at buret kan være deg selv.

Alt tyder på at ved å ta alle ressursene vi bruker på å arrestere og inkarserere narkomane i dag, og heller benytte de til å få menneskene tilbake til samfunnet gjennom tilknytning til andre og ikke minst seg selv – deres egne følelser, vil utgjøre en stor, stor forskjell.

Portugal

Portugal er et eksempel på et land som tok drastiske endringer i krigen mot narkotika. De sluttet å krige.

En studie British journal of criminology viste til fant at siden avkriminaliseringen av dop i Portugal, hadde avhengighet minket drastisk, og injisert narkotika hadde gått ned med 50%. Femti prosent.

Dette har vi såvidt vært innom i politikken, gang på gang kommer temaet opp, men vi er redde. Redde for at dette skal føre til en økning av narkotikaavhengige mennesker, redde for at folk skal ta overdose på statens regning. Og ikke faen om noen vil stå bak det, dersom det skulle skje. Gjett hva, det skjer allerede! I aller høyeste grad. Det er ingenting å frykte annet enn «krigen mot narkotika» som, om vi fortsetter i samme spor som vi har gjort de siste tiårene, aldri kommer til å ende. Det er på tide med noe nytt, og det er på tide at folk får opp øynene for hva som skjer med menneskene bak avhengigheten. Om vi kan ha et mikro, fremfor et makro-blikk på problemet, blir det hele så mye lettere å forstå. Vi må ned på bakkenivå.

En ting er at dette vil utgjøre en stor forskjell i livene til de narkomane, en annen ting er at det er relevant for oss, for måten vi tenker på. Mennesker er tilknytningsvesen – vi trenger andre mennesker. Vi trenger bånd og kjærlighet og tilhørelse.

E.M Foster sa «Only connect». Men vi har skapt, og lever i et samfunn og en kultur som minker tilknytning, eller tilbyr den parodiske versjonen av tilknytning gjennom internett. Hvis vi ikke kan knytte oss til hverandre, finner vi noe annet – hva som helst annet, å knytte oss til.

Økning av avhengighet er et symptom på en mer dyptgående sykdom i måten vi lever på. Når la du sist merke til menneskene rundt deg?

Forfatter George Monbiot har kalt dette «the age of loneliness».

Mening med livet

76d5c10b6f87ef6163e61d41b6f518e4
Hva skal vi gjøre så?

Det må finnes en mening for alle som våkner opp for at de skal ha lyst til å våkne hver dag. Den meningen kan være jobb, familie, venner, et spesifikt mål. Først og fremst må folk ut i jobb. De må oppleve at noen forventer noe av de, at de har et sted å møte opp. Så må folk føle en tilknytning, et bånd til andre, klinisk hjelp hvor de får mulighet til å snakke til noen som lytter, etter flere år med traumer og bind for både øyne og munn gjennom heroinavhengigheten. De trenger kjærlighet. De trenger å bli sett.

Jeg kunne byttet ut «de» med «jeg» gjennom hele denne artikkelen. Oss.

Jeg har elsket avhengige mennesker og gjør det enda. Det er ekstremt smertefulllt. Å elske min egen mor var smertefullt. Å elske min egen tante er smertefullt. Jeg er oppvokst med heroin-avhengige omsorgsgivere. Jeg har sett innsiden og utsiden, det harde og det myke, det vonde og det fine. Jeg har studert psykologi på grunn av mamma, for allerede som 12-åring skjønte jeg at dette ikke bare handler om den intense fysiologiske avhengigheten. Det er på tide at flere skjønner det.

Folk sier at man må kjøre hardt mot hardt – enten skjerper du deg eller så er du ute. Det er ekstremt kaldt, og feil – det vil være å kjøre hardt mot svakt. Og det vil ikke være å hjelpe den avhengige. Jeg klarte aldri gjennomføre «tough love» regimet med noen av de avhengige jeg har elsket. Det er det som er logikken i krigen mot narkotika, og hvordan fungerer det syns du? I likhet med forfatteren av artikkelen, bestemte jeg meg for å elske disse menneskene ubetinget. Om de klarer å slutte, om de ikke klarer å slutte.

Så, hvorfor er vi ikke heroinavhengige? Fordi vi har mulighet til å føle tilhørlighet, fordi vi ikke er fanget i et bur hvor mulighetene oppleves som svært få, fordi vi har kjærlighet til oss selv og andre, fordi vi lever i et felleskap med forventninger og fordi noen trenger oss.

Vi er svært heldige.

Jeg siterer Johann Hari, forfatter av «Chasing the scream: the first and last days of the war on drugs»:

«When I returned from my long journey, I looked at my ex-boyfriend, in withdrawal, trembling on my spare bed, and I thought about him differently. For a century now, we have been singing war songs about addicts. It occurred to me as I wiped his brow, we should have been singing love songs to them all along»

Ekte kvinner har en vagina

Er du en av de som kommenterer andre menneskers utseende?

Hvis du syns noen er mindre pene, ville du sagt det til de? NEI. Fordi du ikke ønsker å ta sosialt selvmord. Vel, i såfall bør du også slutte å påpeke hvor tynne mennesker er. Om du ikke er forelder eller lege, er det ikke din sak. Og kommentaren din kan faktisk gjøre vondt.

realwomen

FEIL FOKUS

Det har vært mye fokus på tynnhet som trend, og overvekt som helsespørsmål. Vi tror overvekt er forbundet med mer skam og dårligere selvbilde enn undervekt. Om man påpeker at noen er overvektige er man en drittsekk, men hva om man påkeker noens tynnhet? Er det da et kompliment?

Om du har gått opp i vekt sier ikke vennene dine, «Fy faen så feit du er». Fordi det sosialt sett ikke er ok. Vi forbinder overvekt med skam og sier heller til folk; «du er jo ikke tjukk, du har bare lagt på deg litt, ikke tenk på det». Vi er redde for overvekt. Vi sier ingenting. Og om noen føler seg nede fordi de har lagt på seg, demper vi det ved å forsøke å få vedkommende til å føle seg bedre.

Derimot om noen er veldig tynne holdes det ikke tilbake: «NÅ er du tynn altså», «Herregud så tynn du er», «Har du slutta å spise eller?». Folk føler de kan kommentere i huet og ræva fordi å være tynn er sosialt akseptabelt.

Det kan være et kompliment å høre at man er veldig tynn. Det er aldri et kompliment å høre at man er feit. Hva er egentlig forskjellen? 

VONDT Å HØRE

Selv hadde jeg en periode hvor jeg var veldig tynn. Jeg selv brydde meg ikke noe særlig om det, jeg hadde hatt mye å tenke på og stresset en del – som førte til at jeg gikk ned i vekt. Klærne var litt løsere enn før, bortsett fra det tenkte jeg ikke over det. Men alle andre tenkte veldig mye på det.

Jeg lå naken i sengen med min daværende elsker, han strøk på ryggen min og utbrøt; «du er så tynn ass» – jeg har aldri følt meg mindre attraktiv.

Uansett hvor jeg var fikk jeg høre at jeg måtte spise mer, eller at de kunne se ribbena mine, eller at jeg var «finere før». Fordi vi forbinder det å være tynn med noe positivt tror mennesker at de kan si dette med god samvittighet. Det syns jeg er rart.

Etter jeg gikk opp i vekt igjen, holdes det heller ikke tilbake; «Så fin du er nå!», «Så bra du har lagt på deg!» – alt dette er ment positivt, og det er godt at folk syns det er finere med en normalvektig kropp en enn undervektig kropp. Problemet er fokuset, og at de plager MEG med det.

Hva om jeg går ned i vekt igjen? Det kan fort skje. Er jeg da ikke fin lenger? Hva er fin? Må det virkelig påpekes?

En venn av meg tør ikke kle av seg på sommeren, fordi hun skammer seg over at ribben og krageben er så synlig. En kompis trener og spiser så mye han kan for å gå opp i vekt og få en «mannekropp» men får det ikke til.

Dere må tenke dere om. Mange er tynne uten at de har gått på slankekur, mange er tynne av natur, mange er tynne fordi de sliter psykisk – mange forsøker også å gå opp vekt. Ikke ta deg friheten til å kommentere det bare fordi DU syns at tynn er ok nok til å kommentere men at tjukk er for feil.

Real-Women-Have-Vaginas

EKTE KVINNER HAR EN VAGINA

Det er nok fokus på ideal-utseende fra før av, om ikke venner og bekjente også skal kaste seg på dette motbydelige fokuset. La folk få se ut som de gjør. Og jeg VET at mange av dere jenter misunner de som er veldig tynne. Det er greit nok det, men det er ditt problem. Jeg vet også at mange som ble så glad når jeg la på meg 10 kg – ikke lenger er misunnelig, og at det er mye av årsaken til at de er så fornøyd.

Slutt å si at folk ser syke ut, for er de så tynne at de ser oppriktig syke ut, så er de antakeligvis nettopp det. Da lover jeg deg at de ikke føler seg så innmari bra fra før av. Du hjelper ingen ved å kommentere og vedlikeholde fokuset.

Vi kjører på med kampanjer som dette som et forsøk på å skyve tynnhetsidealet bort:

f8b79cd7514ee72c39827aaf0bb093e1

Jeg er enig i at det er forferdelig at unge jenter tror de må være supertynne for å være fine. Jeg misliker sterkt hvordan motebransjen fremhever kvinner som bare har hud og ben og hvordan dette har manifestert seg som et ideal som for noen fører til sykdom. Men hva med å roe ned «dette er en ekte kvinne»-opplegget? Det gjør vondt for veldig mange jenter.

Ekte kvinner er tjukke, tynne, rette, formfulle, flatbrystede, brede og store. 

BEKYMRET?

Er du oppriktig bekymret – gjør det på en ordentlig måte. La meg også påpeke, vekt i seg selv er ikke en god nok indikator på psykisk sykdom. Det du skal se etter om du er en bekymret venn er endring i atferd. Er vennen din mindre sosial enn før? Drikker mye mer enn vanlig? Isolerer seg selv? Oppfører seg annerledes?

Sett deg ned med vennen din, spør om han eller hun har det bra om dagen. Fortell hvorfor du spør. Fordi vedkommende oppfører seg annerledes.

Dersom det er åpenbart at det er spiseforstyrrelser – selvsagt har du lov til å bry deg. Men trå varsomt. Tenk litt lenger. Dersom du oppriktig bryr deg slenger du heller ikke ekle kommentarer rundt deg, som «Ta den kaken her, den trenger du!». Ingen vil høre det.

Så mange mennesker sliter med selvfølelsen, hjelp heller til ved å la kropp være ute av bildet.

Piller mot psykisk sykdom?

Mange opplever ulike grader av angst, depresjoner, panikk eller generell nedstemthet i løpet av livet. Eller en plutselig følelse av mangel på kontroll over ting som skjer. Det kan komme snikende, eller det kan komme som et slag. Uansett kan det bli så ille at man må søke hjelp – men hva slags hjelp kan man få? Hva fungerer egentlig? Er piller redningen?

prettypills

Psykiske lidelser er svært vanlige. I løpet av et år vil omtrent en tredjedel av den voksne befolkningen tilfredsstille diagnostiske kriterier for minst én psykisk lidelse, mens cirka halvparten vil rammes av en slik lidelse i løpet av livet. De fleste venter en stund i håp om at det går over – hos noen gjør det det, hos andre vil det vedvare. Det er de mildere psykiske lidelsene, som angst og depresjon, som er mest utbredt, og vil ramme rundt en av fire i løpet av livet.

Mennesker med milde psykiske lidelser oppsøker sjelden hjelp, de får bare en sykemelding av legen sin. Legene har også manglende ressurser i forhold til hva de kan gjøre.

Spørsmålet er hva slags medisin man trenger, om man trenger den og i så fall hvordan?

NÅR ALT RASER

En venn av meg fortalte meg sin historie. Hvordan livet hadde gått opp og ned mellom glede og skuffelse – sånn som det er for oss alle fra tid til annen. Alt var tilsynelatende bra, og endelig virket det som alt i livet var på plass, hjem, barn, jobb, kjærlighet, giftemål – og det føltes godt.

Omtrent i samme øyeblikk som bitene falt på plass – falt alt det andre fra hverandre. Angst for å bli syk, angst for å dø, mangel på kontroll – og det slo seg ut fysisk. Vondt for å puste, en følelse av å bli kvalt – hun mistet kontroll på både hode og kropp. Alt raste..

Hun har vært en typisk sterk person hele livet – vært gjennom mye, men klatret opp igjen, og igjen. Hun har vært den som har rådgitt andre. Da hun slapp ned stålveggene og lot seg selv være sårbar for første gang i livet, kom det! Hun ble sykemeldt og var redd for hvor lenge dette skulle vedvare. Det store spørsmålet var- hva skal jeg gjøre? Hva slags behandling? Medisiner?

Det er en jungel av behandlingsmuligheter der ute – og det kan være umulig å vite hvor man skal starte, og hva man skal gjøre. Er det greit å ta pillene man får av psykiateren? Eller er alternativ medisin svaret? Psykolog?

FINN SVARET DITT

Det er overraskende vanskelig å finne ut hva slags behandlingsvei man skal gå. Det første du må gjøre er å teste, rett og slett. Finne ut hva som fungerer for deg. Mange starter hos fastlegen sin, da kan man bli henvist til psykolog hvis man ber om det. Så er man nødt til å finne en psykolog man trives med – alle mennesker er forskjellige, og psykologer er også mennesker.

Foto:  George Doyle/Stockbyte

Samtale med en psykolog redder veldig mange mennesker. Foto: George Doyle/Stockbyte

Kanskje du ikke får den hjelpen du trenger av psykologen? Da kan du bli henvist videre til psykiater som har kapasitet til å gi deg medikamenter dersom det er behov for det.

Eller du kan gå en annen vei – mot alternativ behandling som er en motsats til medisinering. Det er en mengde alternative metoder – de mest populære er tankefeltteknikker, gestalt-terapi, lysterapi, og akupunktur – du kan lese mer om alternative behandlingsmetoder her. Tankefeltteknikker har fått mange gode tilbakemeldinger, og du kan lære mer her.

MEDIKAMENTFRI BEHANDLING

Det jeg, som snart psykolog, syns er flott med alternativ behandling er formålet – å hjelpe mennesker på en naturlig, sunn og bivirkningsfri måte. Målet er å unngå medikamenter. Så vidt det er mulig bør man alltid undersøke mulighetene for en medikamentfri behandling. Psykologi ligger også under denne kategorien.

«Dagens medisin» skriver at åtte av ti psykofarmaka (nervemedisiner mot psykiske lidelser) blir faktisk skrevet ut av fastlegen – altså i steg 1 av en potensiell behandling. Dette er både for tidlig og forhastet. En behandling må tilrettelegges, hos en psykolog tar det flere timer over gjentatte dager. Mennesker med milde psykiske lidelser trenger ikke medisiner – det som ofte skjer er at bivirkningene er verre enn problemet var i utgangspunktet.pills

Medikamentell behandling av psykiske lidelser lindrer symptomene uten å kurere lidelsen. Medisinene må derfor ofte brukes kontinuerlig i lang tid. Kontinuerlig bruk av medisiner gir økt fare for skadevirkninger og noen av disse kan bli permanente. Visste du for eksempel at langvarig bruk av benzodiazepiner kan forårsake depresjon, angst, panikkanfall, lærevansker, dårlig hukommelse, hodepine, trøtthet og svimmelhet?

Men det er et stort MEN her. I noen tilfeller er medikamenter rett og slett nødvendig. Psykiatriske medisiner kan redde liv.

NÅR BRUKES MEDISINER?

Noen ganger er medikamentell behandling nødvendig. Ved for eksempel sterk angst og dype og kroniske depresjoner som ødelegger livskvalitet og kommer i veien for hverdagsaktiviteter. Hva angår de mest vanlige lidelsene brukes disse medisinene:

  • Benzodiazepiner (som Valium, Stesolid og Sobril) brukes i behandling av angst, epilepsi og muskelkramper
  • SSRI antidepressiva (Cyprexa, Cipralex, Zoloft) brukes i behandling av depresjon, angst og visse typer kroniske smerter

Når det er en kjemisk ubalanse i hjernen som forårsaker for eksempel depresjon hender det medikamenter må til for å gjenopprette hormonbalansen. Hvis en person er suicidal, er det helt naturlig at vedkommende får utskrevet medisiner.

Det er forøvrig mange ting i livet som kan forebygge både angst og depresjoner – både «mindfulness», trening, og det å skrive har vist å ha en direkte positiv effekt på psyken. Det kommer mer om dette.

I mellomtiden, dersom du er en av de som sliter og ikke har funnet din måte å takle det på – oppsøk legen din og be om en psykolog. Det er et fint sted å starte. Du kan også ta en titt på Psykiskhelse.no.

Les også:

Hvorfor blir du syk når du har fri?

Endelig kom den etterlengtede ferien, eller du er nettopp ferdig med eksamen etter et slitsomt semester.. To dager inn i ferien kjenner du det – vondt i halsen, hodepine, trøtt, verker i kroppen. Hvorfor skjer dette så ofte? Hvorfor i alle dager blir man syk når man har fri? Da slapper man jo av. Det er nettopp det – du slapper av, oftest etter en periode med stress. Da slår det ut. Men hvorfor?

UTSETTE SYKDOM?

Selv opplever jeg dette gang på gang – etter en lang periode med stress, når jeg får mulighet til å hvile litt – blir jeg syk. Det slår ikke feil. Når eksamen er over – etter et langt og slitsomt semester, og jeg endelig kan slappe av og ha litt fri før neste semester – ja, da tilbringer jeg flere av fridagene i sengen.

Syk i sengen

Det virker nesten som om kroppen utsetter sykdommen til man er ferdig med det man skal. Etter det store prosjektet er i boks – blir man syk. Hvorfor blir man ikke syk underveis? Altså, det er klart dette også hender – man kan jo bli smittet av virus og lignende når som helst, og bli syk på upassende tidspunkt – men dette skjer ikke i nærheten så ofte som etter en endt periode med stress.

Utsettes sykdommen? Nei. Professor Jan Pravsgaard Christensen, forsker på immunsystemet og kroppens reaksjon på sykdom – forteller til forskning.no at utsetting av sykdom er umulig – når en sykdom vil infisere kroppen vår gjør den det.

For å forklare fenomenet må en se nærmere på immunforsvaret.

(NORMAL MENGDE) STRESS GJØR IMMUNFORSVARET STERKERE

99 prosent av de infeksjonene eller bakteriene kroppen kommer i kontakt med vil du ikke en gang merke – det medfødte immunforsvaret tar seg av de. Når dette forsvaret blir overbelastet slår det andre immunsystemet inn, det vi har opparbeidet oss. Dette bruker lenger tid på å komme igang, og det er ofte da vi kjenner sykdomstegnene.

Når vi er stresset begynner det medfødte immunsystemet å jobbe mer effektivt. Når vi er stresset produserer kroppen stresshormoner som adrenalin, disse hormonene påvirker immunforsvaret, og kan i små mengder holde systemet gående. Kroppen forstår at vi er i en truende situasjon som må håndteres. Les mer om stressets effekt på kroppen og immunsystemet i et tidligere innlegg her. Det medfødte systemet kan jobbe mer effektiv når vi er stresset – det er altså mindre risiko for å bli syk mens vi er stresset. Langvarig stress har derimot en negativ effekt.

Stress og sykdom

Det er en dårlig idè å stresse for å holde seg frisk, men moderate mengder stress kan holde sykdommen nede. Sykdompartiklene er der, men de blir holdt igjen. I samme øyeblikk som vi slapper av, slipper vi sykdommen til.

MER SÅRBARE

Vi er i tillegg mer tilbøyelige for å bli smittet av sykdommer etter en endt stressperiode. Ikke bare er sykdommen blitt holdt nede på grunn av stresset, stresset har også en negativ effekt på immunsystemet som først viser seg etter stresset er over. Immunsystemet blir altså svekket av stress over tid.

Psyken har også en rolle – ofte kan man benekte at man er syk, eller overse symptomer når man er i en stresset situasjon. Når situasjonen er over – eksamen er sendt inn, prosjektet på jobben er gjennomført, kjenner man mer på tegnene på sykdom. Man har tid til å føle på at man er syk.

Immunsystemet holdes ofte gående av stresset – når stresshormonene trekkes tilbake og den «truende» situasjonen er håndtert eller over, tillater vi kroppen å kjenne på konsekvensene av stresset, og vi blir syke. Du kan ikke stresse «hele tiden» for å unngå og bli ferie-syk, da vil du oppleve det vi kaller å treffe veggen til slutt. Det er naturlig å bli syk etter kroppen er utsatt for stress (eller det kroppen tolker som trusler).

Det store budskapet her er å ikke stresse (veldig lett å si). Hvert fall prøve å ikke stresse – da vil immunsystemet holde seg i balanse, og du vil i tillegg føle deg generelt gladere:)